Nettopp derfor ruslet jeg denne sommeren inn i en liten, trang sykkelsjappe i en italiensk middelalderlandsby og fortalte at jeg ville leie landeveissykler. Innehaveren - en mann som så ut som om han hadde syklet Giro d’Italia 19 ganger - studerte meg fra topp til tå.
– Hvor kommer du fra? spurte han.
– Norvegese, sa jeg, smilende, på klingende italiensk, og pekte - idiotisk nok - på meg selv (jeg gikk en gang på Scuola d’italiano i Bygdøy allé, to prøvetimer, «du trenger ikke betale fakturaen før du deltar på den tredje timen»).
– Cold there? spurte sykkelsjappemannen.
– Yes, svarte jeg.
– Not here, sa han.
Jeg nikket og smilte
– Here warm, fortsatte han.
– Multo, multo warm.
Han så bekymret på meg nå. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg vet at det er varmt i Italia. Absolutt. Men varme har jeg på mange måter lengtet etter. Ekte varme. Ikke slik varme man får fra en hvit panelovn i en borettslagsleilighet i Oslo i januar. Derfor valgte jeg først å le en kort, nervøs latter mens jeg holdt den ene hånden på et tilfeldig bukkestyre. Deretter kjøpte jeg to ekstra plastflasker til å ha vann i. «40 euro extra».
– Good luck, avsluttet sykkelsjappemannen, og virket med ett å være komplett uinteressert i min videre skjebne.
– Grazie mille, sa jeg, på sunnmørsdialekt, og trillet ut i 38 plussgrader.
Å sykle landevei i en landsby i Italia er som å være en av statistene i Federico Fellinis «Amarcord». Rundt hver sving venter en ny scene, en ny hendelse, nytt innhold til et essay om kultur-historie, og estetikk, og politikk. Det tutes. Det råkjøres. Det gestikuleres. En nonne skal over veien. En Piaggio fra 1969 med fire sekker ved på lasteplanet (selvfølgelig kjører man rundt med ved i 38 varmegrader) klarer såvidt å stoppe. Noen spiller en gammel låt av Zucchero i en tredje etasje, med verandadøra på vidt gap, klesvasken henger på en snor over gata. En kvinne står og røyker utenfor en gelateria, hun røyker i slow motion, det er umulig å skjønne hvordan hun får det til. En Vespa med tre unge mennesker ombord brøler forbi. En Vespa til. Og en buss (alle passasjerene har munnbind, utenom én mann i 70-åra, han er i opposisjon til alt og alle, han ser lykkelig ut). Og en Ferrari. Og en semitrailer. Og så er det plutselig ikke asfalt lenger, men brostein, brostein fra romertiden, og det lukter svidd kløtsj og fersk focaccia, og jeg tenker at la vita é bella, kanskje stoppe for en espresso snart, kanskje noe hvetebakst med vaniljefyll, kanskje legge noe ut på Instagram? Men så blir jeg nesten tilintetgjort av en 88-modell Fiat Panda (ikke 4x4, men den vanlige med tohjulstrekk, sjåføren har hvit singlet og seriemorderskjegg).
Rundt hver sving venter en ny scene, en ny hendelse, nytt innhold til et essay om kulturhistorie, og estetikk, og politikk.
Å sykle landevei mellom to landsbyer i Italia er noe helt annet. Her kommer sisikene, og odøren av varmt gress, og en plutselig følelse av å være alene. «Hvor er jeg?», tenker jeg, og sjekker Google Maps, men det går ikke, her er ingen mobildekning, her kan du ikke ringe en venn, her må du klare deg selv, bare fortsette å trø, holde farten oppe, jevn pace, og ingen biler kjører forbi, ingen Alfa Romeo, ingen Lancia, ingen mennesker er å se, bare trær, jungel, sisiker, 38 varmegrader, og denne smale stripen med asfalt foran et gummidekk med 28 millimeters bredde. «Punkterer jeg her, er tilværelsen over», tenker jeg, og trør litt hardere, og drikker litt, men er det ikke urovekkende lite vann i flaskene? Jo. Jeg tenker på sykkelsjappeinnehaveren, sa han kanskje noe om at det ville være bedre å sykle i september, sa han ikke noe ironisk om juli, på gebrokken engelsk, etterfulgt av hes latter?
«Positive tanker gir positive resultater» sto det på en plakat på et kontor en gang, og jeg prøver å tenke positivt, prøver så godt jeg kan, og ser etter positive resultater, speider etter positive resultater, men ser ikke et eneste positivt resultat, kun ligurisk skog, og en nedlagt fjellgård, og et bilvrak, det siste jeg trengte nå var et bilvrak.
Uten forvarsel står en kvinne med oransje parykk og en stor trillekoffert i veikanten. Hun ser på meg. Jeg ser på henne. Er hun en luftspeiling? Er dette en hallusinasjon?
Nei, det er landeveissykling i Italia.
Det er Federico Fellini.
Det er «Amarcord».
Eivind Eidslott er fast spaltist på utemagasinet.no. Tekstene blir også publisert i magasinet Fri Flyt. Flere tekster av Eivind.
