Autobelay er en slags automatisk sikringsmaskin som henger i toppen av en klatrerute.
Når jeg klatrer oppover, dras tauet inn. Hvis jeg faller, sørger en automatisk dingseboms for at tauet bremser og at jeg lever la vida loca videre – som om ingenting hadde skjedd.
Ikke spør meg om detaljene rundt denne teknologien. Jeg har ingen studiepoeng i industriell design eller i elektronisk systemproduksjon og innovasjon. Likevel: jeg stoler 101 prosent på ingeniørene som står bak autobelayen.
Denne oppfinnelsen er enkel. Den er effektiv. Og den gjør at man bare kan klatre i vei –uten først å inngå en intrikat avtale om oppmøtested og oppmøtetidspunkt med en venn som a) liker å klatre, b) ikke skal kjøre barn til fotballkamp i nabokommunen i kveld eller c) ikke skal forberede et Teams-møte like etter Dagsrevyen. Sist, men ikke minst: autobelayen er trygg.
Så lenge jeg fester skrukarabinen i klatreselen mens jeg står på bakken, er jeg sikker og sorgfri som en gråspurv. Så sikker og sorgfri at jeg gjerne nynner på en låt fra Kardemommeby-LP-en min (gjerne «Den talende kamel») mens jeg klatrer.
SOLO: Med Prograde-autobelayen kan du lede innendørsruter mutters alene.
Jeg er så glad i autobelay at jeg planlegger å kjøpe min egen til klatring utendørs. Denne auto-belayen skal ha et ekstra langt tau i trommelen – slik at jeg kan klatre fine ruter på Hauktjern, Damtjern, Megaløkenhavna og Kolsåstoppen utenfor Oslo – helt alene, i ro og mak.
I tillegg ønsker jeg å ta med autobelayen til for eksempel Sunnmøre.
Der skal jeg klatre noen utvalgte klipperuter på Valderøya, Magerholm og Hjartå-berga. Og når jeg først er i området, skal jeg ta med meg autobelayen opp i Molladalen og klatre Holtanna, «Sofaruta» på Mohns topp, H3-nåla og – selvsagt – Bladet. Når jeg først har plassert autobelayen på denne populære og Instagramvennlige pinakkelen, kan det være at jeg vil tilby forbipasserende fjellfolk å klatre en tur opp.
Én enkeltbillett skal koste 100 kr.
Klippekort med 25 klipp skal koste 2250 kr (dette er et klassisk klippekortgrep, kun førsteamanuensiser i teoretisk matematikk vil legge merke til at rabatten – sammenliknet med en enkeltbillett – er på kun 10 prosent, folk flest vil handle klippekort ut av en annen verden).
Årskortet skal koste 4700 kr. Eller kanskje 10.700 kr? Dette skal jeg diskutere i et fot-i-bakken-møte med meg selv.
«Jeg er så glad i autobelay at jeg planlegger å kjøpe min egen til klatring utendørs.»
Når jeg tenker meg om, hadde det også vært fint å få klatret Romsdalshorn på autobelay.
Stetind (normalruta og «Sydpillaren»).
Storen («Heftyes renne», «Andrews renne», «Vigdals sva», kanskje Vestveggen?)
Nordveggen på Store Blåmann.
Jiehkkevárris sydvegg.
Og alle rutene i Trollveggen.
Gamle drømmer om å klatre Eiger Nordwand blusser opp ved hjelp av min nye autobelay.
Det samme gjelder drømmen om nordveggen på Grandes Jorasses. Nordveggen på Matterhorn vil være et naturlig valg. Ulike storvegger på Baffin Island, i Chugach Mountains og Karakoram likeså.
Når jeg skal klatre ruta «American Direct» på Mount Everest, må du gjerne stå ved siden av den gule matta i bunnen av ruta (den det står «KLIPP DEG INN!» med store blokkbokstaver på, vet du) med et utålmodig blikk.
Jeg bryr meg ikke. Jeg kommer til å kose meg på denne ruta i timevis. Og når autobelayen firer meg ned fra toppen, kan det godt være at jeg skal gå ruta én gang til.
Eivind Eidslott er fast spaltist på utemagasinet.no. Tekstene finnes også i Fri Flyts printmagasin.
