Inntrykkene er mange. Det tropiske landskapet er i ferd med å blende sammen som i et oljemaleri foran øynene mine, og jeg må trekke pusten dypt for ikke å bli redd. Norge er på andre siden av jordkloden. Kuldegradene også. Her er jeg, alene med en ryggsekk. Og midt i det såkalte paradiset, står jeg og holder meg selv i hånden for ikke å forsvinne.

Bali, Indonesia. Stedet som skulle bli mitt første møte med verden utenfor Europa. Her er plastikk og turister. Nysgjerrige apekatter og bjeffende gatehunder. Blått hav, grå luft. Steikende sol, fuktig bølgebrus. Osende frityr og høylytt motordur. Selgere og selfiestenger. Utsikten og meg. Og mellom oss, en hel masse av mennesker. Jeg hadde forlatt rutiner og hverdag. Tvunget meg selv til å slippe kontrollen, og gå ut av komfortsonen. Nye opplevelser var selvsagt en viktig del av motivasjonen for å dra, men mer enn noe annet ønsket jeg meg ut av det som hadde blitt en hverdagslige tåkesky. Jeg ønsket å kjenne meg levende.