Anbefalt akkompagnement til teksten: Take the A-Train (Ellington/Strayhorn)
Fra 1974 til 2007 var jeg Røde Kors-delegat til Den internasjonale Fjellredningskommisjonen. De første årene var det ingen som stusset, men etterhvert ble vi møtt med undring. Dere tar toget, men det er da en langdryg og kostbar reisemåte fra fjerne Norge!? Det var det.
Med årene ble også de tillitsvalgte travlere og Die Norweger luftbårne. Fire år etter at jeg overlot ledelsen til yngre krefter, ble jeg utnevnt til æresmedlem av den nå verdensomspennende organisasjonen for mitt bidrag til skadeforebyggende arbeid. Fordi æresmedlemmer i CISA/IKAR (den internasjonale redningskommisjonen, red.anm.) blir lyttet til i saker som er oppe til drøfting, har jeg fortsatt å delta i de årlige samlingene. Selv om jeg nå må dekke reise og opphold selv, tar jeg toget.
Når jeg møter gamle kjente, hilser de ikke med Grüss Gott og Grüezi, men med spørsmål om reisemåten. Det gir meg anledning til få frem at merkostnaden for et naturvennlig valg kompenseres med en mangfoldig bonus.
Økonomisk sett taper toget sammenlignet med fly. Men luftvegen kommer ellers til kort ved de fleste oppgjør, ikke bare fordi den er oljebasert og pøser ut sot og drivhusgasser som får alvorlige følger for alt liv på vår planet.
Tog gir langvarige samvær med anledning til å dele erfaringer, til høyttenking om tema av felles interesse, møte med andre reisende, mm. Lengre togreiser gir dermed gode muligheter for iscenesetting av læring og fordypning, når grupper med felles formål er under vegs – en mulighet som vi altså har utnyttet som medvirkende i fjellredningstjeneste og i kvalifisering av norske tindevegledere.
En kameratgjeng eller familie på tur kan jo også velge og vrake i bonusene, inkludert den spesielle atmosfæren er en bonus som inviterer til spontane samtaler med medreisende.
STORE REISER: Jernbanen er både energi- og arealeffektiv, og en komfortabel måte å reise på, understreker Nils Faarlund. Illustrasjon: Didrik Magnus-Andresen
Lite påaktet nå til dags er muligheten toget gir for dannelsesreiser. Etter 1800-tallets tradisjon var det en oppdagelsesreise til Athen, Roma og andre steder med sterke kulturtradisjoner. Etter at J. J. Rousseau hadde vekket interessen for de edle ville som levde i alpelandskap fritt for inngrep fra den industrielle revolusjon, dro stadig flere byfolk heller til fjells for å bli dannet i fri natur. Her har vi med andre ord med opprinnelsen til ærendsløs ferdsel i ville fjelltrakter å gjøre: Bergsteigen, mountaineering og vår egen friluftslivtradisjon.
Det er bare fantasien som begrenser våre togreiser. Penger til en langvarig reise går greit for oss i verdens rikeste, om nødvendig med sparing for den gode sak. Rektor ved Norges høgfjellsskole sparte seg til Ferden til De Store Snøfjella 1983 (10 + 10 døgn fra Gol til Chengdu og til de store høyder ved Tibets grenser mot øst).
Skulle jeg nevne en yndlingsreise som jeg hadde gleden av å gjøre mange ganger (jf. tindeveglederkursene), så gikk den med nattog fra Oslo til København. Etter innkjøp på formiddagen fór vi til Hamburg med en times fergetur innlagt. Neste morgen kjøpte vi siste nytt i klatreutstyr hos Sporthaus Schuster i München før vi fortsatte til Chur i Sveits over Innsbruck.
Tilpasset bratte bakker og vendetunneler tok smalsporbanen seg frem gjennom tindeverdenen til St. Moritz. Reisen ble kronet med bussturen ned Maloiapasset før vi steg ut ved røttene til Bergells hoggtenner i granitt.
Nils Faarlund er fast spaltist på utemagasinet.no. Tekstene publiseres også i printmagasinet Fri Flyt som alle abonnenter har tilgang til. Her finner du flere av hans tekster.
