Hva kommer det av at vi har en spalte ved navn mestre fjellet? Kortversjonen er at 16 nordmenn på ski i påskefjellet mistet livet i forrykende uvær i 1967.
Tragedien rystet ikke bare de pårørende, men også det norske folk. I løpet av ti tusen år hadde våre forfedre lært med enkle midler å leve med de sterke kreftene i fri natur. Da denne kulturarven viste seg å ha gått ut på dato, var reaksjonen spontan.
Det kom til en nasjonal dugnad for skadeforebygging til fjells. DNT og NRK tok initiativet. De ledende organisasjonene for friluftsliv i fjellet og fjellredningstjeneste opprettet en komite som forberedte «Aksjon Fjellvett». Flere tiltak fulgte.
NRK styrket hjelpekorpsenes snøskredberedskap, Forsvaret rustet opp vintertjenesten med kurs på krigsskole- og befalsnivå, skoleverket innførte friluftsliv i vinterfjellet i lærerutdanningen og ulike friluftslivsorganisasjoner satset på ly i vinterfjellet og kameratredning i snøskred.
Uten sosiale medier, kom det til en samforståelse av at i det grisgrendte landet med en fjellheim med 2000 km utstrekning, ga ikke «Fjellsikring» sikkerhet. Tanken bak sikring av fjellet var en moderne forestilling om at fri natur lot seg kontrollere. Av denne tenkemåten fulgte blant annet kvisting av løyper mellom DNT-hyttene og «9 fjellregler».
Fjellreglene ble lansert av DNT og NRK i 1952 etter ulykkesvintrene 1947 og 1950.
I «Aksjon Fjellvett» tok vi konsekvensen av at femten år med fjellregler ikke avverget ´ulykkespåsken´.
Jeg skriver vi, fordi jeg ble valgt til aksjonskomiteens sekretær og kunne følge nytenkingen på kloss hold.
Komitéen besto ellers av folk med lang fartstid i fjellet, to bekledningssakkyndige og en profesjonell PR-mann. Jeg ble forespurt, fordi jeg vinteren 1967 hadde etablert en heltidsarbeidende institusjon for fjellklatring og brevandring: Norges Høgfjellsskole.
Ferdsel i stupene pirret medienes interesse. Vi ble utfordret på det store ansvaret skolen tok på seg. Det ga mulighet til å gjøre kjent hva vi hadde å fare med.
Når jeg våget å forsøke meg på et så vågalt prosjekt, kom det av at jeg i 1958/59 ‘gikk i lære’ som fjellklatrer i Tyskland. Dermed kunne jeg støtte meg på en hundreårig tradisjon for omgang med livsfaren i høgfjellet.
I «Aksjon Fjellvett» gikk norsk og alpin tenkemåte gikk opp i en høyere enhet. Vår PR-mann fant ord for tankemønsteret med «Velkommen til fjells – men ta ansvaret selv!».
Mitt forslag, «Mestre fjellet», ble avvist. I 1968 tok jeg mottoet i bruk som navn på høgfjellsskolens tidsskrift.
FRI FERSEL: Ingen tur er lik. Evnen til å vurdere forholdene og situasjonen er en sentral del av fjellturen. Illustrasjon: Didrik Andersen
Omfattende kursvirksomhet fra grunnskolen til høgere utdanning for lærere og ledere med og uten uniform, støttet av velvillig medier, satte varige spor.
Tankemønsteret bak «fjellvett» har holdt stand mot regelvesenet i Olje-Norge: Utvikling av godt skjønn i praktisk læring.
Institusjonaliseringen av friluftsliv i akademia, ved kursarrangører og med profesjoner som tindevegledere har vært ryggraden i utviklingen av en sterk kultur for forebygging som vi er alene om.
Inspirert av «situasjonsorientert læring» har læringstradisjonen «vegledning» blitt til som «iscenesetting av verdidannende læring i møte med fri natur» Grunnleggende i denne tradisjonen er «ferdrådet».
Før ethvert møte med natur på land eller på vann, mer eller mindre krevende, samles deltakerne på «ferden» (oppdagermotiverte!) og rådslår om HVEM, HVA, HVOR, NÅR, HVORFOR og HVORDAN med Ferd etter Evne til grensesetting.
Faaar Vel!
Nils Faarlund framholder som spaltist i printmagasinet Fri Flyt, etter at UTE ikke lenger utgis som papirutgave. Spalten er tilgjengelig på utemagasinet.no.
