CHAM: Jeg får lyst til å si noe klokt om klodens skihovedstad, men dette stedet er ikke klokt, og det er det klokeste jeg kan si om Chamonix, skriver Eivind Eidslott. Foto: Tore Meirik
Lesetid: 7 minutter
Alagna. En gang dro jeg til Alagna. Nå er det 21 år siden. Det var så fint der at underbevisstheten min fortsatt bearbeider minnene derfra – både snørennene, snøflankene, pastaen vi måtte rømme fra (den så ut som noe annet, spis aldri pasta som ser ut som noe annet), gondolene, eggekokken, jeg skulle gjerne skrevet en roman om eggekokken i Alagna, kan små independent-forlag være så snille å melde sin interesse via sms?
Balma-heisen er kanskje min fremste assosiasjon til Alagna. Denne heisen så ut som en romersk karjol – og du måtte ta løpefart for å komme ombord, og stå oppreist under hele turen, og passe godt på at du ikke falt i døden underveis. Balma-heisen, altså. If you know, you know. Nå er den dessverre tatt ut av drift. Søk den opp på YouTube – før noen fjerner den fra internettet, også.
Chamonix. Feeden min koker over av Chamonix. Jeg får lyst til å si noe klokt om klodens skihovedstad, men dette stedet er ikke klokt, og det er det klokeste jeg kan si om Chamonix.
Davos. Hva skal man si om Davos, da? En gang landet jeg i Zürich samtidig med Jens Stoltenberg. Jeg skulle lage en reportasje om et skisted, han skulle på World Economic Forum i nettopp Davos. Note to self: man må aldri sammenlikne yrkeskarrieren sin med folk som skal til Davos i dress. Stoltenberg sa «hei» til oss nordmenn som sto og ventet på bagasjen vår. Han kjente tilsynelatende ingen av oss, men han sa likevel «hei »på en hjertelig og Kikut-aktig måte. Senere leste jeg i et avisintervju at Jens Stoltenberg elsker skiturer til Kikut. Alt henger sammen med alt.
Engelberg. Hvis du ikke har reist direkte videre fra Kloten Flüghafen i Zürich til Engelberg, har du ikke opplevd hva Sveits egentlig handler om.
Filefjell. En gang sa jeg til en god venn at Filefjell – også kalt Tyin, eller Tyin-Filefjell, eller Tyin-Karakterbyggendefjell – er alt livet handler om. Det hørtes kanskje ut som en overdrivelse da jeg sa det, men egentlig var det – der og da – en underdrivelse.
Geilo. Jeg har nettopp tatt vannsklien på Vestlia Resort på Geilo. Det er ingen underdrivelse å si at det var en heftig opplevelse – mest på grunn av den skrekkfilmaktige bruken av lys og mørke – om hverandre – inne i vannrøret. Kanskje vannsklien på Vestlia Resort forsøker å fortelle oss noe? Kanskje den er en metafor? Jeg bare kaster ut en brannfakkel.
EN ANNEN TUR: Ilustrasjon: Didrik Andresen
Hemsedal. Bare en kort kjøretur fra Geilo ligger Hemsedal – av mange karakterisert som Norges beste skianlegg. Debatten om heiskortprisene i Hemsedal har nå blitt en årlig tradisjon – som en slags julekalender før julekalenderen.
Ischgl. Dette tradisjonsrike skiparadiset i Østerrike er nå herostratisk berømt for afterskispredning av Covid-19 i mars 2020. Jeg var der noen år tidligere – og da var det internasjonal tannlegekongress i den vesle alpelandsbyen. Av en eller annen grunn har jeg aldri følt meg så trygg.
Japan. Jeg har venner som ofte smiler med mange tenner. Fellesnevneren er at de alle har vært på ski i Japan. Det har ikke jeg.
Knyken. Jeg har heller ikke vært i Knyken skisenter i Orkdal, men husker at dugnadsgjengen her ble kåret til «Årets ildsjeler» på en idrettsgalla for noen år siden? Det vakreste på jord er en dugnadsgjeng. Det er det motsatte av å være alene.
Laax. Da jeg var en ung mann, var jeg av en eller annen grunn alene i Laax i januar. Jeg sjekket inn på et monumentalt hotell, og da hotelldirektøren ga meg nøkkelen til rommet mitt sa han: «Ich gehe jetzt nach Hause, um zu schlafen. Sie werden im gesamten Hotel völlig allein sein. Gute Nacht.» Da angret jeg på at jeg så filmen «Ondskapens hotell» som 12-åring.
Megève. Den ukjente lillesøsteren til Chamonix. Du angrer aldri på ei uke her – den franske adelen kjører ikke så ofte utenfor løypene.
Narvik. Det som slår meg når jeg er i Narvik, er nettopp hvor mange som kjører utenfor løypene. Og hvor gode de er.
Oslo. Og det som slår meg i Oslo, er hvor mange som kjører i løypene. Og hvor gode de er. De har funnet sin rytme. Sin dans.
Patchellhytta. Når jeg er på Patchellhytta i Sunnmørsalpane, føler jeg at selve livet er en dans. Det er ikke noe mystisk over det. Det er et faktum.
Quoggy Joe. Et annet faktum er at jeg har lyst til å besøke det amerikanske skianlegget Quoggy Joe. Jeg vet ikke hvordan det er der, men navnet – bare navnet – gjør meg nysgjerrig. Noen ganger må man ta en sjanse og oppsøke et skianlegg på grunn av navnet.
Røldal. Andre ganger har jeg sett Norges beste skikjørere kjøre på ski i Røldal. Det skaper ofte refleksjoner rundt differansen mellom de bestes egenskaper på ski og mine egne egenskaper på ski. Jeg forsøker å trøste meg med at jeg muligens – på en god dag – kjører såkalt sjelfullt på ski.
Strandafjellet. Enkelte av oss har innsett at selve sjelen vår befinner seg på Strandafjellet. Fysisk befinner vi oss selvsagt mange andre steder, men noen ganger –hvert år – møtes ånd og kjød. Akkurat her. Mellom Roaldshornet og Langedalsegga.
Turtagrø. En mellomstasjon – et intermezzo – mellom sivilsamfunnet og naturkreftene. Og det eneste hotellet i verden hvor de fleste gjestene føler seg som kongelige. I telt.
Uvdal. Vår kommende konge har valgt å bygge hytte i Uvdal. Jeg ønsker meg en podkastserie hvor han forteller oss alt – absolutt alt – om skikjøringen i Uvdal.
Vrådal er en annen dal og selvsagt en annen historie. Men da jeg var der sist, ble jeg imponert. Jeg fikk en distinkt følelse av at Vrådal er det fremste av de mindre kjente skianleggene i Norge.
Whistler. Jeg har aldri blitt så imponert som da jeg ankom Whistler en tidlig desemberdag på slutten av nittitallet – med Åsnes V12 påmontert Riva 2-bindinger i en skipose (glidelås, men ingen hjul). I heisen spurte de ansatte «how are you today?» Jeg svarte «great, how are you?» Så svarte de «great, man, great!». Det var fine dialoger. Det var fine tider.
X-faktor. Jeg har hørt flere snakke om at den og den skidestinasjonen har en «X-faktor». Jeg vet ikke nøyaktig hva de mener, men det høres fint ut. Man blir entusiastisk av å høre slike beskrivelser. Man blir engasjert.
Yad Moss. Man blir også engasjert av å høre om Yad Moss – et av Englands lengste skitrekk. Her finner du visstnok en 600 meter lang pomaheis, og på nettsiden står det at den er såpass krevende at «våre ansatte forbeholder seg retten til å nekte salg av skikort til nybegynnere som tror de vil få problemer i heisen.» Det er egentlig en nådeløs formulering. For én gang har vi alle vært nybegynnere.
Zermatt. Og én gang har vi alle ankommet Zermatt for første gang. Det er en guddommelig, teatralsk og uutgrunnelig opplevelse. Jeg skulle ønske jeg kunne erfare det – én gang til.
Ænes. Jeg har egentlig ingen erfaringer fra skidestinasjoner som starter på bokstaven «Æ» – og dermed ryker jo hele narrativet i denne merkelige serenaden (rettelse: hele systemet røk allerede ved bokstaven «X»). Men jeg har hørt at Ænes i Hardanger er et fint sted hvor du kan starte randoturen opp til Gygrastolen. Det er da noe.
Ørsta skisenter. Det er ikkje naudsynt å seie noko meir enn det. Eg repeterar: Ørsta skisenter.
Ål. Jeg kjørte nettopp forbi Ål skisenter og den berømte løypa Kula. Jeg sendte en sms til en venn. Jeg skrev bare tre ord. Jeg skrev «Ål for all.» Jeg vet ikke hvorfor, men det det ble bare slik. Etter en stund fikk jeg et hjerte tilbake.
I løpet av året legges utemagasinet.no ned. Vemodig, ja, men satsingen vår fortsetter med enda mer fokus på bratt friluftsliv på friflyt.no. De viktigste testene og reportasjene blir med videre til Fri Flyt, så kikk innom framover.
