Hun begynte å dra alene på overnattingsturer i naturen i en alder av 13 år, og bruker mye av fritiden på turer i skogen og i fjellet. Linéa Maria Grøntjernet har flere lange turer bak seg, og er kjent som Villmarksjenta gjennom blogg, bøker og tv-serier.

De ser ikke redde ut, og forsøker heller ikke å holde fast i drakten sin. Ei heller den behagelige sommervarmen.De lever i ett med naturens sykluser. Tilstede og stødige går de gjennom alle transformasjoner.Lukten av fuktig mose og myr henger i luften. Kveldene blir stadig kjøligere og mørkere.Jeg kan <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/bare-foetter" target="_self">kjenne bakkekontakten</a> vende sakte tilbake etter en fullpakket og litt rar sommer med høyt tempo.Det er noe friskt og jordende ved høsttiden.Naturens store, årlige renselse er i full gang.Dette er tiden hvor noe skal dø, og transformeres. Annet skal dra, for senere å komme tilbake.Fargespillet i naturen minner lite om en trist avskjed med det som har vært, men mer om en felles feiring for alt og alle.En vakker prosess å være vitne til, men som kanskje kan oppleves enda sterkere om vi velger å ta del i den.  Naturen holder ikke fast i noe, men flyter inn i hver nye dag. Sesong blir år, uten å kjempe imot. Den legger noe bak seg for å gå inn i noe nytt.Kan vi mennesker kle av oss gammel bagasje for å gjøre plass til noe nytt vi også, slik som trærne? Sittende inntil en tykk bjørkestamme reflekterer jeg over egne valg og verdier.<div>



 




 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/naar-naturen-gir-slipp-crop1280/8378227-1-nor-NO/naar-naturen-gir-slipp-crop1280-crop980.jpg" width="980" height="725" style="border: 0px;" alt="når naturen gir slipp - linéa maria grøntjernet" title="Naturen holder ikke fast i noe, men flyter inn i hver ny dag, skriver Línea Maria Grøntjernet. Illustrasjon: Anne Valaug" /><div class='alternativeImgTextNormal'>Naturen holder ikke fast i noe, men flyter inn i hver ny dag, skriver Línea Maria Grøntjernet. Illustrasjon: Anne Valaug</div> 
 
 
 




</div>Det er mye jeg også har en tendens til å klamre meg til. Jeg gransker de fredfulle omgivelsene, og titter opp på tretoppene der de strekker seg mot tåka. I lufta henger et spørsmål jeg muligens bør stille meg oftere:«Hva er det jeg ønsker å ta med meg videre, og hva kan jeg gi slipp på?». Det er mye som kan hindre oss i å komme videre. Det kan være gode og dårlige opplevelser, eller at vi kan klamre oss til fortiden med ønske om at tiden skal stoppe.Mange av oss følger et levesett vi ikke kan stå inne for. Andre handler ut ifra verdier som ikke egentlig er egne.Det er kanskje lettere å følge samfunnets normer og uskrevne regler, enn det er å følge sitt eget hjerte.Redselen for å bli fryst ut av flokken ligger sterkt i oss mennesker, og det kan føles som en enkel løsning å gjemme seg bak ei maske. Men tør vi å stå opp for den vi er? Om våren pleier vi å si at vi får en ny begynnelse, likeledes kan høsten være årstiden hvor vi lemper all «dritten» vi bærer på ut av sekken.Noen ting kan vi være bevisst, andre kan ligge mer ubevisst.Derfor er det viktig å spørre seg selv de direkte, og kanskje vanskelige spørsmålene. På samme måte som bladene råtner og blir til jordsmonn for nytt liv, kan det vi legger fra oss brukes som byggeklosser for det som kommer.Det gamle kan få en ny og større verdi, eller bli inngangen til nye muligheter og opplevelser.Naturen viser oss at noe må tas vekk for å gi plass til noe nytt.Det gir jo mening at hvis vi skal bære med oss alt i sekken, blir det vanskelig å møte de friske øyeblikkene med glede og tilstedeværelse.Linéa Maria Grøntjernet er fast spaltist på utemagasinet.no. Hun begynte å dra på overnattingsturer alene allerede som 13-åring, og har mange små og store turer som det har blitt både blogg, bøker og tv-serier av. Mange kjenner Linéa Maria også som @villmarksjenta.

Det er noe sårbart og vakkert i de øyeblikkene treet slipper ett eller flere av sine skjøre blader. De flyter gjennom luften som lydløse tårer nedover et glatt kinn. Likevel står trærne sterke og rakrygget imøte med sitt nye nakne utseende. 

Når naturen gir slipp

Joda, uavhengig av hvor dårlig tid jeg har, er det obligatorisk med kaffe. Men selv om jeg vet at kaffen fra bestemors små porselenskopper smaker ekstra godt, er det ikke alltid at jeg legger merke til det. For når jeg har det travelt, og hodet allerede er på vei til neste gjøremål, da er det umulig for meg å være ordentlig tilstede.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/turmat/den-beste-turkaffen" target="_self">Den beste turkaffen</a>På samme måte som jeg foretrekker å reise til bestemor uten å måtte stresse, liker jeg å ha god tid når jeg er ute i naturen. Jeg vil ha muligheten til å senke skuldrene og kjenne bakken under føttene. Jeg vil komme nærmere. Min opplevelse er at vi mennesker har mange lag, og at det er slik med naturen også. Det kreves en viss tilstedeværelse for å komme tettere innpå.Når jeg er på besøk hos bestemor, pleier hun å hente frem bortgjemte skatter fra klesskapet og fortelle historien bak de gamle plaggene. Det hender også at jeg viser henne hvordan man kan lage sunn vegetarmat, og at hun hjelper meg med å strikke. Bestemor og jeg har lært å skrelle hverandre for lag. De ytterste forsvinner med det samme vi treffes, fordi vi kjenner hverandre så godt. De andre åpner seg etterhvert som vi tilbringer tid sammen. Aller mest er det når stua fylles med lukten av nytraktet kaffe, og jeg trekker beina godt opp i sofaen, at jeg virkelig får komme nærme. En kopp kaffe glir fort over i to og tre, og jeg synker dypere ned blant de myke putene mens bestemor forteller. Da lærer og er jeg, sammen med bestemor.Det å sitte i bestemors sofa har mye til felles med å sitte ute på myk mose og lytte til naturen. Både bestemor og naturen er bærere av visdom, og det å få være en del av en usminket og ærlig kommunikasjon med dem er ikke bare lærerikt, men også utrolig vakkert. Jeg pleier å speile meg i dem, og det hender at de gir meg svar på noen av livets spørsmål som jeg ikke engang visste at jeg søkte. De lærer meg mye om dem, men enda mer åpner de dører inn til meg selv og hvem jeg er. Dører jeg ikke kunne ha åpnet på egen hånd. Det eneste de krever tilbake, er god tid.<blockquote>«Bestemor og jeg har lært å skrelle hverandre for lag. De ytterste forsvinner med det samme vi treffes, fordi vi kjenner hverandre så godt. De andre åpner seg etterhvert som vi tilbringer tid sammen.» </blockquote><div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">Maria Grøntjernet er fast spaltist i annenhver utgave av UTE. Maria begynte å dra alene på overnattingsturer i naturen i en alder av 13 år. Mange kjenner henne best som Villmarksjenta gjennom blogg, bøker og tv-serier. Du finner flere av tekstene hennes <a href="https://www.utemagasinet.no/friluftsfolk/villmarksjenta-er-tilbake" target="_self">her</a>.</div>
</div>

Når jeg stikker en kjapp tur innom bestemor i forbifarten, rekker vi sjeldent mer enn den overflatiske samtalen hvor vi gir hverandre en kort oppdatering på livet.

En kaffe hos bestemor

...bok, skrivebok... Rastløsheten preger bevegelsene. Det er i ferd med å bikke over.Kaos overalt, kaos i hodet. Må av gårde. Trenger ro. Må være alene. Trenger luft. Må ut!Det er noe som skjer umiddelbart i det jeg setter meg inn i bilen og triller ut fra tunet.Jeg kan endelig puste igjen. Ikke fordi jeg ønsker å dra fra det eller de jeg glad i, men fordi lettelsen over å bryte ut av sirkelen er så stor.Noen kaller det flukt. For meg handler det mer om å reise unna for å få påfyll, og deretter komme tilbake igjen med det overskuddet og den energien som jeg har mistet.Selv om det ikke alltid har vært sånn, er motivasjonen å finne tilbake til meg selv og kroppen min, mer enn det er å forsvinne.At det hoper seg opp er ikke noe ukjent scenario for meg, og jeg tror mange kan kjenne seg igjen.Alle små tråder blir til en stor knute og et kaos som til slutt tar overtak.Når man virkelig har viklet seg inn er det vanskelig å vri seg ut.Noen ganger klarer man ikke å unngå smellen, andre ganger klarer man å ta grep før det går så langt.Det hender også at man blir så desperat at man kaster seg over raske, destruktive metoder som på sikt kan gjøre alt mye verre.Det er ikke uten grunn at det meste av mitt turutstyr ligger klart i bilen.Å oppsøke skogen eller fjellet er den beste og sunneste løsningen for meg.I stedet for å ta meg vekk fra livet og virkeligheten, gir naturen meg verktøy som i stedet tar meg hjem til meg selv. <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/linea-maria-groentjernet/bare-foetter" target="_self">To bare føtter</a> mot stikkende barnåler og grønn mose. Slik får jeg bakkekontakt.Jeg pleier å ligge på bakken, lytte til fuglesang og vinden som danser i tretoppene.På den måten får naturens rolige tempo ta bolig i meg, og dermed erstatte det stresset og de spenningene som ofte har ført til fysisk smerte og ubehag.Alt jeg behøver, er å puste.Det hender at jeg kan bli skremt i det stillheten entrer kroppen min.Jeg kan føle meg naken og sårbar, fordi jeg ikke lengre har noe eller noen som distraherer meg vekk fra tankene og følelsene.Før var slike møter med meg selv noe som gjorde meg så redd at jeg brøt ut av stillheten og dro videre. Da ble det flukt.Nå prøver jeg å bli værende. Selv om det ikke alltid er lett å huske på, har jeg lært at følelser og tanker ikke er farlige.Om man unngår seg selv, får man heller ikke bearbeidet det som må tas tak i for å komme videre, og ryggsekken blir bare tyngre og tyngre.I hvert fall var det slik for meg. Omgivelsene i naturen er et trygt og godt sted hvor man kan reflektere, sortere og gi slipp på det man ikke trenger.I stedet for forventninger og tidspress, gir naturen meg freden og tiden jeg må ha for å jobbe meg gjennom knutene.Det er slik jeg finner tilbake til den innerste tråden, den tråden som er den egentlige meg.Da kommer jeg tilbake til øyeblikket.Da kommer jeg tilbake til kroppen min.Da kommer jeg hjem.Linéa Maria Grøntjernet er fast spaltist på utemagasinet.no. Hun begynte å dra alene på overnattingsturer allerede som 13-åring. Hun har vært på små og store turer som det også har blitt blogg, bøker og tv-serier av. Mange vil kjenne henne som @villmarksjenta.

Spontant begynner jeg å pakke. Tingene som ikke allerede ligger og flyter rundt i bagasjerommet på bilen, stappes ned i tursekken. Fiskestang, kart, havregryn..

«Alt jeg behøver er å puste»

Jeg husker godt da jeg begynte i første klasse på skolen. Jeg som hadde vokst opp i ulltøy og arbeidsklær hadde fått på meg det mamma kalte skoleklær. Jeg synes ikke klærne var spesielt praktiske. De hadde for få lommer og ganske dårlig med polstring på knærne, men jeg følte meg fin. Spesielt med den nye, rosa ryggsekken på ryggen, som bare skulle brukes til skolebøker og pennal – ikke verktøy og ved.Å begynne på skole var spennende, men også en stor og vanskelig overgang. Alvoret kommer fort inn i livet når rammer og struktur blir en del av hverdagen. Den viltre kreativiteten får ikke lengre like mye tid og rom til å utfolde seg fritt. Og før vi vet ord av det, forsvinner eventyret.I den nye hverdagen fant jeg pusterom i naturen. Der var det ingenting som skulle presteres eller bevises. Jeg kunne komme som jeg var uten å måtte bry meg om oppførsel og utseende. Naturen dømte meg aldri, i stedet tok den meg hjem. Hjem til meg selv. For i det samme jeg tråkket over jordet og inn i skogen var det som om masken jeg hadde båret gjennom skoledagen forsvant. Der inne fantes ingen regler. Ingenting som var lov, og ikke lov. Der kunne jeg bruke øksa til å bygge gapahuker, lage demninger i den iskalde bekken til jeg ble blå på tærne og klatre så høyt jeg ville i grantoppene. Ingen fortalte meg hva jeg skulle og ikke skulle, og for meg var det dette som var eventyr.<blockquote>«Det er tid for å våkne opp etter vinterdvale. Tid for å trå ut av kulde og alvor. Slipp løs vårskriket!»</blockquote>I dag som før må jeg ut til høye grantrær og myk mose for å kunne senke skuldrene. Naturen bringer meg i dypere kontakt med den lille jenta. Hun som bor på innsiden, og som jeg ofte blir tvunget til å overse til tross for hennes daglige rop etter oppmerksomhet. Jeg ser henne som en av mine største gaver i livet. Hun tar meg tilbake til min kreativitet, lekenhet og nysgjerrighet, og det er synd det ikke er mer rom for henne i det samfunnet som vi lever i. Da er det ekstra godt å ha naturen. Jeg kan la henne danse fritt der ute på vår aller vakreste lekeplass, og når jeg gjør det forvandles skogen til et eventyrland. Et sted med alver blant trærne, pratende dyr og et bål som forteller historier. I disse dager går skogen fra å være hvit til å bli grønn. Vi beveger oss fra stillhet til liv. La oss dra ut og kjenne på forandringene. Det er tid for å våkne opp etter vinterdvale. Tid for å trå ut av kulde og alvor. Slipp løs vårskriket! Våren er den perfekte tid til å finne tilbake til barnet i oss selv, og å gi oss selv mer frihet til å leke. Jeg tror nøkkelen til eventyrverdenen er så enkel og så vanskelig som å gi oss selv tillate til å kunne se den. Livet trenger ikke alltid å være seriøst selv om vi har blitt voksne.LES OGSÅ:<a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/en-takk-til-masete-foreldre" target="_self">En takk til masete foreldre</a><a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/hvis-jeg-kan-vaere-gaupa" target="_self">Hvis jeg kan være gaupa</a><div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">Maria Grøntjernet begynte å dra alene på overnattingsturer i naturen i en alder av 13 år. Best kjent er hun som Villmarksjenta gjennom blogg, bøker og tv-serier. Maria er fast spaltist i UTE. </div>
</div>

På eventyr i eventyrlandet. Det er da jeg føler meg mest hjemme. I naturen. Med utsikt. I stillhet. Med frisk luft i lungene. Lettere tanker i hodet. Her er opplevelser. Her er jeg tilstede. Tilstede i kroppen. Tilstede i livet. Her kan jeg stoppe opp. Nyte. Være. Føle. Puste. Smile. Gråte. Le. Hoppe.

Nøkkelen til eventyret

Blant kvister og kongler. Stubber og steiner. Oppmerksomheten er rettet mot omgivelsene, og denne gangen i detalj. Tankene surrer, men de er ikke så kvelende nå som en del av hjernen allerede er opptatt. Opptatt av å lytte til signalene. De som sendes hver gang hælen på ny treffer bakken, før resten av fotsålen langsomt settes ned. Jeg kjenner etter. Og jeg kan ikke stresse. For jeg går barbeint.  Det kan til tider gå plagsomt sakte, men oftere opplever jeg det å gå barbeint som veldig befriende. Jeg oppnår en sterkere kontakt med kroppen min, og ikke minst med omgivelsene. Hvis jeg prøver å skynde meg, ender det ofte med straff i form av en spiss stein eller kvist som skjærer inn mot huden. Derfor beveger jeg meg med letthet. I stedet for å tråkke hardt ned og la føttene gjøre all jobben i fremdriften, blir hele kroppen mer aktiv i bevegelsene. Holdningen min endrer seg. Jeg endrer meg. Når var sist du spriket med tærne? De fører oss frem. Frem på turer, frem i livet. De bærer hele vår vekt, og kanskje bærer de vekten av en 20 kilo tung sekk i tillegg. Føttene er like underlige som de er fantastiske. Likevel tas de lett for gitt, helt til vi får vondt i dem. Da blir saken en annen. For blå tånegler, gnagsår og smerter under fotsålene kan by på skikkelige utfordringer. Blir det for ille er det ikke bare føttene som stopper opp, men så mye annet også. Alt går saktere, og noen ganger går det ikke fremover i det hele tatt. Og det passer sjeldent særlig bra.  Vi lever i et samfunn med forventninger om at vi skal være effektive. Selv på tur kan det være vanskelig å ikke skynde seg av gårde. Vi har hørt om hvor viktig det er å nyte underveis, men det er ikke lett når vi blir programmert inn til å gi bånn gass for å komme i havn med plikter, og for å nå målene som vi setter oss. Klokka tikker bestandig, og vi løper for å holde følge. Er det rart vi mister bakkekontakten? Heldigvis er det ting vi kan gjøre for å være mer tilstede. Det er ikke sikkert at den beste løsningen ligger i å legge igjen fjellstøvlene hjemme på neste tur, men jeg har stor tro på å knyte opp lissene litt oftere. Ta deg tid til å stoppe opp, la føttene puste og la de føle på underlaget. Er det fuktig eller tørt? Kaldt eller varmt? Bruk dem til å sanse omgivelsene, finn gjerne andre måter å gjøre det på også. Det kan være å smake på blåbæra, lytte til fuglesangen eller hvile blikket på strået som danser i vinden. Prøv å ta inn det som er rundt deg, og prøv det også når du er hjemme.  For noen dager kan vi føle at vi svever. Andre dager at vi synker. Det hender vi blir dratt inn i vår indre verden av tankekaos, eller den ytre verden hvor tidspress og stress pisker oss i et høyere tempo enn det som er bra for oss. Om vi da husker å plante føttene ned i bakken, kan det hende at vi vil få tilbake litt av bakkekontakten. For meg har det i hvert fall blitt slik, at skoene av og til må av, for at jeg skal kje<blockquote>«Om vi da husker å plante føttene ned i bakken, kan det hende at vi vil få tilbake litt av bakkekontakten.»</blockquote>Maria Grøntjernet begynte å dra alene på overnattingsturer i naturen i en alder av 13 år. Hun er kjent som Villmarksjenta gjennom blogg, bøker og tv-serier. Maria er fast spaltist i annenhver utgave av UTE.

Jeg trår varsomt i terrenget. 

 Bare føtter

<blockquote>«Ingenting har gått etter planen og utfordringene har tæret like mye på kroppen som på hodet».</blockquote>Mørket har lagt seg, og beina er numne etter flere timers slit gjennom tung løssnø og vind. Opptil flere ganger i dag har jeg spurt meg selv om hvorfor jeg holder på med dette, og jeg gjentar spørsmålet mens stivfrosne fingre fikler med teltstenger. En blanding av angst og hjemlengsel har tvunget frem tårene i øyekroken, og gjør ikke teltoppsettet enklere. Det har vært en hard dag. Ingenting har gått etter planen og utfordringene har tæret like mye på kroppen som på hodet. Innerst inne vet jeg at vakre øyeblikk og gode dager vil komme. Jeg vet at slitet da vil bli glemt, og at kontraster er en viktig del av turlivet, men akkurat nå hjelper det lite.Det idylliske skuet med vakker stjernehimmel og sølvbelagte fjelltopper er ikke noe jeg klarer å nyte i kveld, likevel rigger jeg til kameraet for å ta bilde av det. Etter et par knips og en kikk på displayet, blir jeg stående å fundere over resultatet. For bildetviser ei jente i et idyllisk, og nesten magisk vakkert vinterlandskap. Ansiktet mitt synes ikke der jeg står plassert ved siden av det opplyste teltet, men utfra posituren ser jeg definitivt ut til å være tilfreds med øyeblikket. Det er noe som skurrer. Hvor i bildet er gnagsår og vinden med de iskalde minusgradene? Hvor er sulten, utmattelsen og angsten som herjer på innsiden av den tilsynelatende rolige kroppen? Og hva med det nordlyset som kameraet har fanget opp, og som jeg knapt kan se med egne øyne? Jeg har tatt det jeg til vanlig ville ha ansett som et godt egnet Instagram-bilde, men det er en feil. Det føles ikke ekte.Skyfri himmel, vakker natur, hender i været... Hvordan blir vi egentlig påvirket av alle de «perfekte» turene som deles på Instagram og i andre sosiale medier? Det er hvertfall lett å drømme seg bort når man scroller nedover på mobilen. Det er heller ikke vanskelig å få høye, og kanskje til og med urealistiske forventninger til turlivet. Ja, et bilde sier mer enn tusen ord, men vi kan ikke vite om historien det forteller faktisk er den rette historie. Gleden og entusiasmen i bildene trenger på ingen måte å være skuespill, men det er ofte bare en del av virkeligheten. Om man glemmer det, og drar på tur med en forventning om at alt skal være perfekt, kan møte med friluftslivet i verste fall bli en skuffelse.Mer av Maria: <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/hvis-jeg-kan-vaere-gaupa" target="_self">Hvis jeg kan være gaupa</a>Vi lærer fra vi er små at vi skal smile på alle bilder, men det å formidle andre følelser mener jeg er både vakkert og viktig på sin måte. Det er supert med gladbilder som inspirerer flere til å komme seg ut, men å vise kontraster gjør det ofte enda mer ekte. Tunge dager er tross alt noe vi alle kan relatere til, og turlivet er mye som livet ellers. Det er ikke bare oppturer og glede, det er nedturer også. <div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">
<div>



 




 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/14-27-20/6004336-1-nor-NO/14-27-20-crop400.jpg" width="200" height="227" style="border: 0px;" alt="Maria" /> 
 
 
 




</div>
Maria Grøntjernet begynte å dra alene på overnattingsturer i naturen i en alder av 13 år. Kanskje aller best kjent som Villmarksjenta, gjennom blogging, bøker og tv-serier. Maria er fast spaltist i annenhver utgave av UTE. 
</div>
</div>

Opptur, nedtur og instagramtur. 

Litt av en tur

Jeg føler meg så liten. Og når jeg føler meg liten, vil jeg gjerne krølle meg sammen for og bli enda litt mindre. På tur har jeg pleid å slå av hodelykta, slik at jeg kan gli inn i de mørke omgivelsene. Jeg skal helst ikke lage en lyd.Nøyaktig hva jeg gjemmer meg for, det vet jeg ikke. Men når følelsene tar overhånd, føles det tryggest å være usynlig.Tidligere trodde jeg at det først og fremst var ute på tur jeg følte det slik, men jeg forstår nå at dette gjelder ellers også. Det var høsten for ett og et halvt år siden at jeg kom i prat med en som la merke til nettopp det. Han jobbet som terapeut, og gjennomskuet meg relativt kjapt. På denne tiden syntes jeg at det meste var ganske skummelt. Det var ikke bare mørket i skogen lengre, men selve livet, og jeg var hele tiden redd for å bli redd. Stadig flere dager tilbrakte jeg inne på soverommet. For der inne, i mørket under dyna, der var jeg ganske trygg.Jeg hadde bare så vidt hørt om psykisk helse på den tiden. Jeg trodde at de som var psykisk syke var gale mennesker slik de jeg hadde sett på film. Jeg hadde ikke tenkt på at psykisk helse er noe vi alle har. Hvis noen hadde fortalt meg det som sant var, at jeg sliter psykisk og blant annet med angst, ville jeg neppe ha trodd dem. Jeg hadde alltid tenkt at jeg bare har vært litt mer redd enn gjennomsnittet. At denne frykten hadde tatt mer og mer kontroll over livet mitt, tok lang tid før jeg begynte å innse. Og enda lengre tid tok det å innse at jeg trengte hjelp av andre til å håndtere det.Den dagen jeg møtte terapeuten var første dag på lenge hvor jeg var ute av huset. Jeg hadde tatt fly og var på vei til et foredrag. Vi begynte å prate, og plutselig kjente jeg hvor mye lettere jeg ble bare av å dele med noen som forsto. Han sa også noe som festet seg hos meg, og som jeg har ofte kjent på redsel når jeg er i skogen alene, særlig i mørket. i ettertid har hjulpet meg mye. Spesielt på tur. Han sa at jeg burde øve meg på å være den som jakter, i stedet for å føle og oppføre meg som et bytte.<blockquote>Stadig flere dager tilbrakte jeg inne på soverommet. For der inne, i mørket under dyna, der var jeg ganske trygg.</blockquote>Noen dager senere gikk jeg ut i den mørke skogen. Jeg gjorde meg stor, lagde lyder. Skrek «hallo», med en stemme så skarp og selvsikker at jeg skvatt av egne ord. Det var uvant, men mest av alt utrolig befriende. For nå var det jeg som hadde kontroll, det var jeg som var den modige og sterke. Jeg følte ikke lengre at jeg ble jaktet på, nå var det jeg som jaktet. Jeg skrudde på hodelykta. Latet som at jeg skulle fange noen. Selvtilliten vokste, og opplevelsen av å ha kontroll over angsten ga meg en mestringsfølelse jeg ikke hadde følt på lenge. Kanskje er det slik det er å  være gaupa. Sky av vesen, men også et rovdyr. Jeg sier ikke at det er enkelt å bli kvitt angst, for det er det ikke, men for meg har dette vært nyttig å ha med i sekken. Det har gjort det lettere å ha det bra på tur. Så slik fortsetter jeg. Øver meg. Øver meg på å være den som jakter, og på å heve hodet. Jeg vil være gaupa. Både i naturen, og ellers i livet.  LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/friluftsfolk/villmarksjenta-er-tilbake" target="_self">Villmarksjenta er tilbake</a><div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">
<div>



 




 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/14-27-20/6004336-1-nor-NO/14-27-20-crop400.jpg" width="200" height="227" style="border: 0px;" alt="Maria" /> 
 
 
 




</div>
Maria Grøntjernet begynte å dra alene på overnattingsturer i naturen i en alder av 13 år. Hun er kjent som Villmarksjenta gjennom blogg, bøker og tv-serier. Maria er fast spaltist i annethvert nummer av magasinet UTE.
</div>
</div>

Linéa Maria Grøntjernet

Når naturen gir slipp

En kaffe hos bestemor

«Alt jeg behøver er å puste»

Nøkkelen til eventyret

Bare føtter

Litt av en tur

Hvis jeg kan være gaupa

Om utemagasinet.no

Kontakt