Sigri Sandberg er journalist og forfatter, med en rekke bokutgivelser bak seg. I UTE delte hun på å skrive spalten på Helt ute med Eivind Eidslott i flere år.

Vi så den dagen før også. Da vi kom. Plutselig sto den bare der. Gulhvit mot den blå breen.Sola sto så høyt og vi var snart framme, men så stoppet vi, før vi skulle krysse foran breen. Og da sto den der. Vi sto stille og den sto stille, snuste litt i luften, både den og vi.Etter hvert beveget vi oss, både den og vi, sakte, raskere, på god avstand. Passerte hverandre. Andektig.Egentlig skulle ikke denne helga bli tekst, men så sto den der. Og da er det vanskelig å være likegyldig, for selv om man har sett isbjørn før, skal det himla mye til for å bli lei av noe så estetisk, majestetisk, noe så farlig.Og da løsner setningene fra tankene. Og det er umulig å ikke tenke på og snakke om de rundt 3000 eksemplarene som ble estimert i 2004 – og på at 0,03 prosent av bestanden nå vandrer rundt i umiddelbar nærhet.Og på en artikkel man akkurat leste om at antallet ikke minker, selv om den er blitt klimaendringssymbol, og på bilder som publiseres i hele verden der bjørnen hopper utsultet fra et smeltende isflak til et annet.Og at selv om den ble fredet på Svalbard i 1973, jaktes den fortsatt på, i Canada for eksempel.<blockquote>«Vi så ingen brå bevegelser. Den vandret bare. Mykt. Raskt. Ikke utsultet. Ikke aggressiv. Litt nysgjerrig.»</blockquote>Jeg syns isbjørn er verdens vakreste dyr. Umulig å ikke tenke på og snakke om at den kan bli 1000 kilo hvis den er mann.Og på desperasjonen som oppstår, både blant ferske svalbardfolk, og blant turister, som ennå ikke har sett den hvite Kongen eller noen i familien hans.Man er ikke ordentlig svalbardianer før man har sett en.Trenger ikke være mer enn en liten gul dott i en kikkert, men har du sett det kan du senke skuldrene og vrenge av deg noen <a href="https://www.utemagasinet.no/friluftsliv/naergaaende-isbjoern-paa-svalbard" target="_self">iskalde fangsthistorier og nye tragedier du óg</a>.For de tenker vi også på; kajakkpadleren som ble dratt ut av teltet sitt på Nordaustlandet: Dyret hadde gutten i kjeften, men kompisen klarte å skyte det.Og den engelske unggutten som ble drept fordi snubleblusset ikke virket i Tempelfjorden.Og på hun som ble spist på Platåfjellet like ved Longyearbyen i 1995.Umulig å ikke tenke på sårbarhet, skjørhet, skjønnhet, skytetrening.Men denne prinsen vår var så fredelig. Kanskje var den halvannet, to, tre år?Vi så ingen brå bevegelser. Den vandret bare. Mykt. Raskt. Ikke utsultet. Ikke aggressiv. <a href="https://www.utemagasinet.no/naturfoto/audun-rikardsens-isbjoernselfie" target="_self">Litt nysgjerrig</a>. Vi holdt øye med den. Den ble borte i morenen foran breen, men vi visste den var der.Vi sveipet over området med kikkert da vi satt hele kvelden utenfor hytta der og samlet lykkesekunder til kjipere tider mens isen surklet og knirket som en gammel bryggesjauer.Vi slapp setninger ut, og luft inn, til hjertet – helt til sola etter hvert fant det for godt å gå ned og vi fant det for godt å gå inn.Det ble mørkt og natt.Og vi fikk sove.Men på den lille tisseturen om natta tok vi rifla med. Mannen drømte at den nærmet seg. Og så våkner jeg altså. Av tusling.

Jeg våkner av det. At det tusler. Utenfor hytte-veggen tusler det, men jeg vet jo at vi er inne. Så jeg reiser meg brått opp og ser en stor, gulhvit, hårete rygg utenfor vinduet. Jeg roper navnet på han som er med – og tar et godt grep rundt rifla. 

I møte med isbjørn

Det er en bråkete dag i en bråkete uke og jeg har koblet opp mac’en min på en bråkete ungdomsskole et sted i en nokså bråkete by.     Jeg er på skoleturné og skal fortelle historier om røffe kvinnfolk i høye fjell og polare strøk.   Inn i klasserommet velter 23 helt andre historier på 14 år. Positiv uro dirrer mellom veggene, en gutt med blå hettegenser legger seg i vinduskarmen, to andre brøyter seg vei ut i gangen igjen. Noen veiver med armene, noen dytter hverandre, kommentarer hagler før læreren klapper i hendene og gir meg ordet. Jeg trekker pusten – og forteller. Og forteller. Viser bilder av fjell og breer og heftige damer og polpunkt og så svarer jeg på spørsmål. For de rekker opp hånden, alle disse fjortisene. Lurer på alt. Hvor gammel jeg er. Hvorfor man ikke bare kan hoppe i fallskjerm ned på de høyeste fjellene i Himalaya. Eller bygge heis opp dit – om det er lov å ta med cola til Mount Everest, og jeg snakker om oksygen og tilrettelegging og dødssone og siden snakker jeg om isbjørn, og at jada, jeg har sett noen. Og de spør og spør og jeg svarer og vi snakker i munnen på hverandre, og de spør om jeg har skutt isbjørn og hva mannen min heter og om ikke jeg er redd på høye fjell, og når vi nærmer oss slutten og jeg snakker om Therese Bertheau, første kvinne på Store Skagastølstind rekker en jente med svarte fletter hånda i været og spør:     «Men hva er vitsen med å klatre i fjell, egentlig?»    Det blir helt stille i klasserommet. Noen fniser. Jeg blir stille jeg også, for det er jo dette jeg også prøver å finne ord for, prøver å nærme meg ulike svar, i ulike sjangre og sammenhenger. Og til jenta siterer jeg Mallory og jeg siterer Zappfe og så siterer jeg Therese Bertheau som jeg syns har et ganske godt svar. For da hun ble spurt om hvorfor hun tinderanglet svarte hun følgende: «... man føler et Velbefindende i Kroppen som ingen kan tænke sig. Det er saa let at puste.» Og jeg snakker om det kan bli for trangt, i byer, i klasserom, at mange lengter ut, noen til fjell, andre til hav, til store skoger og vidder. At det er viktig å ta vare på alt dette. At gamle fangstmenn som dro til Svalbard snakket om det, at de lengtet opp til den store hvite friheten, at de måtte ut for å slippe å bli lagt inn.  Alt dette sier jeg, men det kan lett bli for mye snakking, for mange sitater. Så det jeg har aller mest lyst til er å kidnappe hele gjengen, putte dem i en buss eller i pulken eller ryggsekken – og så dure avsted nordover eller vestover, vekk fra bråket og trengselen. Ta dem med til lys og luft og mestring og spenning og stup og de aller vakreste, villeste fjell. Bli kjent med dem og deres historier. Og gi dem muligheten til å finne det ordløse, egentlige svaret sjøl, i sin egen kropp.  LES OGSÅ: Fra Treboka av Sigri Sandberg: <a href="https://www.utemagasinet.no/boeker/jeg-leter-etter-noe" target="_blank">Jeg leter etter noe.</a><factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-33-49/5536418-1-nor-NO/10-33-49-crop400.jpg" width="200" height="134" style="border: 0px;" alt="09-54-58_lightboxorg" /> 
 
 
 


</div>
Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker.
</div>
</div></factboxwrap>

Hva er vitsen med å klatre i fjell, egentlig?

Fjortiser og fjell

En dag jeg var ute og gikk i skogen ble jeg en gammel dame. Det er helt sant. Det skjedde ved en liten bekk, til venstre ved et par furutrær. Jeg gikk inn i skogen og var knapt passert 40, og knips og vips, så ble jeg plutselig langt over 80.Jeg kjente det i hele kroppen, sinnet og hele mitt vesen, hvordan alt krympet og rynket seg sammen. Det var en ensom fredelig sti, det var derfor jeg hadde valgt akkurat denne stien, men selv om jeg bare hadde gått en knapp time, var jeg allerede passert av så ufattelig mange. To fedre i pappapermtights med flygende barnevogner, en bestefar i svarte tights med skumle tigerbriller, tre hestehaledamer i tettsittende turkis, så heseblesende at jeg tror de skulle rekke et møte i en annen galakse.<blockquote>Det var en ordentlig gammel dame, uten tigertights.</blockquote>Så der, der ved bekken, til venstre ved furutrærne innså jeg det. At jeg var den eneste som gikk. Den eneste som gikk en tur på stien. Og da jeg var blitt bestemor og kanskje oldemor også på et blunk, kom alle de gammelmodige tankene: for de der andre, de unge, springende, pustende, pesende – kunne de se de kule konglene? Hørte de hakkespetten som hakket og knakket i den gadden? Visste de at døde furustammer er grå og kalles gadd og at hakkespetter elsker å hakke og knakke i dem? At i gamle dager brukte vi bark fra almen og blandet i melet når vi skulle bake brød i uår? At bladene ble brukt som fór til dyrene? At skogene holdt på å forsvinne den gangen? At hvis man løpte retningsløst rundt med forpinte uttrykk i ansiktet i skogene kunne man risikere å bli sperret inne? Spørsmålene ble flere og flere. Men hvorfor skulle jeg blande meg i hva de visste eller la merke til eller ikke? Var jeg blitt moralens og historiens og kunnskapens vokter samtidig som jeg ble over 80? Er det ikke bare bra at folk er ute? På sine egne premisser?86-årige varianten meg synes ikke det. Hun fikk lyst å spikre opp skilt og piler med instruksjoner:Sjekk den kule konglen – der! skulle det stå.Skogens største maurtue! Smak på en maur! skulle det stå.Legg kinnet mot denne sykt mjuke mosen! skulle det stå.Eller kanskje det burde være hologrammer, ja, det burde det være, som dukket naturlig opp i lufta og gjorde dem oppmerksom på hakkespetten, maurtua, almen, konglen, mosen –  og automatisk skrudde av all stimuli, kunstig eller ikkesåkunstig. Skrudde av musikk eller samtaler eller unødvendig tenking på detaljer i fortid eller framtid, tanker som var tenkt 9348 ganger før den dagen, og som var totalt unødvendig å tenke en gang til. Hologrammene skulle bli stående til bevisstheten deres virkelig hadde lagt merke til hakkespetten, maurtua, almen, konglen, mosen – helt til de var der de var.Mer fra Sigri: <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/sigri-sandberg/engler-i-snoeen" target="_blank">Engler i puddersnø</a> &amp; <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/sigri-sandberg/uteliggere" target="_blank">Uteliggere</a>Jeg så for meg hologrammene og hva og hvem jeg skulle google og kontakte, alt annet forsvant rundt meg, ikke så jeg maurtua jeg satte meg i, ikke merket jeg at jeg var på vei til å ta opp telefonen fra lommen, ikke merket jeg at det begynte å regne. Da var det plutselig noen som snakket. – Unnskyld at jeg forstyrrer, men jeg tror du er litt våt. Trenger du et lommetørkle? Det var en ordentlig gammel dame, uten tigertights. Hun påsto hun gikk en tur på stien hun også, så jeg ruslet resten av turen sammen med henne, snakket om gamle dager og barkebrød. <div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-33-49/5536418-1-nor-NO/10-33-49-crop400.jpg" width="200" height="134" style="border: 0px;" alt="09-54-58_lightboxorg" /> 
 
 
 
</div>
Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker.
</div>
</div>

En dag jeg var ute og gikk i skogen ble jeg en gammel dame. 


Sjekk den kule konglen!

Alt var nøye timet. Jeg kunne rekke en tur til legen mellom det ene travle og det andre travle, og jeg spurtet av gårde i onsdagen og rakk såvidt å sette rumpa mi nedi en blå ventestol før han ropte meg opp og vinket meg inn. Jeg var hos den samme legen i fjor en gang, så han kjenner meg igjen. Vi begynner å snakke om fjell og tur med det samme. Han vender seg vekk fra datamaskinen, forteller om moren sin som hadde gått på ski hele livet, til hun var 86 år – ja, helt til like før hun døde. Hun gikk lange turer, og da snakker vi lange,  og da han var liten var han alltid med. Alltid, innover og innover i skogene. Oppover og videre. Hun var visst svært rask, denne moren hans, vant konkurranser og greier. Og legen forteller at han selv er glad i alleslags turer, korte og lange, gå innover, og så er han så inderlig glad i flammende bål. Skog. Trær.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/sigri-sandberg/akkurat-denne-kvelden" target="_blank">Akkurat denne kvelden</a>Og jeg, som har bodd på Svalbard er også ualminnelig opptatt av trær, sier jeg, for de er jo rare, vokser rett opp av jorda og greier, tjukke stammer, rett mot himmelen, selv om vinter! Så da må vi snakke litt mer, om det. Trær. Så nær natur. Han sier at det er rart at eldgamle, fine trær ikke har noe vern i lovverket. At man bare kan hugge kloke erverdige bytrær rett ned for eksempel. Rett ned. Og denne  mannen på dette lille kontoret midt i den store bråkete byen sier så mye interessant at jeg rett og slett må notere litt og minuttene spurter eller kanskje er det heller tiden som går i oppløsning, ikke er så viktig lenger og det er sludd ute, smil inne, og vi snakker mer om trær. Før han plutselig kanskje husker de som sitter utenfor kontoret hans i de blå stolene og venter med rennende neser og smerter i hjerter og det som verre er. For han sier Oj og Unnskyld for alt snakket og spør meg: – Ja, hva kan jeg egentlig hjelpe deg med? Og jeg svarer kjapt og konsist på det. – Det var det hele? – Det var det hele.Jeg får resept. Og rabatt.– For du aner ikke hvor godt det er å snakke om noe helt annet enn helse!! utbryter legen min, han har et stort smil i fjeset sitt nå – og reiser seg fra stolen og tar meg i hånden. Og jeg føler meg bedre allerede, så når tiden har materialisert seg igjen og jeg haster til det neste jeg skal, lurer jeg på om jeg kan finne en moral i denne fortellingen, annet enn at fjell og ski og trær hjelper? Enten du er ute eller inne, enten du svetter eller snakker? Hjelper på så mange underlige måter, kanskje til og med lar deg leve billigere og lenger i landet? Men i jakten på en moral, oppdager jeg i stedet en feil i fortellingen. Som fastlegen også helt sikkert tenkte på etter jeg hadde trukket kortet og forlatt kontoret hans, og som du, kjære observante leser sikkert også har registrert for flere avsnitt siden. Nemlig det han utbrøt da han reise seg: At vi snakket om noe helt annet enn helse. LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/sigri-sandberg/smaa-droemmer-og-applaus" target="_blank">Små drømmer og applaus</a><div>

 


 
 
 
 <img class="img_full_bredt_medium" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/16-10-272/5113998-1-nor-NO/16-10-27-crop1280.jpg" width="1070" height="1260" style="border: 0px;" alt="Illustrasjon: Anne Vollaug" /> 
 
 
 
</div><div class="factboxwrap">
<h3>Sigri Sandberg</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/16-12-26/5114002-1-nor-NO/16-12-26-crop400.jpg" width="200" height="134" style="border: 0px;" alt="09-54-58_200px" /> 
 
 
 
</div>
Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker, blant annet «Polarheltinner» og «Klimaboka».
</div>
</div>

Fastlegen og jeg snakker ikke om det vi egentlig skulle snakke om.

Tursnakk-rabatt

Det er en mild, lang vinter i vente, ble det sagt i høst. På grunn av vinder fra vest, ble det sagt. Og store, gule blader ble røsket av trærne, som i alle høster før, og sola varmet ikke lenger og kviet seg for å stå opp og gikk for tidlig i seng, og noen steder gadd den ikke stå opp i det hele tatt. Snø og sludd og rim og regn og ras blandet seg i dagene, som i mange vintre og høster før, og jeg kjente tendenser til vag panikk i kroppen. Er det noe som blir verre med årene? Å grue seg for en våt, ustabil verden og vinter?LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/friluftsfolk/har-blitt-mer-modig" target="_self">Har blitt mer modig</a>Snøen ble selvfølgelig liggende mange steder. Noen rakk å gå på ski og går fremdeles. Andre steder begynte det å regne igjen. Det finnes dessverre ikke lover mot denslags. Og høstbladene har selvfølgelig for lengst landet for godt og klistrer seg til bakken, folk har vært skjødesløse, ikke sett seg for, trakket på de fineste bladene, som ble most sammen med andre, til brun gørr. Men det er vel sånn da, at ikke alt kan være vakkert alltid. Og noen ganger må det være lov å være trist. Det er noe manisk og unaturlig med folk som alltid er blide, noen ganger må melankolien få slippe til.<div>

 


 
 
 
 <img class="img_ordinary_1200" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/06-52-09/4873216-1-nor-NO/06-52-09-crop1280.png" width="1102" height="1300" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2017-01-12 kl. 06.41.43" /> 
 
 
 
</div>De stiger opp nå. Oransje flammer mot gråsvart, stadig mørkere himmel. Under oss, en by som også tenner sine lys etter hvert. Illustrasjon: Anne Vollaug<blockquote>Men det er vel sånn da, at ikke alt kan være vakkert alltid. Og noen ganger må det være lov å være trist.</blockquote>Det kan handle om krig eller klima eller krangel eller noe helt annet, og skog er egentlig et fint sted å slippe det triste løs i, hvis det er sånn det skal være. Men hallo, skal ikke bli helt svart og bånntrist dette, hallo, jeg har jo allerede i tittel og ingress lovet et forslag. For kanskje har du verken mulighet til å dra til fjells eller Alpene eller Himalaya. Og kanskje er vinteren hos deg også våt og litt rar, kanskje har du ikke engang sett snurten av snø. Og dette som kommer nå om et par setninger er definitivt et trøsteforslag, som funker om det snør eller ei. Det er vel ingen verdenssensasjon at det innebærer å gå ut. Tusle ut i skogen eller til svabergene eller opp på en ås eller til fjorden eller til hvorsomhelst – og tenne et bål. Det var forresten en venn som sa det, da jeg i høst innrømmet at jeg gruet meg til svart, ustabil verden og vinter. – Bare lag et bål, sa han, den vennen. Så nå tester jeg det selv. En grå ettermiddag. Tar med fyrstikker og en hjelpekubbe og kjæresten, vi går ikke langt, men vi går gjennom skog og tenner opp når det mørkner og de aller fleste i verden er andre steder enn akkurat her. Vi snakker lavt og jeg tenker på det, hvor mye fint som er sagt rundt bål, om verden hadde vært annerledes da, om flere valg også hadde blitt tatt her. Rundt flammer. De stiger opp nå. Oransje flammer mot gråsvart, stadig mørkere himmel. Under oss, en by som også tenner sine lys etter hvert. Så da er det vel sånn da, at bål, det hjelper. Vi blir sittende og sittende. Og sjelden blir det akkurat som vi planlegger, for jaggu forvandles ikke regnet akkurat nå til ekte, hvite snøflak som kommer seilende og treffer oss i ansiktet når vi sitter her. Og snø, det hjelper definitivt, det også.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/sigri-sandberg/uteliggere" target="_self">Uteliggere</a><div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_ordinary_200" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/09-54-582/3129769-1-nor-NO/09-54-58-crop400.jpg" width="200" height="134" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-02-20 kl. 09.54.38" /> 
 
 
 
</div>
Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker, blant annet «Polarheltinner» og «Frykt og jubel i Jotunheimen».
</div>
</div>

Hvis vinteren er våt eller trist trengs noe som kan varme.

Tenn et bål i grått vær

Vinden tar tak i trærne og lager denne svisjende, svusjende lyden som man hører ekstra godt når alt annet er stille. Men så tuter en bil. Og så bjeffer en hund. Og litt for høy latter kastes ut av et vindu. Vi sover ute. På altanen. Min eldste sønn har lue på og har sovnet for lengst, det er bare jeg som ligger våken og tenker. På at vi ligger ute, i en by. Trygt på vår egen altan, men likevel. Jeg tenker på det de mest hardbarka, risikovillige, tøffeste i Norge snakker om i intervjuer og samtaler: At den er så tynn og litt tilfeldig den skilleveggen mellom hva de ble og hva de kunne ha blitt, polfarer, uteligger, krigsreporter, kriminell, fallskjermhopper, fjellklatrer, narkoman.Dette ønsket om å teste grenser, denne driven vekk fra samlebåndet. Om det er spisse fjelltopper eller  sprøytespisser som gir dem kicket, rusen, fellesskapet, kanskje ligner det. Et sterkt og intuitivt ønske om å sprenge alle komfortsoner i lufta, denne driven mot at det må være noe mer der ute, mer enn enhetsskolen, mer enn å sykle på rekke og rad med et nummer på brystet. Mer enn 09-16.30. Mer enn trygghet i dette pittelille, rike landet. Mer enn klamme, ikke-fungerende familieforhold. Noen prosent av befolkningen har definitivt denne driven sterkere enn andre.<blockquote>«Vi sover ute. På altanen. Min eldste sønn har lue på og har sovnet for lengst, det er bare jeg som ligger våken og tenker. På at vi ligger ute, i en by. Trygt på vår egen altan, men likevel.»</blockquote>Og noen av dem snakker også om hvem mennesket var. Før industrialiseringen. Før landbruket. At vi var jegere. Nomader. Krigere. Vi var i bevegelse. Farer kunne oppstå, på null komma niks, og da måtte du være klar. I utsatte deler av verden er det fortsatt farlig nok. Kreftene må brukes på å skaffe mat og holde fiender unna. Mange er på flukt, fra krig eller ebola eller fattigdom. Men i Norge er det ikke sånn. Ikke akkurat nå. Her kan vi frivillig oppsøke adrenalinet, endorfinene, og i jakten på dem havne på ulike sider av loven. Noen velger dette livet, og kan reise hjem akkurat når de vil. Andre havner et sted der det etter hvert kanskje ikke finnes noen veier hjem. Ikke finnes noe hjem.Dette tenker jeg på og drar lua litt nedover ørene. Prøver å konsentrere meg om de svisjende, svusjende trærne, fortrenge de andre lydene. Jeg trenger ikke noe skummelt for å ha det bra, men jeg liker luft. Jeg liker fjell og jeg liker folk som liker høyere fjell enn meg.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/sigri-sandberg/smaa-droemmer-og-applaus" target="_self">Små drømmer og applaus</a> Så derfor tenker jeg videre. Prøver å forstå likhetene, mellom uteliggere, polfarere, hjemløse, de som drar med seg eiendelene sine, fra breddegrad til breddegrad, fra gatehjørne til gatehjørne, de fryser, kanskje lengter de etter noen. Kanskje lengter de etter rusen, flyten, men også etter å gå i ett med omgivelsene og kjenne at alt stemmer. At de hører til, at de etter en strevsom dag på asfalten eller viddene kan sette seg ned ved et bål eller en multifuel, varme seg, hvile seg i provisoriske hjem, med tynnere vegger mot virkeligheten enn oss andre. Det er blitt kaldere i luften. Jeg kan bare ta med meg puta og flytte inn i sengen min hvis jeg vil. Men jeg gjør ikke det. For selv om jeg er mer glad i å plukke blåbær enn 8000-meterstopper, mer glad i å samle høstblader enn rekordtider over Grønlandsisen. Så vil jeg jo. Aller helst. Bare. Være. Ute. <div class="factboxwrap">
<h3>Sigri Sandberg</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_ordinary_200" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/09-54-582/3129769-1-nor-NO/09-54-58-crop400.jpg" width="200" height="134" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-02-20 kl. 09.54.38" /> 
 
 
 
</div>
Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker, blant annet «Polarheltinner» og «Frykt og jubel i Jotunheimen».
</div>
</div>

Jeg sover ute. Og tenker på andre som også gjør det.

Uteliggere

Alle disse ordene for snø som vi ikke kan. Selv om vi har sett så masse snø. Som smelter akkurat før den deiser i bakken, snø som er tørr og hard og knirkesnø og vassesnø og virvelvindsnø som danser under lyktestolper for ikke å snakke om helt vanvittige mengder puddersnø. Det har vært en pissevåt, glatt høst i Arktis så det er på tide. Og selv om det har vært det varmeste tiåret i nyere tid og polhavet smelter og breene fordufter, ble det rivende, røskende kaldt midtvinters og mars er den aller, aller kaldeste måneden på Svalbard. Solen har kommet tilbake over fjellene og landet i Longyearbyen og det skal være snø. For selv om vi bor i polar ørken og snøen som regel blåser bort før den har landet så skal det være snø, akkurat nok snø.Vi mødre skal løsrive oss fra barnevogner og bleier og bilveier og klikke på oss skiene øverst i dalen der og bestige toppene som hodelyktfolket har kost seg med hele svarte polarnatten. Og det skal altså være god snø. Fjellene kan gjerne være rosa og lilla og snøen kan godt være pudderaktig og vi blir røde i kinnene og varme under armene og på magen – i sekken ligger heldigvis en sjokoladebit og det er toddy på termosen.Og når vi så nærmer oss toppen og tar av oss skiene skal vi legge oss ned. Slå ut med armene, så beina, om igjen etpar ganger, ut med armene, ut med beina, vi reiser oss forsiktig og kikker på resultatet. De fins i flere religioner, de er sendebud fra Gud, som oftest har de vinger, og viser seg for menneskene gjennom åpenbaringer og rangeres i hierarki. I kristen lære fins det ni typer engler, noen er beskyttelsesengler, noen vokter paradiset, andre stjerner og planeter, noen står ved Guds side og lovpriser ham. Men det er skikkelig lenge siden jul, Märtha har ødelagt ryktet deres, og jeg vet ikke om jeg tror på engler. Men engler i snøen tror jeg på. De er enklere, og englene i snøen har sin egen sang, det gjelder å finne den sangen, synge den, og de englene og den sangen trengs. Når kajakken velter, når det blåser opp, når demningene og isen brister og bindingene ryker og tårene flommer, når du går så usannsynlig på trynet og blir liggende der langflat, i en sur, blå mandag. De trengs fordi verden går av hengslene, hele tiden. Temperaturene stiger og menneskene krangler om utslippskvoter og hvem som skal vaske huset, mens andre ikke har noe hus og alle trenger noe å holde seg fast i. Alle. Og hva kan man egentlig gjøre? Det er en tid for alt, og mars er definitivt tiden for å lage engler. Det er enkelt og de kan lages hvor du vil. På toppen av fjell, under et tre, på en parkeringsplass, foran en butikk, i hagen. På et tak. Trengs bare ny snø, en menneskekropp. Trengs bare å legge seg ned. <blockquote>«Engler i snøen tror jeg på. De er enklere, og englene i snøen har sin egen sang, det gjelder å finne den sangen, synge den, og de englene og den sangen trengs.»</blockquote>Så kjører vi hjem igjen. I pudderet, svinger og øver oss og kjenner at det knirker i de musklene vi ikke har brukt helt siden forrige gang. Og neste gang er vi sterkere, og englene blir flere og flere der oppe på toppen av det fjellet og innimellom når ingen ser tar de av, mot himmelen, får litt bedre oversikt, tar noen runder, til alle som sliter, hvisker dem noen ord i øret, og de passer på. Kjenner du det? At de faktisk passer på? Fra nå av er ingen alene. LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/sigri-sandberg/reklamedamepropaganda" target="_self">Reklamedamepropaganda</a><div class="factboxwrap">
<h3>UTE-SPALTISTEN</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/09-54-582/3129769-1-nor-NO/09-54-58-crop400.jpg" width="200" height="134" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-02-20 kl. 09.54.38" /> 
 
 
 
</div>
Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker, blant annet Polarheltinner, Klimaboka og barneboka Vindtrollet
</div>
</div>

Slå ut med armene, så beina, om igjen et par ganger. Nå er det tid for å lage engler i snøen.


Engler i snøen 

Fjell i blå kveld. Snart svart natt. Og jeg skal skrive, men holder det å fortelle om stjerner? Jeg vet jo at de kommer, og vil funkle, men likevel, det er vel noen som har skrevet dem før? Fins det noe som ikke er fortalt? Hva er det som ikke er vist fram? Raske nettsøk og bladdykk en kveld gir meg pudder og hundekjøring og smilefjes og akebakker og padling og trugespor og blåtime og solnedgang og bratte fjell og slake åser og et par skikkelig blide snømenn. Og bildene er redigerte og vakrere enn vakrest i landet her og likes’ne drysser over og lander under nettstatusene som konfetti, som deilig, lett nysnø. Og årstidene og aktivitetene gjentar seg, og vi venter på snø og vi får snø og så smelter den til vår med lys og grønt – og så kommer sommer og hav og høye himler, og vi oppdaterer med nye knauser og bekrefter gamle fjell.Og med denne åpningen sitter jeg i glasshus og kaster stein på meg sjøl så det singler – for jeg vil jo aller helst bare skrive disse stjernene over meg og gjerne få likes også. Og skrive videre, om natur og tur og kjærlighet, for visst faen er det kjærlighet, det er jo det det handler om. Det er jo nettopp derfor det aldri tar slutt, og vi bare prøver og øver oss på å fortelle alt dette troverdig videre til de som ikke er akkurat der vi er. Prøver og øver og pøser ut i stadig nye kanaler. Og så unnskylder vi oss med at vi skal inspirere og få folk ut, for det er så bra at folk er ute,men hvorfor det egentlig?HVORFOR er det så bra at folk er ute? Blir vi blidere da? Penere? Snillere? Mer i balanse? Friere? Friskere? Fredeligere? Ikke så irriterte og oppfarende? Slutter vi å slå mennene våre da? Blir vi mer trofaste da? Besøker den gamle tanten til mormoren vår mer? Involverer vi oss mer i frivillig arbeid? Skjønner vi mer? Av sammenhengen, sammenhenger? Vil vi ta mer vare på naturen og jordkloden da? Ja, jeg tror jo det, at svaret er ja. At utsikt gir innsikt, at man blir bedre mennesker av bevegelse, luft – og i det jeg begynner på og fortsetter denne nokså naive setningen innser jeg at jeg, som fniser litt av misjonærer og fundamentalister som mener de har alle svarene, er en misjonær sjøl, selv om jeg ikke har et eneste vitenskaplig bevis,  vi er jo faen misjonærer hele gjengen, bare logg deg på, så ser du det klart, hvordan vi preiker og predikerer; se mot nord, se på meg, på barna våre, der, her, er det ikke vidunderlig? Sjekk solnedgangen i Lofoten, ringene på et fiskevann i Østmarka, lyset i de blå isgrottene på Svalbard, er det ikke VAKKERT? Kom hit, dra dit, klatr der, vandr her, sjekk den nedkjøringen, test den kvistaløypa, vass i det pudderet, la det bli mørkt, kikk på stjernene, for de, akkurat de stjernene,disse stjernene her altså, som nå etter hvert har funnet veien hit hvor det selvfølgelig ikke finnes naturlige lyskilder, de er aller, aller mest funklende, her jeg står på fjellet, akkurat nå, det er jo helt opplagt.<blockquote>«Bare logg deg på, så ser du det klart, hvordan vi preiker og predikerer; se mot nord, se på meg, på barna våre, der, her, er det ikke vidunderlig? Sjekk solnedgangen i Lofoten, ringene på et fiskevann i Østmarka, lyset i de blå isgrottene på Svalbard, er det ikke VAKKERT?»</blockquote>Og kanskje blir vi nettopp derfor tilgitt for alt dette preiket. Fordi dette kanskje i bånn og bunn og grunn bare handler om to enkle ting:1. Å være ute.2. Og å ønske at du også var akkurat her.Sånn at du kan kjenne det sjøl. At disse stjernene faktisk gjør noe fysisk med kroppen. Og innse at akkurat denne kvelden. Den kommer aldri tilbake. LES OGSÅ:<a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/sigri-sandberg/smaa-droemmer-og-applaus" target="_self"> Små drømmer og applaus</a><div class="factboxwrap">
<h3>Sigri Sandberg</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/09-54-582/3129769-1-nor-NO/09-54-58-crop400.jpg" width="200" height="134" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-02-20 kl. 09.54.38" /> 
 
 
 
</div>
Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker, blant annet «Polarheltinner» og «Klimaboka».
</div>
</div>

Holder det å skrive om stjerner?

Akkurat denne kvelden

<div class="factboxwrap">
<h3>SIGRI SANDBERG</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/09-54-582/3129769-1-nor-NO/09-54-58-crop400.jpg" width="200" height="134" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-02-20 kl. 09.54.38" /> 
 
 
 
</div>
Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker, blant annet Polarheltinner, Klimaboka og Cecilie Skog – et  friluftsliv.
</div>
</div>Jeg må skru opp volumet på bilradioen. For forfatter Mikael Niemi snakker om natur. Niemi skrev «Populærmusikk fra Vittula» og ble verdensberømt. Da han ble far, flyttet han hjem igjen til Pajala i Nord-Sverige. For å kunne være ute, i skogen. – Jag kjenner igjen dom, sier han og snakker om trær. Og radiodamen spør ja, hva er det med denne naturen? Og akkurat i det noen skal svare forsvinner dekningen her jeg suser i den lille snertne leiebilen.Jeg er på road trip i dette forunderlige, lange, lille landet og skal snakke om nettopp natur og røffe damer i polare strøk, som jeg har skrevet en <a href="https://www.utemagasinet.no/friluftsliv/arrangement/polare-heltinner" target="_self">bok</a> om. Jeg fyker fra bibliotek til bibliotek. I Steinkjer kommer en pensjonert fangstmann som overvintret på Svalbard for ti år siden for å høre på. Etterpå kommer han bort, gir meg en klem, vil snakke:LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/boeker/svalbards-foerste-fangstkvinne" target="_self">Elskerinne og fangskamerat</a>– Jeg brukte først tre måneder på en slags renselse, for å kvitte meg med samfunnets mas og støy og informasjonsflom. Den roen jeg fikk på Svalbard… sier han, og blir stille. Neste kveld dukker det opp en mann som var på langtur nordover for 30 år siden, med en 15 fots gummibåt, i drivisen. Han møtte isbjørn og hvalross på Nordaustlandet som holdt på å velte båten, og han kan aldri glemme det. Han vet ikke om han kan reise tilbake, om alt blir ødelagt da.Og det kommer folk i rullestol og det kommer folk i gåstol og det kommer flere folk. En gruvebus som jobbet i ni år i kullgruvene på Svalbard har med seg bilder av noen isbjørnunger de måtte ta seg av. En dame har med seg en diger blårevlue. En annen forteller om hundespannturer innover viddene, om breer som kalvet i fjordene. Og ingen av dem kan glemme, minnene er noe fysisk i kroppene deres. Edvard Munch skrev en gang at »Naturen ikke alene er det for øyet synlig – den er også sjelens indre bilder – bilder på øyets bakside.»Og ved inngangen står bibliotekarene og tar i mot, smiler. Og jeg suser videre til neste bibliotek. Ofte tidlig på morgenen, før dagen har rukket å bli rosa, eller det vil si, den blir rosa etter hvert som jeg kjører. Og jeg kjører ut av en skog og oppover og ser snaufjell og tenker på det diktet til Kolbein Falkeid, det som handler om hvis man skal lengte etter noe, så må det være ei snøvidde, som gnir hele fjeset sitt inn med dagslys og soloppgang, et sted der tankene fortaper seg som trær mot tregrensen. Og her, akkurat her er det sånn, innover mot Meråker, jøje meg. Her fortaper trærne seg, mot snaufjell og tregrense, og tankene og ordene mine også og sjekk den himmelen, mumler jeg for meg selv.  Og så kommer sola opp over disse snaufjellene og treffer meg og lager dag. Jeg kommer fra polarnatta og tenker at det er en velsignelse at det blir lyst hver dag her på fastlandet. Det blir faktisk lyst hver eneste dag.Om kvelden snakker jeg videre om disse damene med denne dragningen, helt sør og helt nord. Og deres tanker om stillhet og det store mørke, dette evige lyset. Vinden. «Sterkt virker polarnaturen på det menneskelige sind,» skriver en av damene. «Svalbard har gått mig i blodet og jeg kan ikke tenke mig andre steder å leve enn der,» sier en annen.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/randonee/droemmen-om-svalbard" target="_self">Drømmen om Svalbard</a><blockquote>«Jeg innser og jeg vet det. At natur og kjærlighet og lengsel henger sammen. Men hvordan?»</blockquote>Og jeg innser og jeg vet det. At natur og kjærlighet og lengsel henger sammen. Men hvordan? Disse polare kvinnene bruker noen ord, publikum har andre ord – Falkeid, Niemi, Munch, flere av bøkene i hyllene som omgir oss prøver å forklare det på sitt vis, selv har jeg ennå ikke helt funnet de riktige ordene, jeg får bare fortsette å skrive. LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/sigri-sandberg/reklamedamepropaganda" target="_self">Reklamedamepropaganda</a>

Svalbard fins ikke bare på Svalbard.

Roadtrip og Svalbard-love

Ha eksplosive møter og enorme ressurser og sugerør i statskassa og skikkelig makt. Og en gjennomføringsminister tilknyttet Utedepartementet pluss en hel bataljon til å hjelpe meg; heise bannerne, skrible på himmelen, løfte det som løftes bør, alle drømmene, fineste tankene, til værs med dem, ren propaganda, med heisekran, opp, opp, opp.Jeg skal gå med veldig høye hæler, stå på tå og male himmelen, snekre slagord – og trylle dem ut i verden, så de plutselig er å finne overalt, på vesker, luer, akebrett, møteplaner, på innsiden av solbrillene, øyelokkene, så langt framme i bevisstheten og pannebrasken at det blir det viktigste, vakreste.På null komma niks. Så er setningene på plass. Og budskapet skal være enkelt, tydelig:«Åpne blikket!» står det plutselig på et banner under et fly som flakser over byen din.«Flørt med fjellene, kyss stein!» står det, i strikkeskrift, på innsiden av votten din, sånn litt på skrå.«Vinden bråker, syng høyere!» står det, malt i enorme bokstaver – på fjelltoppene som stanger mot uværsskyene. «Følg bølgene», står det, på kajakkpadleåren din, akkurat når du er i ferd med å legge fra.«Kyss stjerner!» står det, i hvit løkkeskrift, på himmelen, når solnedgangen fader og natten lander. Og alle mediene lar seg manipulere av fiffige pressemeldinger, de sender ut tv-radio-nett-avisreportere til det magiske. De rapporterer og er direkte inne fra fjelltoppene, fra uværsskyene, fra viddene. Og rundt fire og en halv time med tog fra Oslo, på den vakreste av høyfjellsviddene, begynner det plutselig å lyse en setning i snøen som ingen i mils omkrets kan unngå å se:«Tusen millioner diamanter i snøen, blunk tilbake.»Debattprogrammene hiver seg på trenden og diskuterer dette merkelige mystiske, og kommentarene til alle nettsakene heier fram det uunngåelige, hele pointet: at alle må UT, god gammeldags utedag med luft og vind og vær og kakao på programmet. Etter hvert går det ut direkte ordrer, fra mammaer, lærere, mellomledere, pappaer, barnehageonkler, toppsjefer: UT, UT, UT, skråles det og hviskes det og ropes det. Høyere og høyere.Hele befolkningen blir kommandert ut og opp og bort over alle hauger og bølger. Og alle kriser, som finanskriser og klimakriser og vulkanaskekriser og boligkriser og alle slags andre kriser som måtte være aktuelle blir med et trylleslag ubetydelige og marginaliserte og lagt i en skuff og glemt for en stund – for nå er menneskene ute, yre, glade, røde i kinnene, svette under armene, løsningen på alt, selvfølgelig, hvordan kan man tro noe annet?Folk overalt, i parkene, på balkongene, i potetåkeren, skogen, i trærne, i løssnøen, på havet, på skyene, hoj, hoj, heiser flaggene, løfter armene.Og etter hvert begynner setningene å formere seg, helt ute av kontroll. I et ferskt snøfall på en parkeringsplass midt på sommeren står det plutselig:«Legg deg ned, vips, en engel!»Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/eivind-eidslott/den-fineste-duken" target="_self">Helt på tur</a>Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/styggemann" target="_self">Styggemann</a>Og for de som fortsatt sitter fanget på kontoret, svartner plutselig alle dataskjermene, før tastaturet løper av gårde av seg selv og taster følgende, tydelige budskap:«Stegjern på, opp, plukke stjerner».Og så gjør folk det. Følger ordre. Lager engler, kysser, synger, roper, blunker, plukker stjerner. Helt til de grå dagene får fargene sine tilbake og aksjonen kan avsluttes. <div class="factboxwrap">
<h3>Sigri Sandberg</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/09-54-582/3129769-1-nor-NO/09-54-58-crop400.jpg" width="200" height="134" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-02-20 kl. 09.54.38" /> 
 
 
 
</div>
Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker, blant annet «Polarheltinner» og «Klimaboka».
</div>
</div>

På de grå dagene. Da vil jeg være reklamedame.

Reklamedamepropaganda

Det regner og er tirsdag og jeg lager kaffi og planen var å skrive om drømmer. Jeg prøver å huske. Var de mjuke, harde, var det uendelige vidder, taggete fjell, det lille naustet ved fjorden eller stjernehimmelen over? Dagdrømmeri, drømmeindustri, mantra, religion, kom an, Sigri, skjerpings, dette er jo tiden, landet, for å identifisere drømmene, følge dem, dyrke dem i drømmedrivhus. De fins i milliontall og de er viktige; politiske drømmer, drømmer om fred og suksess og færre utslipp. Også drømmer folk seg bort. Vil heise drømmeseil over enorme hav, bråkete bølger. Klatre gjennom skyer på vei til drømmefjell med utsikt over absolutt alt. Sykle over kontinenter av sand bare med ei vannflaske i ene pukkelen. Og kamera på hjelmen. For. Bare da. Lever man. Visst.<blockquote>«Også drømmer folk seg bort. Vil heise drømmeseil over enorme hav, bråkete bølger. Klatre gjennom skyer på vei til drømmefjell med utsikt over absolutt alt. Sykle over kontinenter av sand bare med ei vannflaske i ene pukkelen. Og kamera på hjelmen. For. Bare da. Lever man. Visst.»</blockquote>Utenfor vinduet sykler noen i regn. Det er tidlig, tidlig og det er mørkt, og de har refleksvest og lykt, jeg ser ingen kamera. De sykler til helt forbaska vanlige, viktige jobber. Sikkert klissklassvåte når de kommer fram. Jeg løfter morgenkaffikoppen. I respekt. Drømmeri og drømmetrallera, kanskje denne teksten heller skal berømme dem som drømmer om og takler og digger hverdag. De som blir hjemme når noen drar. De som lengter og heier. Og uten å klage husker to matpakker til minstemann på torsdag for da er det turdag. Berømme besteforeldre og foreldre som syr og strikker hverdager sammen til gode liv, og som tar barna med i skogen og forteller om sopp. Eller, kanskje teksten da også kan bli en applaus til han som gikk til butikken i går. I gåstol. Ryggen var en klump i 90 graders vinkel på resten av kroppen. Det regnet da også. Og han snirklet seg av sted,  brukte hele dagen på ekspedisjonen. Han sto foran meg i køen, kjøpte kaffi og dopapir og smilte når han betalte. JUBEL, for en prestasjon!For innimellom snubler man, i fortauskanter, i livet. Drømmen blir å komme på beina. Komme seg på jobben. Drømmen blir å få et barn før det er for seint. Eller man snubler enda hardere, havner på sjukehus, drømmen blir å klare å gå igjen. Drømmen blir å leve som en vanlig mann.<blockquote>«Respekt da, til deg som hjelper til, lytter, løfter, støtter. Ingen drømmer realiseres uten hjelpere.»</blockquote>Respekt da, til deg som hjelper til, lytter, løfter, støtter. Ingen drømmer realiseres uten hjelpere. Du som tar et skrøpelig vesen i armen, rusler bortover fortauet, under en paraply, finner en benk, kikker på skyer, lar den andre snakke. Og lar den ruslingen være dagens tur. For hva ville skjedd om alle var borte? Seilte over alle hav, levde i skogen, klatret de bratteste fjellene, kjørte ski ned igjen og skrev bok om det? Padlet rundt Spitsbergen og blogget hver kveld. Hvem skulle lese da? Hvem skulle lyttet? Vært bakkemannskap, klappet i hendene og heiet og vært stolte? Og hvem bestemmer hvilke prestasjoner som teller og får oppmerksomhet?Jeg tror jaggu denne teksten her i sluttspurten i tillegg blir en hyllest til deg som ikke trenger trynet ditt på trykk eller tv for å leve. Ikke trenger å være høyest, lengst av gårde, best. Ikke trenger rope og synge i skogene eller fra toppene. Respekt for deg som er tilfreds med å være publikum, og lar deg inspirere til å finne egne drømmestier til hverdagsbruk. Hva skulle alle kjendisene gjort uten deg, uten publikum? Applaus til deg som er fornøyd. Og tålmodig. Til deg som lar et kyss fra den du elsker være jubelscene og toppvarde en regnfull tirsdagsmorgen når det egentlig skulle vært vinter.Denne reportasjen har stått på trykk i en tidligere utgave av magasinet UTE. Er du abonnent har du tilgang til et søkbart arkiv med alle utgavene tilbake til 2008. <a href="https://www.friflytbestill.no/abonnement/ute" target="_self">Bli abonnent på UTE</a>!<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>Sigri Sandberg</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_ordinary_200" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/09-54-582/3129769-1-nor-NO/09-54-58-crop400.jpg" width="200" height="134" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-02-20 kl. 09.54.38" /> 
 
 
 


</div>
Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker, blant annet «Polarheltinner» og «Frykt og jubel i Jotunheimen».
</div>
</div></factboxwrap>

Sigri Sandberg