Mange kjenner til FOMO. Hva det står for? «Fear of missing out». Eller «frykten for å gå glipp av noe», som vi sier på gammelnorsk.
Tilstanden kjennetegnes gjerne av et ønske om alltid å holde seg oppdatert på det venner og kjente driver med. Eller en bekymring for at du går glipp av noe hvis du ikke selv er tilstede – for eksempel i en lunsj, en middag, et vorspiel, en fest, et nachspiel eller en venninnetur.
La meg presentere en helt ny tilstand: Fear of missing a great experience when you are close to a mountain. Forkortet – og pedagogisk forenklet av meg – til FOMAGEWYACTAM.
Denne tilstanden arter seg gjerne slik:
Du er i konfirmasjon i Ålesund. Det er mai. Det har vært gråvær på Vestlandet i 17 dager. Men i dag, på konfirmasjonsdagen, den dagen du skal ha på deg en dress (er dressen renset de siste fire åra? Er skjorta strøket? Er det ikke en stor flekk på bukselåret der?) og synge salmer og smalltalke og spise karamellpudding og holde en tale som kanskje ikke inneholder alt det gode taler bør inneholde, ja, akkurat i dag skinner selvsagt sola slik den egentlig bare gjør over de sydlige kommunale konsortiene på Sicilia – libero consorzio comunale – som for eksempel Siracusa, Ragusa og Caltanissetta. I et naivt og ubetenksomt øyeblikk står du i en hage og kaster et blikk på Hjørundfjordfjella. Det blinker i snøkrystaller i alle flanker og snørenner. Jønshorn reiser seg mot himmelhvelvingen som en fredet isbjørn. Du tenker at du kunne vært der.
Nå.
No.
In questo momento.
FOMAGEWYACTAM handler om å stå nede i Åndalsnes sentrum med en svart kaffe uten å skulle klatre Romsdalshorn. Det kan innebære å delta på et internseminar i Svolvær – for tredje gang – uten å ta det berømte hoppet oppe på Svolværgeita.
Det kan dreie seg om å være i Zermatt uten å klatre Matterhorn. Familiebesøk i Hallingdal – fire dager i august – uten å sykle en eneste sti.
Kick-off på Eidsbugarden uten å bestige Falketind.
Bransjekongress i Tromsø uten å få sjansen til å besøke fjellene på Kvaløya.
Dåp i Lom uten å komme seg opp på Store Smørstabbtinden.
Jobbmøte i Vik uten å sette en fot i Stølsheimen.
Et ærend i Sandnessjøen uten å gå De syv søstre.
Å stå på Dyranut den dagen det er Norseman triatlon – uten at du selv deltar i Norseman.
Du skal ikke sykle over vidda, løpe til Rjukan, bestige Gaustatoppen eller noen andre fjell. Du er bare på vei med et flyttelass fra Bergen til Oslo, alene i en leid varebil, og du har akkurat mistet Bluetooth-forbindelsen mellom stereoanlegget og den melankolske spillelista på mobilen din.
«Hører du? Du kan ikke være i nærheten av Gjertvasstind flere ganger uten å gå på Gjertvasstind.»
Eller kanskje du er i Chamonix, sammen med familien, og rusler rundt i gatene, spiser is, går inn i diverse sportsbutikker, planlegger en enkel fottur på Grand Balcon sud, du er tilfreds med livet, med hele den generelle tilværelsen, men så, rundt et hjørne, treffer du plutselig på to gamle bekjente, de har på seg klatreseler, de har hjelmer, de har kiler, og de har krims, og de har krams, og de er veldig brune i furede ansikter (har de med viten og vilje glemt å smøre seg med faktor 50 og latt være å barbere seg for å skape et Reinhold Messner-image?) og sier at de har gått noen taulengder her, og de har gått noen taulengder der, og «vet du hva vi skal i morgen?» spør de, «nei», svarer du, og så sier de «vi skal klatre Cosmiques-ryggen» og så ler de en forventningsfull latter med både bass og diskant, og du kjenner på både FOMAGEWYACTAM og FOMO.
Samtidig.
Det heter seg at fjellene står der til evig tid. Ja, det er bedårende sagt – men det hjelper sjelden for en middelaldrende mann med fjellabstinenser som galopperer gjennom kroppen som sju ville fjordinger over Hardangervidda vest.
Jeg regner med at den usympatiske tilstanden FOMAGEWYACTAM bare er en slags menneskelig forsvarsmekanisme – et instinkt – som hvisker uviktige budskap inn i øret mitt: «du er ikke her til evig tid, mister. Det haster med å komme seg opp på Gjertvasstind nå. Du kan ikke være i nærheten av Gjertvasstind flere ganger uten å gå på Gjertvasstind. Hører du? Du kan ikke være i nærheten av Gjertvasstind flere ganger uten å gå på Gjertvasstind.»
Eivind Eidslott er fast spaltist på utemagasinet.no. Tekstene kan også leses i Fri Flyts printmagasin. Her finner du flere tekster.
