Våre avisredaksjoner føler ansvar (?) og varter for n-te gang opp med det utopiske i at 9 regler skal være tilstrekkelig for å ha kontroll i møte med livsfaren i fri fjellnatur (utformet med etterkrigsmentalitet i 1952). Professor i samfunnssikkerhet, Ove Njå ved UiS, satte fart i omstillingen fra regeltenkning i skredvarsling her i landet i 2015 med sin keynote speach på Nordisk Konferanse for Friluftsliv og Snøskred i Trondheim. Åpnings-ordene var også konklusjonen: «Naturen er ikke så enkel. Den lar seg ikke beregne.»
En fagperson som hevdet betydningen av å rette seg etter virkeligheten, var øverstkommanderende for den allierte invasjonen i Frankrike under 2. verdenskrig: D. D. Eisenhower. Han hadde siste ordet for overfarten fra England for 5000 båter, 1200 fly og en militær styrke som talte 2 millioner. Generalen håndterte denne ufattelige kompleksiteten under mottoet: Plans are nothing, planning is everything. Ethvert «ja, men …» ble møtt med et kontant: Uansett plan, blir du tvunget til å avvike fra den i møte med virkeligheten.”
De 9 Fjellregler fikk egentlig sin dødsdom med «Ulykkespåsken»for 55 år siden. Da hadde markedsføringen av falsk sikkerhet pågått i 15 år uten å forebygge at 16 påsketurister mistet livet i et forrykende vær. «Fjellvett»-kampanjen forkastet derfor kontroll-tankegangen og lanserte mottoet: «Velkommen til fjells, men ta ansvaret selv!». Som initiativtaker til Norges Høgfjellsskole i 1967 ble jeg valgt til kampanjens sekretær. Jeg la den nye tenkemåten til grunn for det skadeforebyggende arbeidet i våre mange åpne kurs, kurs for skoler, høgskoler, NRKH, Forsvaret m. v.
I tett samarbeid med våre kursdeltakere utviklet vi «Ta-ansvaret-selv» tenkningen til det praksis-orienterte «Ferd etter Evne». Med nøkkelordet evne, fikk vi frem hva som skal til for å omsette det abstrakte ansvar til praksis i møte med livsfaren i fri natur: Evnen til å sammenholde egne forutsetninger med kravene vi møter i våre vegvalg. Slik formulert, gir det seg selv at dette ikke lar seg redusere til enkle regnestykker, basert på lettvinte formler, som i Werner Munters Reduktionsmethode.
Fra 1970 hørte Ferdrådet med i vår «iscenesetting av verdidannende læring i møte med livsfaren i fri natur» – en form for læring som vi døpte vegledning (staves med g også på bokmål for å markere at det er virkelighetsnær læring). Det er et råd (jf. rådslagning) fordi det åpner for deltakelse og medansvar, og fordi det handler om naturmøte, er det mer enn en uforpliktende tur. Det er en ferd med oppdagerens oppmerksomhet og nærvær (jf. ny hjerneforskning).
Alle – med eget kart – deltar i Ferdrådet som begynner med en samling før ferden, og ikke er over før deltakerne har delt erfaringene! Tema for rådslagningen er gitt i den kjente ramsen:
HVEM (er med)
HVA (vil vi gjøre)
HVOR (vegvalg – med alternativ)
NÅR (overslag over varighet, tidspunkt for start og avslutning)
HVORDAN (drikke, mat, bekledning, redskaper, utstyr – også for førstehjelp og kameratredning)
HVORFOR (kjøl og ror for tanke og handling – felles verdiorientering: Naturverd og Menneskeverd).
Nils Faarlund er fast spaltist på utemagasinet.no. Her finner du flere av hans tekster.
