Eivind Eidslott er journalist, tekstforfatter, friluftsmann, firebarnsfar og forfatter av en rekke bøker. I sin faste spalte Helt ute er han muntert selvironisk på vegne av alle oss som mener #livet er best ute.

Har du opplevd å lese en bok om fotturer i Patagonia, og så mister du konsentrasjonen og ser for deg at du selv er på tur et helt annet sted, for eksempel på Dønnamannen utenfor Sandnessjøen, og det er ikke så langt igjen til toppen, det er snakk om bare 100 høydemeter, og du vet at der oppe blir utsikten fenomenal, på grensen til det man egentlig ikke kan tro på, som en fabel?<blockquote>
«It´s not the mountain we conquer, but ourselves.» 
Edmund Hillary
</blockquote>Bruker du å dra fram kart fra den gamle M711-serien, for eksempel kartet som heter «Sykkylven», eller «Ørsta», eller «Stranda», og så sitter du der med en kaffekopp og drar pekefingeren forbi Velleseterhornet, men så kommer du på at du fikk veldig lyst til å gå på Råna, helst i april, og så ser du at du har laget en liten ring rundt Elsandtindane en gang for lenge siden, med en blå kulepenn, men du husker ikke helt hvorfor, kan det skyldes uforfalsket begeistring?Bruker du på å sette opp et tunelltelt i hagen, bare for å sjekke at alt utstyret er på plass – yttertelt, innertelt, teltstenger, teltplugger – og så legger du deg inn i teltet, og drar igjen glidelåsen, og legger deg ned, og lukker øynene, og kjenner lukten av telt, og ser for deg at du har slått opp denne røde nylonduken i Raundalen i Jotunheimen, ikke så langt fra Olavsbu, du gikk faktisk innom den selvbetjente DNT-hytta og kjøpte Nugatti og kjeks og kom i snakk med en hyggelig familie som fortalte at de var på vei fra Sota Sæter til Finse?Har du opplevd å stå i en kjeller og preppe randoski, og så, mens du venter på at strykejernet skal få riktig temperatur, tenker du på en nedkjøring du gjorde i Lyngen, like bak Jægervasshytta, den var ikke bratt, den var ikke epokegjørende, den var bare guddommelig?<blockquote>Drømmer du deg ofte bort? Tenker du deg til fjells?</blockquote>Pleier du å pakke ryggsekken kvelden før du skal på tur? Finner du fram drikkeflaska med loslitte klistremerker på, kartmappa med to hull i, sjokoladen, dunjakka du måtte teipe, førstehjelpsskrinet du fikk behov for den gangen i Dolomittene? Hender det at du setter på musikk mens du pakker, for eksempel Neil Young eller Bon Iver, bare for å komme i den riktige stemningen, et slags modus hvor alle dine tidligere turer veves sammen, hvor alle dine opplevelser i fjellet samles som noter i en kantate, hvor minnene fra tinder og hytter og stier og daler, elvekryssinger og tåke og regn og solnedganger – for ikke å snakke om isbading, og primusmiddager, og myr, og ur, og knott, og lemen og reinsdyr og sauer og kompasskurser og kikkerter og saft og slalåmbriller og gangsperre og liggeunderlag og nødbivuakker og blåbær og bål og mose og barnelatter og varder – og alt dette, alt dette  – blir som tusen bekker som danner ei elv?Drømmer du deg ofte bort? Tenker du deg til fjells? Er fantasien din som en lysbildefremviser, smekkfull med dias fra naturen, kassetter som bare går og går, i en fullverdig loop?Da har du tur. Da er kanskje du også over gjennomsnittet glad i å planlegge. Da er kanskje du også opptatt av forventningenes iboende og absolutte følelse av lykke.<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/11-15-212/5625480-1-nor-NO/11-15-21-crop400.jpg" width="200" height="255" style="border: 0px;" alt="11-32-02_200px" /> 
 
 
 


</div>
Eivind Eidslott er forfatter, journalist og fast spaltist i UTE. Han har gitt ut bøker som Skiguide til Norge, Fjellbarna, Helt ute, Fjellbarnas favoritter og er programleder i DNT-podcasten Utestemmer.
</div>
</div></factboxwrap>

Går du turer før turen begynner?

Tankekart

Av de tusen sosialantropologiske tema man kan ta for seg innenfor friluftslivet har vi i dag kommet til Sverige. Hva vet vi om våre friluftsvenner i øst, egentlig? Jo, vi vet at de gjerne kommer til Norge, for eksempel til Sunnmørsalpene i påska, i en Volvo XC70, med feite ski, og uttrykk fra både Stureplan og Chamonix og New Zealand, og vilje og evne til å kjøre bratte linjer, og frisyre, ofte en mer forseggjort frisyre enn oss innfødte. Om sommeren treffer vi svenske familier i norske nasjonalparker, de går fra hytte til hytte, de har flanellskjorter, rutete flanellskjorter, og kanskje de har lest en reportasje om norske fjell i det svenske Utemagasinet, og så ble de inspirert, og så bare dro de hit, og nå lurer de på hvor alle de norske familiene er, og de er på Sunwing Resort &amp; Spa Cala Bona.¨LES OGSÅ:<a href="https://www.utemagasinet.no/friluftsliv/sommerlektyre" target="_blank"> Flere tekster fra Eivind Eidslott</a>Kanskje svenskene undrer seg over at de ikke har de samme fjellene som nordmenn? Fjellene er jo litt slappere i Sverige, lufta har gått litt ut av dem, sakte, sakte, som når det er et usynlig hull i et oppblåsbart liggeunderlag. Det er et geologisk og geografisk faktum at Sverige ikke har Lyngsalper, Lofotenfjell eller Trollvegger. Men de har til gjengjeld mye skog. Kanskje det er derfor en rekke svenske spillefilmer inneholder skog, grusveier, små stugor, bading i svarte tjern, og deretter, ut av det blå, en rekke mystiske hendelser suksessivt etter hverandre? Nok om det. De har villmark i Sverige, også. For all del. Svenskene har Sarek, de har Abisko, og Vadvetjäkka, og Stora Sjöfallet, enorme nasjonalparker som strekker seg utover flere tusen kvadratkilometer. Det kan virke som om nesten alt er stort i Sverige: der vi har Hemsedal har de Åre, der vi har Trysil har de Sälen, og hallo, det samme svenske konsernet eier likegodt alle disse fire skidestinasjonene, og flere til.LES OGSÅ:<a href="https://www.utemagasinet.no/friluftsliv/blogg/tips-til-hoesttur-med-barn" target="_blank">10 tips til en vellykket høsttur</a>Sverige er heller ikke så nøye med å regulere bruk av motorisert ferdsel i den enorme villmarken sin, nej nej, de suser rundt på snøscootere nærmest overalt, og der vi har strenge restriksjoner mot helikopterflyging har de nesten ingen restriksjoner i det hele tatt. Derfor kunne jeg for en liten stund tilbake fly høyt over fjäll och vatten, mellom det svenske tettstedet Nikkaluokta og Kebnekaise Fjällstation – ei hytte så stor, og betydningsfull, at den på mange måter er både Finse, Gjendesheim og Turtagrø på en gang. Jeg var nysgjerrig på svensk natur. Nyfiken på svensk friluftsliv. Og jeg ville bestige Kebnekaise, Sveriges høyeste fjell. Ved siden av meg i helikopteret satt et ektepar med Fjällrävenbekledning fra topp til tå, og mannen hadde i tillegg en hatt, de er gode på hatter i Sverige, ofte store og grønne hatter som gir assosiasjoner til livet på prærien. Ekteparet pleide alltid å ta dette taxihelikopteret inn til Kebnekaise Fjällstation, fortalte de. Det tar mye kortere tid enn å gå inn til fots. Og så er det så billig. Jeg nikket. Etter bare sju minutters flygning landet vi, rett utenfor Fjällstationen. Det føltes feil, og fint, på samme tid. Etter at helikopteret lettet igjen, og forsvant i horisonten, og vi bare hørte ekkoet, måtte mannen med hatten stille noen eksistensielle spørsmål: Så du är från Norge? Ja. Endå kommer du hit till de svenska fjällen? Eh, ja. Varför det dä?<div>

 


 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/files/15-15-18/4115232-1-nor-NO/15-15-18-crop980.png" width="631" height="778" style="border: 0px;" alt="Illustrasjon: Morten Mørland" /> 
 
 
 


</div>

Litt om svensker i norske fjell og en nordmann i svenske fjell.

Söta bror

En overskyet dag – jeg synes å huske flere sluddbyger og kun noen få glimt av sol – leste jeg en aviskommentar i en relativt stor og seriøs avis.«Hva skal vi med vinterferien?» spurte kommentatoren.Jeg vil også være kommentator, jeg vil også kommentere, og jeg tror ikke «kommentator» er en beskyttet tittel, så nå gir jeg meg selv denne tittelen, i hvert fall for en dag.Først og fremst må jeg si at jeg er helt enig med min kollega – kommentatoren i den store og seriøse avisen: Vinterferien må bort. Den er bare til bry. Den forstyrrer potensiell profittmaksimering i det private næringslivet, den drar ned brutto nasjonalprodukt, den terminerer Norges sjanser til å hevde seg i den multinasjonale konkurransen om å tjene flest mulig dollar. Ikke bare det. Vinterferien skaper uro i både statlige, fylkeskommunale og kommunale etater.Se for deg en hvilken som helst saksbehandler som nesten har ferdigbehandlet en sak. Saksbehandleren – og alle de involverte i saken – aner fred og ingen fare. Men så, bang!, kommer vinterferien som en albatross inn i stuen. Saksbehandlerens skolebarn får ei uke fri, og saksbehandleren og hans kone tar fri fra jobben for å være sammen med barna, og hele saksbehandlerfamilien reiser opp til ei sekstitallshytte like over tregrensa og går skiturer og graver snøhuler og spiller brettspill og baker boller og spiser hjemmelaget pizza foran en ny episode av «Mesterens mester». Og se! Nå går de kveldsturer med hodelykt og snakker sammen og får røde kinn og sover ganske lenge om morgenen og lager egg og bacon til frokost og lytter til P1 og diskuterer om de skal besøke det lokale alpinanlegget og kommer fram til at ja, det skal vi jommen santen gjøre, det blir sikkert veldig gøy, ikke minst fordi det snødde 30 centimeter i natt, og det serveres kakao med krem i varmestua. Tenker ikke saksbehandleren på alle problemene han skaper? Samfunnet som helhet? Statsbudsjettet? <blockquote>«Vinterferien og påskeferien kryper nærmere og nærmere hverandre i tid, ingen kan forklare hvorfor, men slik har det blitt, og det går ikke an, det burde ikke være lov, påskeferien må strykes fra kalenderen.»</blockquote>Tilsynelatende gjør han ikke det – og derfor må vinterferien bort. Påskeferien, også. Vinterferien og påskeferien kryper nærmere og nærmere hverandre i tid, ingen kan forklare hvorfor, men slik har det blitt, og det går ikke an, det burde ikke være lov, påskeferien må strykes fra kalenderen.Det samme gjelder høstferien. Jeg er kommentator, og som kommentator vil jeg minne om at høstferien i sin tid ble innført for at skolebarna skulle hjelpe til med innhøstingen hjemme på gården. Ja, i gamle dager ble høstferien til og med kalt «potetferie», men nå er det ingen som plukker poteter, så høstferien må bort. Det burde være åpenbart for alle.Juleferien kan vi heller ikke ha. Nå har stat og kirke offisielt skilt lag, så vi kan ikke ha en ferie som i sin tid ble innført for å feire kirkelige tradisjoner. La oss heller jobbe, stå på litt, bidra til å holde hjulene i gang.Mer fra Eivind: <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/lettnok" target="_self">Friluftslivets uutholdelige letthet</a> &amp; <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/kledegut" target="_self">Kle deg ut</a>Helt til slutt vil jeg påstå at sommerferien er for lang. Skolebarna har fri i åtte uker. Åtte uker! Det skaper utelukkende kaos for foreldre og foresatte. Barna reker rundt i skogen, på fjellet og overalt i naturen – ofte sammen med foreldrene. Barna lærer ingenting. De glemmer det de har lest.De bare lever i nuet, liksom.Det må ta slutt. <factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/12-52-11/4997905-1-nor-NO/12-52-11-crop400.jpg" width="200" height="280" style="border: 0px;" alt="IMG_0098_2" /> 
 
 
 


</div>
Eivind Eidslott er født og oppvokst på Sunnmøre, og er fortsatt preget av det. Firebarnsfar, Fjellbarna-forfatter og fast spaltist i UTE.
</div>
</div></factboxwrap>

Hva skal vi med fritid egentlig? 

Ferieminer

Det er høst. Høsten kan være brutal, for det er ikke sommer, det er ikke vinter, og det er – naturlig nok, vil mange påstå – ikke vår heller. Så hva gjør man for å få høsten til å gå? Jo, man tenner et stearinlys og blar opp i en utstyrskatalog. Der vil man legge merke til en altoverskyggende trend i det som i utlandet heter the outdoor industry: alt av friluftslivsutstyr skal ned i vekt.Ryggsekken blir lettere. Skiene blir lettere. Bindingene blir lettere. Skistøvlene blir lettere. Skalljakka blir lettere. Dunjakka blir lettere. Solbrillene blir lettere. Hjelmen blir lettere. Soveposen blir lettere. Teltet blir lettere. Primusen blir lettere. Stavene, som tidligere bare var staver, er nå spydspisser innen postmoderne, multinasjonal karbonteknologi og er så lette at du knapt nok merker at du løfter dem fra klodens overflate. Neste år er stavene enda lettere, og du punger ut, for du har uansett behov for nye staver fordi de gamle stavene – som i seg selv var veldig lette – viste seg – altså i tillegg til å være lette – å knekke veldig lett.Jeg har lenge applaudert denne letthetstrenden. Den passer perfekt for oss som bor i storbyen og som lever det vi karakteriserer som «hektiske, men ikke altfor hektiske liv». At alt blir lettere gjør nemlig at vi kan gå fjellturer mye raskere enn før. Det som tidligere var en tretimers topptur kan vi nå gjøre unna på kun to timer og 47 minutter.Men etter at jeg gikk til innkjøp av en rando-tights (veldig lett) og en isolerende rando-shorts (også veldig lett) til å ha utenpå rando-tightsen fordi rando-tightsen i seg selv egentlig var i tynneste laget til å gå randoturer med, innså jeg at utviklingen hadde gått for langt.Jeg må ta tilbake tiden.Jeg må skaffe meg tyngre utstyr.Herved lanserer jeg Det Tunge Friluftslivet – en motvekt til det enkle og lette friluftslivet. I Det Tunge Friluftslivet er det forbudt å bruke noe annet enn ski under to kilo, telt under seks kilo og soveposer under tre kilo. Ryggsekken må være en pakkrammesekk som har en egenvekt på minimum 3,5 kilo. Skalljakka må være laget av bomull, og den må være relativt gammel, og den må være impregnert, og den må være blek, og den må lukte, og den må veie et tonn. Det samme gjelder dunjakka. Den må være fra en annen tid, og den må være omfangsrik, og den må gå ned til knærne, og den bør  veie et lite helvete.<blockquote>«Etter at jeg gikk til innkjøp av en rando-tights (veldig lett) og en isolerende rando-shorts (også veldig lett) til å ha utenpå rando-tightsen fordi rando-tightsen i seg selv egentlig var i tynneste laget til å gå randoturer med, innså jeg at utviklingen hadde gått for langt.»</blockquote>Nå søker jeg etter dronepilot og sponsorer til en innovativ og grensesprengende vinterekspedisjon som skal løfte Det Tunge Friluftslivet inn i det offentlige ordskiftet. Jeg skal – hold dere fast! – bestige fjellet Kolåstind i Sunnmørsalpene kun iført friluftslivsutstyr fra 1976. Det skal være blytungt, det skal være isøks med treskaft, og det skal være staver av bambus og lær, og det skal være matpakke bestående av kneippbrød og blodpudding, og det skal komme knirkelyder fra både lærstøvlene, treskiene og kandaharbindingene, og jeg skal forsøke å dempe knirkelydene med medbragt olivenolje på glassflaske, uten at knirkelydene på noen som helst måte kommer til å forsvinne.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/fjellet" target="_blank">@Fjellet</a>Resultatet av det hele kan dere se til våren i den episke og tankevekkende filmen «Det Tunge Friluftslivet – om å gå saktere og saktere i Facebook-feedens tid».<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_ordinary_200" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/21-05-06/4810957-1-nor-NO/21-05-06-crop400.jpg" width="200" height="265" style="border: 0px;" alt="eivind eidslott" /> 
 
 
 


</div>
Eivind Eidslott er født og oppvokst på Zenmøre og er fortsatt preget av det. Firebarnspappa, Fjellbarna-forfatter og fast spaltist i UTE.
</div>
</div></factboxwrap>

La meg lansere en revolusjonerende friluftslivsideologi: Det tunge utstyret.

FRILUFTSLIVETS UUTHOLDELIGE LETTHET

Nordmenn er ikke født med ski på beina. Vi er født med foreldre som har ski på beina. Mine foreldre hadde treski med kandaharbindinger. Det fikk svært positive konsekvenser.Nå har jeg selv blitt far. Mine barn vokser opp med foreldre som har feite alpinski til løssnøkjøring, elektroniske skredsøkere, hjelmer, slalåmbriller, ryggplater, knebeskyttere og sesongkort i et skianlegg.  For en skjebne. Her en dag havnet jeg i en diskusjon hvor temaet var nettopp «hvordan kan man lære sine barn skiløpingens vidunderlige verden?». Teoriene fløy fram og tilbake over bordet, noen nevnte pensumet i den offisielle skilekinstruktørutdanninga, en annen valgte å trekke fram pedagogiske retningslinjer fra lærerskolen.   Jeg, derimot, kunne by på den uautoriserte tut-og-kjør-metoden:  LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/turutstyr/barneski" target="_blank">Velg rett ski til barna</a> LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/tur-med-barn/langrenn-for-de-minste" target="_blank">Langrenn for de minste</a>Når barnet ditt nærmer seg to år, fester du langrennsski under barnets føtter. La barnet lære seg å stå oppreist på flatmark. Prøv gjerne å lokke barnet ditt til å gå noen forsiktige skritt framover. Det ender sannsynligvis med knall og fall, men fatt mot, slik er det for alle. Parallelt med langrennsinstruksjonen kan du leie de absolutt minste alpinstøvlene og alpinskiene i nærmeste skiutleie. Skiene bør ikke være lenger enn 67 cm. Sjekk at junior klarer å stå oppreist med alpinutstyr på flatmark. Send barnet ditt to meter av sted i retning en annen voksen. Øk til tre meter. Øk til fire. Se gleden barnet får ved å mestre! Balansen blir bedre dag for dag! Dette er familielykke!  Etter hvert kan du ta barneheisen med barnet under armen. Vel oppe holder du arvingen mellom beina dine og kjører sakte, sakte nedover den slake bakken - mens du svinger og skryter uhemmet av den vesle podens makeløse egenskaper. Det kan selvfølgelig oppstå gråt og enkelte raseriutbrudd, men slik er livet, ingen grunn til bekymring.   Prøv å veksle mellom langrennsski og alpinski i løpet av vinteren. Smør deg med tålmodighet. Vær entusiastisk. Gi fantastiske tilbakemeldinger. Le høyt - på grensen til det parodiske! Ta alltid pauser når barnet er lei.   Plutselig, helt plutselig, har du en sønn eller datter som sier ordet «ski» klokka 06.17 en lørdag morgen og smiler over hele det vesle ansiktet.LES OGSÅ:<a href="https://www.norsk-klatring.no/klatrekultur/fallet" target="_blank"> Det store fallet</a><factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/11-36-49/3553621-1-nor-NO/11-36-49-crop400.jpg" width="200" height="280" style="border: 0px;" alt="IMG_0098_2" /> 
 
 
 


</div>
Eivind Eidslott (38) vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har blant annet startet Fri Flyt og skrevet om ski- og friluftsliv for UTE, Fjell og Vidde, Dagbladet og Dagens Næringsliv. Han har også gitt ut bøkene«Skiguide til Norge»,«Besseggen»,«Fjellbarna»og«Livet med Marikken». Nå er han aktuell med boka «Helt ute - et skåblikk på fjellfolk, skiturer, turistforeningshytter og løping generelt». 
Du kan kjøpe boka <a href="https://www.friflytbestill.no/boker/friluftsliv" target="_blank">her</a>
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-44-10/3558022-1-nor-NO/10-44-10-crop400.jpg" width="200" height="300" style="border: 0px;" alt="Heltute-omslag-151014" /> 
 
 
 


</div>
</div>
</div></factboxwrap>

Denne teksten er en skiinstruktør.

Barn på ski

Hvor var vi? Jo, jeg fortalte om en tur i Skarvheimen med tvillingpulk. Alt var fryd og gammen, det var to fornøyde barn der bak, det fantes ingen bekymringer, jeg vil vel gå såpass langt som å si at jeg var lykkelig.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/pulk1" target="_blank">Pulk - første akt</a>Men så skulle vi ned en bratt bakke, og da oppsto det som ofte karakteriseres som en endring i humøret: Tvillingpulken veltet. Jeg ble tatt av dragsuget og tryna i snøen. Kona mi ropte et eller annet. Adrenalinet pumpet.   Jeg tenkte: Hva nå? Hva nå?   Tillat meg å spole tilbake i tid før jeg går videre med historien. Jeg spoler helt tilbake til februar 2004. Det var da det skjedde. Det var da jeg fikk selvtillit som pulktrekker. Jeg tok med meg min ett år gamle datter til Sognsvann i Oslo og plasserte henne i en rykende fersk modell fra Fjellpulken. Jeg smurte med blått, klikket støvlene i bindingene og så meg rundt med et innbitt ansiktsuttrykk. På den tid var jeg ennå i 20-årene. Det var mulighetenes epoke. Det lå et potensial i lufta.  Ja, jeg jaget innover i skogen. Hver mann med kondomdress var en motstander.  En fiende. En hindring som skulle passeres.  Selv om jeg dro pulk, passerte jeg en rekke langrennsløpere uten pulk. Det var meget tilfredsstillende, for å si det mildt.På vei ned igjen, fra Ullevålseter til Sognsvann, viste det seg at jeg kunne kjøre fort på ski selv om jeg hadde pulk. Jeg satte meg i den såkalte hockeystillingen og lot det stå til. Administrerende direktører, overleger og engelsk settere spratt til siden. For der kom jeg, en småbarnspappa med god glid – et godstog uten mulighet til å stoppe.   Halleluja, for en selvtillit man får av slikt!LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/kano/vi-menn" target="_blank">Tafjordfjella på langs i kano</a>Og det var nettopp denne selvtilliten som ble knust til pinneved en vakker vinterdag i Skarvheimen. Det skjer noe med en mann når han – med snø i sine egne nesebor – må snu en veltet tvillingpulk og sjekke om barnas anatomi fortatt er slik den skal være. Det skjer noe med selvbildet. Det blir på en måte svakere.   Og da en ukjent kvinne passerte åstedet, og ropte til meg at «det der er livsfarlig, barna dine kan brekke ryggen», ja, da døde selvtilliten min som pulktrekker.   Nå må den bygges opp igjen. Fra bånn.  PS: Det gikk helt fint med barna.<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-02-00/3553817-1-nor-NO/13-02-00-crop400.jpg" width="200" height="280" style="border: 0px;" alt="IMG_0098_2" /> 
 
 
 


</div>
Eivind Eidslott (38) vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har blant annet startet Fri Flyt og skrevet om ski- og friluftsliv for UTE, Fjell og Vidde, Dagbladet og Dagens Næringsliv. Han har også gitt ut bøkene«Skiguide til Norge»,«Besseggen»,«Fjellbarna»og«Livet med Marikken». Nå er han aktuell med boka «Helt ute - et skåblikk på fjellfolk, skiturer, turistforeningshytter og løping generelt».
Boka utgis av Fri Flyt og kan kjøpes <a href="https://www.friflytbestill.no/boker/friluftsliv" target="_blank">her</a>
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/08-51-03/3590222-1-nor-NO/08-51-03-crop400.jpg" width="200" height="300" style="border: 0px;" alt="Heltute-omslag-151014" /> 
 
 
 


</div>
</div>
</div></factboxwrap>

En relativt kort roman om å tryne med tvillingpulk. 

Pulk – Andre akt

Scene fra Skarvheimen, vinteren 2008: Jeg går med taktfaste skritt innover vidda. Jeg har syre i lårene, svett ullskjorte og blikket festet på et punkt langt der framme. Bak meg dingler en pulk tung som bly.Jeg vet det er en overdrivelse, men jeg føler meg som Robert Scott.   Og hva er den lyden? Er det en storslått opera, soundtracket til en tv-dokumentar om polarhelter?   Eller er det..? Å nei, å nei.   Det er barnegråt.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/pulk-andre-akt" target="_blank">Pulk- andre akt</a>Tusenvis, kanskje hundretusener av nordmenn, har blitt stappet ned i ei plastbalje, stroppet fast og dratt rundt i grisgrendte strøk av landet vårt. Hva tenker de små, der de sitter og ser fjell og vidde fare forbi gjennom det gule vinduet i pulken? Gjør det noe med en nasjon når så mange barn studerer skikultur fra en mobil observatørpost noen meter bak mammas eller pappas rumpe? Får de små et forvrengt verdensbilde av å se såpass mange menn i femtiåra med kondomdresser rase forbi?   La oss ikke spekulere mer i det. La oss heller vende tilbake til Skarvheimen.   Jeg har gått turer med pulk før. Absolutt. Men denne dagen går jeg med tvillingpulk for første gang. Den er stor som et hangarskip og rommer mine to yngste døtre. Vi som er ute og drar tvillingpulk kjenner at vi lever: Det knirker ikke bare i seler, kroker og lange metallstenger. Det knirker også i store deler av kroppen: rygg, nakke, triceps, biceps, lår og legger. Tvillingpulkturer er rett og slett en underkjent ekstremsport med voldsomme påkjenninger – både fysisk og psykisk. Mye avhenger selvsagt av humøret til de to der bak, og hør, nå våkner treåringen min med et skrik, og hun vekker lillesøsteren sin, og nå ligger de der, med eksistensielle spørsmål kvernende rundt i hodet: Hvor er vi? Hvorfor er vi her? Hvor skal vi?  LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/kano/vi-menn" target="_blank">Tafjordfjella på langs i kano</a>Min kjære iler til. Hun har trøstende ord og brødskiver med leverpostei. Det oppstår et øyeblikks harmoni. Men vi skal videre, vi må ned en bakke, jeg setter utfor, tvillingpulken presser på bakfra, den presser noe inn i granskauen, og nå skjer det noe her, nå er det noe som går galt, ja, nå skjer det noe dramatisk! Tvillingpulken velter, kjæresten min roper, og jeg ligger i en krøll med snø inne i neseborene.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/boeker/hymne" target="_blank">En hymne til Sogn og Fjordane</a><factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/12-51-25/3553799-1-nor-NO/12-51-25-crop400.jpg" width="200" height="280" style="border: 0px;" alt="IMG_0098_2" /> 
 
 
 


</div>
Eivind Eidslott (38) vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har blant annet startet Fri Flyt og skrevet om ski- og friluftsliv for UTE, Fjell og Vidde, Dagbladet og Dagens Næringsliv. Han har også gitt ut bøkene«Skiguide til Norge»,«Besseggen»,«Fjellbarna»og«Livet med Marikken». Nå er han aktuell med boka «Helt ute - et skåblikk på fjellfolk, skiturer, turistforeningshytter og løping generelt».
Boka utgis av Fri Flyt og kan kjøpes<a href="https://www.friflytbestill.no/boker/friluftsliv" target="_blank"> her </a>
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/11-00-51/3558083-1-nor-NO/11-00-51-crop400.jpg" width="200" height="300" style="border: 0px;" alt="Heltute-omslag-151014" /> 
 
 
 


</div>
</div>
</div></factboxwrap>

En relativt kort roman om å tryne med tvillingpulk.


Pulk – Første akt

Vi lå i telt i Jotunheimen. Vi gikk på Kyrkja, vi gikk på Visbretind, det var fint, det var varmt, vi grillet sommerkoteletter og poteter og paprika og satt i kveldssola og tenkte aiaiai, nå har vi det bra, nå kan vi nesten ikke ha det noe bedre. Den siste dagen gikk vi på Stetind, vi satt på toppen og så rett bort på Storbjørn, det var på mange måter i ferd med å bli en komplett fjellhelg.Men på vei hjem, i bilen, ble vi plutselig dårlige begge to.Kvalmen veltet opp i oss.Som om vi hadde fått i oss ren gift.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/test/turbukser" target="_self">Test av turbukser</a>Flere år senere satt jeg i min egen stue og slo på tv-en. Selv om jeg ønsket meg lett underholdning, gjerne så lett som mulig, endte jeg opp med å zappe innom en påkostet og storslått tv-dokumentar om vann. Ja, du leste riktig:vann. Jeg vet ikke hva det forteller om meg og mine tv-vaner, men jeg ble i hvert fall sittende og se på en lang stund, og fikk en tung faglig gjennomgang av vannets kjemi, vannets betydning for menneskeheten, vannet i kulturen, vannet som kraftressurs, vann i politisk perspektiv, ja, her skulle intet utelates.Plutselig zoomet kameraet inn på friskt fjellvann som strømmet nedover i et bekkefar. Det så ut som om det kunne være et sted i Norge. En mann bøyde seg ned og drakk, han drakk sikkert flere desiliter vann, han smilte lykkelig.Og jeg tenkte: Det der er ekstremsport.Det der er min ekstremsport.Vi hadde drukket forurenset vann fra en bekk den gangen i Jotunheimen. Kanskje vi fikk i oss bakterier fra et dyrekadaver. Eller avføring fra et dyr. Eller – og dette er jo en herlig tanke – avføring fra mennesker. Det er ikke godt å si. Men legen var klar i sin tale: ikke drikk vann rett fra bekken! Dere aner ikke om det er rent. Og hvis dere likevel skulle insistere på å drikke fjellvann, så ta for all del med en vannrenser – som fjerner termotolerante koliforme bakterier, giardia, slike ting. Man kan aldri vite hva som er i vannet, sa han.Men en vannrenser?Kan det være nødvendig?Jeg trodde vannrensere var laget for klatreekspedisjoner til Peru, når du kommer opp i desperate situasjoner, når du skal drikke av en gjørmete flod 2790 meter over havet.<blockquote>«Tenk å bo i et land hvor vi kan drikke vann rett fra bekken, har jeg sagt, med en alvorlig, nesten gammelmodig stemme, og folk rundt meg har nikket, og smilt, og så har vi bøyd oss ned og drukket enda mer av livets kilde, uten bekymringer, uten angst.»</blockquote>Jeg har vokst opp med et deilig, naivt forhold til norsk fjellvann. Jeg har alltid bøyd meg ned i nærmeste bekk og slurpet vannet i meg. Det smaker godt. Det smaker rent. Det gir en magisk følelse av å være heldig, av å være privilegert. Tenk å bo i et land hvor vi kan drikke vann rett fra bekken, har jeg sagt, med en alvorlig, nesten gammelmodig stemme, og folk rundt meg har nikket, og smilt, og så har vi bøyd oss ned og drukket enda mer av livets kilde, uten bekymringer, uten angst. Men det var før.Når jeg ser meg rundt før jeg tar vann fra bekken. Er det noen kyr i sikte? Sauer? Geiter? En fellestur fra det lokale turlaget? Er det lemenår i år? Hytter i nærheten? Ikke det? Da tar jeg sjansen!Neste år lanserer jeg filmen «Pure or Not: Extreme Mountain River Rush» på Banff Mountain Film Festival i Canada. <factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-37-26/3438663-1-nor-NO/10-37-26-crop400.jpg" width="200" height="256" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-09-24 kl. 10.37.08" /> 
 
 
 


</div>
Eivind Eidslott vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har vært redaktør i Fri Flyt og Dagbladet, og har skrevet flere bøker, blant annet «Fjellbarna». Eivind er fast spaltist i UTE.
</div>
</div></factboxwrap>

Er du villig til å ta stor risiko? Er du villig til å ofre alt? Da gjør du som meg: Drikker vann rett fra bekken.

Hei, hei. Sitter du godt i sofaen nå? Har du smarttelefonen ved siden av deg? Nettbrettet? Laptopen? Har du sikret deg fjernkontrollene til flatskjermen, Get-boksen, Apple-TVen, DAB-radioen, stereoanlegget? Er den digitale termostaten på panelovnen stilt inn på en behagelig temperatur? Har du lagt inn en frossenpizza i komfyren? Har du varmluftsfunksjon – eller kan du sette på et eget opptiningsprogram? Har du husket å dusje i dag? I så fall: hvilket strålemodus valgte du på dusjhodet? Den harde dusjstrålen, den myke dusjstrålen, eller den midt i mellom? Finjusterte du varmen i baderomsgulvet? Har du sørget for at bilen er forvarmet før du skal kjøre i morgen tidlig? Har du ringt hytta varm?Bra.Da kan vi snakke om det vi egentlig skal snakke om.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/hei-hei" target="_self">Fjellprat</a>Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/smaa-droemmer-og-applaus" target="_self">Små drømmer og applaus</a>Det har blitt populært å drømme om et enklere liv, om å finne tilbake til røttene, om å bremse materialismen. I en overflod av komfort, trygghet og elektroniske dingsebumser søker vi etter ro i sjelen – gjennom magasinartikler, bøker og kurs om alt fra mindfulness til yoga i badstutemperatur til yin og yang og lotusstillinger på røde gummimatter. La meg få lov til å komme med et alternativt tips. Det er en personlig anbefaling. Det er ikke sikkert det funker for alle. Men det er billig. Det er enkelt. Og de aller, aller fleste vil føle at de får et enklere, roligere liv av det. Hva jeg snakker om?Å bo i telt.Det spiller ingen rolle om det er en lavvo, en wigwam, en jurt, en tsjum, en tipi, et tarp, et tunneltelt, et kuppetelt, et knappeduktelt, et hengekøytelt eller et superlett himalayatelt med én duk. Alt duger.<blockquote>«Det spiller ingen rolle om det er en lavvo, en wigwam, en jurt, en tsjum, en tipi, et tarp, et tunneltelt, et kuppetelt, et knappeduktelt, et hengekøytelt eller et superlett himalayatelt med én duk. Alt duger.»</blockquote>Mange tenker at en telttur kun er en telttur, men det er ikke sant. Det er mer. Mye mer. En telttur handler selvsagt om å flytte ut i naturen – og det kan man skrive relativt langt, filosofisk, metaforisk og svulstig om. Men det handler også om at ryggsekken din ikke er så stor, og at du må prioritere knallhardt hva som kan være med og hva som ikke kan være med, og da ryker jo tv-en, og laptopen, nettbrettet, og sofaen, og sengen, og klesskapet, og alle de rene t-skjortene inne i klesskapet. Når du skal på telttur, kan du ikke ta med deg mer enn det aller mest nødvendige. Dermed får alt du har med deg automatisk høyere verdi. Du setter større pris på alt: Til og med reservetrusa får en ny, absolutt egenverdi. For ikke å snakke om den frysetørkede lammegryta du lager til middag. Og hvis du i tillegg skrur av smarttelefonen – slik at du ikke kan sjekke SMSer, MMSer, Instagram, Facebook. Twitter, Snapchat, Vine eller – enda verre – LinkedIn – så blir det jo helt stille rundt deg. Alt har fått større verdi. Og alt har blitt helt stille. Helt til det begynner å regne. Lyden av regndråper mot ytterteltet kan være ganske irriterende. Men hvis du ligger der, nede i soveposen, helt til du synes at lyden av regndråper mot ytterteltet er behagelig, så er du i mål.Da er du sannsynligvis så mindful som det er mulig å bli.<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/11-32-022/3405497-1-nor-NO/11-32-02-crop400.jpg" width="200" height="255" style="border: 0px;" alt="10-53-13_200px" /> 
 
 
 


</div>
Eivind Eidslott vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har vært redaktør i Fri Flyt og Dagbladet, og har skrevet flere bøker, blant annet «Fjellbarna». Eivind er fast spaltist i UTE.
</div>
</div></factboxwrap>

Så du sier at du vil leve et enklere liv? Finn fram en konstruksjon med plast- eller stoffduk over en ramme av stenger.

Den fineste duken

Vi følgjer så mykje.  Vi følgjer oppdateringane på Facebook, Instagram og Twitter. Vi følgjer tv-seriar, bloggar, podcastar. Men kanskje vi heller burde følgje råsa innover dalen?Følgje råsa no.VI HØYRER. Vi høyrer mobilen ringje, den ringjer heile tida, og om den ikkje ringjer, så plingar det inn nye SMSar, MMSar og e-postar. Kanskje vi heller burde høyre fuglesongen, fossebruset, duskregnet mot teltduken?Naivt av meg?Eg vil vere naiv.VI GÅR. Vi går på ei elipsemaskin, går og går på merkeleg vis, det står ein tv-skjerm framfor elipsemaskina, den syner eit naturprogram, vi står på ei elipsemaskin og stirer på eit naturprogram. Kanskje vi heller burde gå, berre gå, til dømes inn i nasjonalparken Rago?Gå no.VI SPRING. Vi spring så ofte, spring runder med pulsklokker og GPS, spring fortare og fortare, trener og trener, blir i betre og betre form, men kvar skal vi? Kvar vil vi?Kanskje vi heller burde stoppe opp ved ein støl, berre stoppe opp, kjenne på lukta, kvile i graset?VI GLOR. Vi glor inn i skjermar, men kanskje vi heller burde glo så langt auget kan sjå? Glo frå Hjelledalstind.Glo frå Hårteigen utover Hardangervidda.Glo frå Hornindalsrokken ut heile Hjørundfjorden.VI KLIV. Vi kliv mot meir løn, større eigedom, betre bil, fleire ting, meir av alt. Kanskje vi heller berre burde klive?Klive eit fjell. Klive ekte fjell.Klive fjellet no.<a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/kledegut" target="_blank">LES OGSÅ: Kle deg ut</a><factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">
<div class="object-center">

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/09-39-31/3392476-1-nor-NO/09-39-31-crop400.png" width="200" height="301" style="border: 0px;" alt="13-43-43_lightboxorg" /> 
 
 
 


</div>
Eivind Eidslott vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har vært redaktør i Fri Flyt og Dagbladet, og har skrevet flere bøker, blant annet «Fjellbarna». Eivind er fast skribent i UTE. 
</div>
</div></factboxwrap><a href="https://www.friflytbestill.no/abonnement/ute" target="_blank"> </a>

VI FLYTTER. Vi flytter informasjon, så mykje informasjon, fram og tilbake, hit og dit, alltid meir informasjon. Kanskje vi heller burde flytte føtene, eitt og eitt skritt om gongen?

Ei hymne til fjellet

Friluftslitteraturen er – naturlig nok – fylt av hyggelige mennesker og trivelige samtaler rundt parafinlamper. Slik har det alltid vært. Slik vil det fortsatt være. Men det fins unntak. Kosen utgjør ikke hele bildet. Her er to tilfeldige historier fra virkeligheten – hentet fra friluftslivets dark side:Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/hei-hei" target="_self">Hei, hei!</a>En mann er på vei nedover langrennsløypene hos en middels stor skidestinasjon. Han har en anorakk som har vært ute en vinternatt før. Er sekken fra begynnelsen av syttitallet? Ja, det kan nesten virke slik. Mannen ser forbløffende tilfreds ut, men det hersker en viss usikkerhet om hvor all denne tilfredsheten kommer fra. Hvis vi går oppover i løypen, kanskje bare noen hundre meter, er det mulig vi finner et svar. Der står det nemlig ei jente og gråter. Er hun åtte? Ti? Det er ikke så godt å si. Salte, små tårer renner nedover røde kinn. Hva har skjedd? Har hun falt? Har hun slått seg? Nei, hun har nettopp blitt skjelt ut av mannen i anorakken. Han mente at hun sto i veien for ham. Han ropte det ut: «Kom deg ut av løypa, unge, ikke stå der og heng!» Stemmen var grov, aggressiv, fylt av kulde, fylt av bass. Den vesle jenta skvatt til, hun hoppet ut av løypen, mannen suste forbi, han mumlet et eller annet til jentas foreldre, sa han noe om barneoppdragelse? Ja, han gjorde visst det.<blockquote>«Han ropte det ut: Kom deg ut av løypa, unge, ikke stå der og heng!»</blockquote>Et idrettslag er på vei inn til ei hytte i marka. Det er fredag ettermiddag, ungdommene er forventningsfulle, de går to og to, fire og fire, de prater, de ler, dette blir en magisk helg. Ungdommenes trenere sier at de må holde seg til en side av grusveien, det kommer syklister, det kommer andre vandrere, vi må gjøre plass, sier trenerne, husk at det er andre folk ute på tur. Idrettsungdommen gjør som trenerne sier og holder seg på høyre side av veien. Men hva er dette? Hvilken lyd er det vi hører? Er det en sirene? Nei, det hyler i bremsene på en terrengsykkel. En kvinne kommer nedover i god fart. Hun ser rasende ut. Har hun vært på langtur? Er hun sliten? Har hun blodsukkerfall? Fikk hun ikke merket i Birken i fjor? Det er så mange spørsmål, men ingen svar, for nå glir terrengsyklisten forbi ungdommene, og hun kjefter på dem, ber dem om å komme seg ut av veien, ser de ikke at det kommer syklister her, tror de at de eier veien, skjønner de ikke at de skaper livsfarlige situasjoner?Epilog: I begge disse tilfellene kunne man, hvis man var tilstede, høre følgende setning bli ropt til de sure personene, kanskje ikke så veldig høyt, men likevel, det ble sagt: «Håper du fortsatt får en strålende dag.»Denne teksten har stått på trykk i en tidligere utgave av magasinet UTE. Er du abonnent har du tilgang til et søkbart arkiv med alle utgavene tilbake til 2008. <a href="https://www.friflytbestill.no/abonnement/ute" target="_self">Bli abonnent</a>!<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/11-50-34/3148302-1-nor-NO/11-50-34-crop400.jpg" width="200" height="255" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-02-21 kl. 10.51.40" /> 
 
 
 


</div>
Eivind Eidslott vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har vært redaktør i Fri Flyt og Dagbladet, og har skrevet flere bøker, blant annet «Fjellbarna». Eivind er fast spaltist i UTE.
</div>
</div></factboxwrap>

Noen turfolk har en unik evne til å skape nedturer.


SUR VIND

– HEI!– Hei!– Fint vær i dag.– Ja, veldig.– God tur videre!– I like måte!Kjenner du igjen denne samtalen? Dette er gjerne standardfrasene når du møter en fremmed person ute i naturen. En slags gjennomsnittlig dialog, et eksempel på urnorsk kommunikasjon, et symbol på konservativ høflighet.Jeg liker dette skuespillet. Hele arrangementet tar passelig lang tid. Det er passelig hyggelig.Hvis man skal sette denne typen fjelldialog inn i en større sammenheng, og det skal man jo, så betyr et lite «hei» så uendelig mye mer. Ute i naturen, blant ulvehyl og prustende moskuser, er det nødvendig med et lite blaff av menneskelighet.Et «hei» til en fremmed blir et bål på tundraen.En illusjon av sivilisasjon.Det som skiller homo sapiens fra dyr.<blockquote>«Det føles som et emosjonelt overtramp når et medmenneske i villmarken ikke besvarer min hjertelige hilsen.»</blockquote>Nettopp derfor føles det som et emosjonelt overtramp når et medmenneske i villmarken ikke besvarer min hjertelige hilsen.— Hei, sier jeg, og smiler med mange tenner.Men personen som går forbi sier ingenting. Han, og det er alltid en han, bare haster videre, som oftest med et snurt ansiktsuttrykk, gjerne langt inne i en værbleket anorakkhette. Hvorfor svarer han ikke? Har han vært ute én vinternatt for mye? Liker han bare gauper, ravn og orm? Hvorfor er han snurt? Og hvorfor går han alene? Det er fristende å snu seg, rope ut spørsmålene, la ekkoet gjalle mellom fjellveggene. Men jeg tør ikke. Mannen som ikke sier hei forbeholder seg sannsynligvis retten til ikke å si hei på et gjennomtenkt og prinsipielt grunnlag. Han har sikkert vært på flere tusen fjellturer, og på et eller annet tidspunkt, kanskje rundt midten av nittitallet, bestemte han seg for å slutte å si hei en gang for alle. Han var lei. Han orket ikke mer.Enough is enough, som de sier på de skotske høyslettene.<blockquote>«Det er lov å irritere seg over en slik mann».</blockquote>Det er lov å irritere seg over en slik mann. Det er lov å si: «han eier ikke etikette, han burde gå et smilekurs.» Samtidig, i dypet av mitt hjerte, finner jeg forståelse og sympati for mannens innesluttede holdning. For det fins muligens en logisk forklaring på oppførselen hans. Mannen som ikke sier hei har kanskje møtt sin nemesis i fjellet. En annen mann som ikke kjente til friluftslivets uskrevne kommunikasjonskodeks, en annen mann som ikke hadde innsikt i den ideelle villmarksamtalens rammebetingelser.En mann som går bananas hver gang noen sier hei til ham. Kanskje mannen som ikke lenger sier hei gikk på stien mellom Arentzbu og Nørdstedalsseter og møtte mannen om går bananas hver gang noen sier hei til ham.– Hei, sa mannen som ikke lenger sier hei.– Hei, svarte mannen som alltid går bananas når noen sier hei til ham.– Fint vær i dag.– Ja, veldig.Like før mannen som ikke lenger sier hei bare skulle si «god tur videre», kom mannen som alltid går bananas ham i forkjøpet. Kanskje han begynte med å fortelle at han hadde gått akkurat denne turen 12 ganger tidligere, at han hadde noen personlige tidsrekorder på nettopp denne strekningen, at han gjerne ville dele detaljene knyttet til disse rekordene med mannen som ikke lenger sier hei. Kanskje mannen som alltid går banans snakket videre om at han jobbet i finans, innen verdipapirtransaksjoner – «det er et meget spennende yrke», sa han, «et fascinerende mulitnasjonalt perspektiv på ulike porteføljer» – før han berettet at han nettopp hadde kjøpt seg nye fjellstøvler, at han var lykkelig skilt, at han hadde to barn, at han førte værstatistikk på fritiden, at han hadde sett jerv tidligere på sommeren, og at han alltid bar med seg fiskestang på tur, «du er ikke en mann uten fiskestang», sa mannen som alltid går bananas, før han presenterte sin egen analyse rundt fordelene ved kommunesammenslåing og privatisering av helsetjenester, og outsourcing av cateringtjenester i staten, før han gikk videre med en liten digresjon om amerikanske firehjulstrekkere og en utbrodering rundt konsekvensene for fordøyelsessystemet hvis man utelukkende spiser hermetiserte desserter sju dager på rad.<blockquote>«Kanskje han begynte med å fortelle at han hadde gått akkurat denne turen 12 ganger tidligere, at han hadde noen personlige tidsrekorder på nettopp denne strekningen, at han gjerne ville dele detaljene knyttet til disse rekordene med mannen som ikke lenger sier hei.»</blockquote>Kanskje mannen som alltid går bananas når noen sier hei til ham fortalte en og annen røverhistorie fra barndommen sin, litt om sitt forhold til Edvard Grieg, noen fakta om Bjørnstjerne Bjørnson. Kanskje han fortalte om sin første anatomiske ryggsekk, om hjortejakt, om rentepolitikk. Kanskje han fortalte om sine reiser til Canada og Kaukasus. Og kanskje alt han fortalte var hyggelig og godt ment, men likevel – uten at han la merke til det selv – manglet en dimensjon: Muligheten for mannen som ikke lenger sier hei til å slippe til i samtalen.Mannen som ikke lenger sier hei fikk aldri fortalt noe som helst. Han ble bare stående og lytte. Helt til han ble gjennomkald.Og slik ble mannen som bare ville si hei forvandlet til mannen som ikke lenger sier hei.Det var egentlig bare det jeg ville si.Denne reportasjen har stått på trykk i en tidligere utgave av magasinet UTE. Er du abonnent har du tilgang til et søkbart arkiv med alle utgavene tilbake til 2008. <a href="https://www.friflytbestill.no/abonnement/ute" target="_self">Bli abonnent på UTE</a>!<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>HELT UTE</h3>
<div class="factbox">
<div>

 


 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-53-13/3131556-1-nor-NO/10-53-13-crop400.jpg" width="200" height="255" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-02-21 kl. 10.51.40" /> 
 
 
 


</div>
Eivind Eidslott vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har vært redaktør i Fri Flyt og Dagbladet, og har skrevet flere bøker, blant annet «Fjellbarna». Eivind er fast spaltist i UTE.
</div>
</div></factboxwrap>

Eivind Eidslott