Kunsten å lage et bål som flyter

Det skal derfor ikke så mye fantasi til for å skjønne at det er lenge siden våre forfedre kom på at de kunne ha nytte av å gjøre opp varme, når de trengte det. I dag vet vi at det er rundt 80.000 generasjoner siden, at våre fjerne slektninger tente det første bålet.

Det ble en skjellsettende hendelse i evolusjonen. Små flergenerasjons-grupper samlet seg rundt bålet for å holde varmen, men også med gode muligheter til å mumle frem lyder som ble til språk, mens de ventet på at maten skulle bli ferdig. Varm mat gjorde fordøyelsen mer virksom og ga forutsetninger for en større hjerne. Det åpnet for språkferdigheter som ga muligheter for å dele erfaringer, men også forestillinger om fremtiden. Denne eventyrlige utviklingen har i løpet av 10.000 generasjoner ført til et mangfold av kulturformer. 

Det er altså ikke merkelig at bålet fascinerer oss – selv etter at vi med våre moderne leve-sett har blitt fremmedgjort for fri natur. Bålet finner gjenkjenning i vårt ubevisste. Vi finner roen og fellesskapsfølelsen, når vi samles rundt bålet. Alle i kretsen har den beste plassen, når vi har funnet et flatt sted å sitte. Vi ser og hører hverandre godt og situasjonen er ideell for å våge oss forbi løspraten til ‘å løse verdensproblemene’.

I høgfjellsskolens kursvirksomhet ble bålet snart et fast innslag vintertid. 

Vel og bra, men bål på snø smelter en brønn og vekker medskapninger som sover, og det som verre er, dreper dem. Ett halvt hundre års ‘fomling og famling’ har ført til et ritual. Grupper på ski leter seg frem til et flatt sted i skogen, der det er tilgang på vindfall og døde trestammer. Den første i sporet tråkker en ring. Når alle er i ringen, vender de seg mot hverandre og tråkker rundt – medsols – til snøen bærer.

Dermed har også alle funnet sin plass som de markerer med ryggsekken. Deretter begynner letingen etter ved og brennbart til opptenning; ja, allemannsretten i Norge gir oss rett til å hente dødt trevirke til bål. Mens flertallet driver med vedsjau, bygger noen bålet. 

Skal bålet kunne flyte på snøen, må vi lage en ‘flåte’ av stokker som ligger tett i tett, og deretter et nytt lag på tvers – også tett i tett, slik at ikke glørne drysser ned og smelter snøen.

Når minst fire lag er på plass, tenner vi bålet med et lite bål på toppen – derav betegnelsen ‘toppfyrt bål›. Nå vender alle tilbake til sine ryggsekker, legger skiene med tuppene i retning bålet, og setter seg på ryggsekkene med benene hvilende på skiene. 

Heretter blir det ikke lagt på mer ved, gjør vi det, tørker ikke veden før den tar fyr. Da får vi røyk og vi kan ikke sitte i ring. Tar det fyr i det underste laget, bruker vi snø til å dempe flammene før bålet smelter en brønn. Vi slukker glørne før vi forlater bålplassen. 

Ikke nok med det. Vi slenger brent ved i øst og vest, slik at ikke hauger med forkullet ved smelter frem til våren. Ubrukt ved kan lagres eller spres. 

Forøvrig: Dersom brannvesenet samtykker, kan vi brenne bål i ‘forbudstiden’ (15/4 – 15/9).

Da er også ‘vinterbålet’ den beste løsningen, forutsatt at du vanner eventuelle vekster under bålplassen godt før du legger veden tett og i mange lag.

Nils Faarlund er fast spaltist på utemagasinet.no. Tekstene kan også leses i printmagasinet Fri Flyt. Les flere av hans tekster.