«For meg finnes det bare en mer tiltalende måte å ferdes på enn med hest: Vandring til fots», skriver Jean Jacques Rousseau (1712 – 1778) i Kunsten å vandre.
Hans begeistring for vandring åpnet for besøk i Alpenes uveisomme daler. Her ble han kjent med fjellfolk som hadde valgt å leve avskjermet fra 1700-tallets industrialisering i Europas storbyer.
Inspirert av møtet med naturnær kultur spredte han fortellingen om de ‘edle ville’ med deres dannelse gjennom et liv i fri natur.
Tidens unge, europeiske kunstnere ble grepet av budskapet. De skildret på en så fengende måte det storslagne fjellandskapet og den naturvennlige livsstilen i alpedaler i bilder, toner og tekst at den nye, europeiske overklassen som hadde tjent seg rike på brutal utnyttelse av fri natur, dro til ‘høylandet’ for å se med egne øyne. De fikk syn for sagn.
Snart ble vandring i fjelltraktene mer enn en måte å ferdes på. Det ble en ny form for dannelsesreise i fri natur i mesterlære hos de ‘edle ville’. Rousseau åpnet for vandring i hjemtraktene til de ‘edle ville’ for det som i løpet av 1860-årene ble til en bevegelse som gjorde vandring til mer enn en ferdselsform – til naturmøte.
Takket være den amerikanske filosofen Ralph Waldo Emerson som gjestet Europa i 1833, nådde Rousseaus budskap tidlig den nye verden. Forfatteren Henry David Thoreau (1818 – 1864) kom som ung mann tidlig inn i kretsen rundt Emerson og ble gjennom ham inspirert av Rousseaus tanker.
I 1853 ga han ut beretningen om sine praktiske forsøk på et liv i lage ved innsjøen Walden i Massachusetts: «Livet i skogene».
Her tar han Rousseaus tanke-vandringer til forståelse av naturens egenverdi videre til en måte å utløse vilje og evne til naturvennlig levemåte. I essayet «Walking» fra 1863 setter Thoreau sine ettertanker for et rikt liv med enkle midler etter årene ved Walden på trykk i den berømte, aforistiske formen: In Wildness is the preservation of the world.
Våkne nordmenn hentet også inspirasjon fra vandreren Rousseau og stiftet Den norske Turistforening, bare fem år etter tyskernes Alpenverein.
Halvannet århundre senere ser vi lite til DNT som tradisjonsbærer av Rousseau og Thoreaus verdidannende vandringer.
Illustrasjon: Didrik Magnus-Andresen
Selv om Natur og Ungdom i sin tid utropte DNT til Norges verste tagger, er det det naturbaserte reiselivet som står for den mest inngripende tilrettelegging av fri natur. Der Turistforeningen begrenser seg til skilting, merking og staking på vinterføre, varter de kommersielle interessene opp med skianlegg i snauhogde skogsområder – ofte flombelyst og overrislet med drønnende musikk, gondolbaner med utsiktsbarer som legger beslag på stillhet og rastesteplasser og stifár som for lengst er tråkket ned til grøfter under skoggrensen og til rullesteinsfar, der det er slutt på jordsmonnet.
Siste påhitt fra grunneiere med ufruktbar utmark er import av langreiste pengemaskin-modeller med et italiensk lånord: Via ferrata. Dette er et angrep på stupene som hittil har vernet seg selv mot tung kommers. Det er blant utøverne av bratt friluftsliv at vi finner de sterkeste talspersonene for dannelsestradisjonen etter Rousseau som i løpet av 1960-årene formulerte øko-filosofien – eller tenkning og handling med naturens egenverd som kjøl og ror.
For vår tid, hvor det gode liv for menneskeheten – og våre medskapninger – er truet, er naturvennlighet vegen: In Wildness is the preservation of the world.
Sammen er vi mye mer!
Nils Faarlund er fast spaltist på utemagasinet.no. De kan også leses i Fri Flyts printmagasin. Her finner du flere av hans tekster.
