Vi lå i telt i Jotunheimen. Vi gikk på Kyrkja, vi gikk på Visbretind, det var fint, det var varmt, vi grillet sommerkoteletter og poteter og paprika og satt i kveldssola og tenkte aiaiai, nå har vi det bra, nå kan vi nesten ikke ha det noe bedre.
Den siste dagen gikk vi på Stetind, vi satt på toppen og så rett bort på Storebjørn, det var på mange måter i ferd med å bli en komplett fjellhelg.
Men på vei hjem, i bilen, ble vi plutselig dårlige begge to.
Kvalmen veltet opp i oss.
Som om vi hadde fått i oss ren gift.
Flere år senere satt jeg i min egen stue og slo på tv-en.
Selv om jeg ønsket meg lett underholdning, gjerne så lett som mulig, endte jeg opp med å zappe innom en påkostet og storslått tv-dokumentar om vann.
Ja, du leste riktig:vann. Jeg vet ikke hva det forteller om meg og mine tv-vaner, men jeg ble i hvert fall sittende og se på en lang stund, og fikk en tung faglig gjennomgang av vannets kjemi, vannets betydning for menneskeheten, vannet i kulturen, vannet som kraftressurs, vann i politisk perspektiv, ja, her skulle intet utelates.
Plutselig zoomet kameraet inn på friskt fjellvann som strømmet nedover i et bekkefar.
Det så ut som om det kunne være et sted i Norge.
En mann bøyde seg ned og drakk, han drakk sikkert flere desiliter vann, han smilte lykkelig.
Og jeg tenkte:Det der er ekstremsport.
Det der er min ekstremsport.
BEKYMRET OVER DRIKKEVANENE: UTEs spaltist er oppvokst med et bekymringsløst forhold til norsk fjellvann. En fjelltur i Jotunheimen og en kveld foran tv-en endret alt. Illustrasjon: Atle Hansson
Vi hadde drukket forurenset vann fra en bekk den gangen i Jotunheimen.
Kanskje vi fikk i oss bakterier fra et dyrekadaver. Eller avføring fra et dyr.
Eller – og dette er jo en herlig tanke – avføring fra mennesker. Det er ikke godt å si. Men legen var klar i sin tale: ikke drikk vann rett fra bekken! Dere aner ikke om det er rent.
Og hvis dere likevel skulle insistere på å drikke fjellvann, så ta for all del med en vannrenser – som fjerner termotolerante koliforme bakterier, giardia, slike ting. Man kan aldri vite hva som er i vannet, sa han.
Men en vannrenser?
Kan det være nødvendig?
Jeg trodde vannrensere var laget for klatreekspedisjoner til Peru, når du kommer opp i desperate situasjoner, når du skal drikke av en gjørmete flod 2790 meter over havet.
«Tenk å bo i et land hvor vi kan drikke vann rett fra bekken, har jeg sagt, med en alvorlig, nesten gammelmodig stemme, og folk rundt meg har nikket, og smilt, og så har vi bøyd oss ned og drukket enda mer av livets kilde, uten bekymringer, uten angst.»
Jeg har vokst opp med et deilig, naivt forhold til norsk fjellvann. Jeg har alltid bøyd meg ned i nærmeste bekk og slurpet vannet i meg.
Det smaker godt. Det smaker rent.
Det gir en magisk følelse av å være heldig, av å være privilegert.
Tenk å bo i et land hvor vi kan drikke vann rett fra bekken, har jeg sagt, med en alvorlig, nesten gammelmodig stemme, og folk rundt meg har nikket, og smilt, og så har vi bøyd oss ned og drukket enda mer av livets kilde, uten bekymringer, uten angst.
Men det var før.
Når jeg ser meg rundt før jeg tar vann fra bekken. Er det noen kyr i sikte? Sauer? Geiter? En fellestur fra det lokale turlaget? Er det lemenår i år? Hytter i nærheten? Ikke det? Da tar jeg sjansen!
Neste år lanserer jeg filmen «Pure or Not: Extreme Mountain River Rush» på Banff Mountain Film Festival i Canada.
HELT UTE
Eivind Eidslott vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har vært redaktør i Fri Flyt og Dagbladet, og har skrevet flere bøker, blant annet «Fjellbarna». Eivind er fast spaltist i UTE.
