I have a dream.
Å sparke bort snø utenfor hoveddøra. Å lirke nøkkelen inn i låsen. Å tenne en parafinlampe. Å studere sin egen frostrøyk over gasskomfyren. Å lese i hytteboka at vi er de første gjestene på seks uker og fire dager. Det var mitt fatamorgana. Min pasjon. Mitt luftslott.
Som oftest var det noen andre i turistforenings-hyttene vi gikk til. Skuffelsen av å runde en fjellrygg og se lys i vinduene i DNTs datsja kan ikke beskrives med ord.
En gang ankom Lars og jeg et DNT-chalet en kveld i mars. Hytta lå kun 45 minutter fra nær-meste busstopp – og derfor var ryggsekkene fylt med både kjøtt og to liter vaniljeis. Selvsagt var det lys i vinduene. Selvsagt kom det hvit røyk ut av pipa – som om vi ankom Det sixtinske kapell i Vatikanet.
Selvsagt satt det en gruppe ungdommer inne i stua som var tre år eldre enn oss. Selvsagt var det ingen som hilste hjertelig. Selvsagt hadde de utnevnt en pave som sa noe om at det ikke var flere sengeplasser igjen.
«Kun madrasser på gølvet, gutar.»
«Å lese i hytteboka at vi er de første gjestene på seks uker og fire dager. Det var mitt fatamorgana. Min pasjon. Mitt luftslott.»
De fryktet at vi skulle slå oss til og ødelegge festen.
Vi fryktet at de skulle holde oss våkne hele natta med allsang av norske countrylåter og eksperimentering med filtersigaretter.
Lars og jeg så på hverandre et kort øyeblikk.
Deretter gikk vi videre.
Over en bre, inn i vargtimen.
Helt fram til neste DNT-hytte.
I HYTTE OG VÆR: Vil livet på turistforeningshyttene snart bli slik vi kjenner det? Illustrasjon: Didrik Magnus Andersen
Enda verre er det å ankomme en tom turistforeningshytte sammen med kjæresten din og låse seg inn og fyre opp i ovnen og se din kjære sitte i soveposen og se på at du gjør mandige ting som å steke ytrefilet – ikke indrefilet, det hadde du ikke råd til – og dekke på bordet og åpne en pappkartong med rødvin og røre i potetmosen og tenne stearinlys og fortelle en historie om den gangen du overnattet i snøhule i 31 minusgrader og plutselig oppdage at historien om den gangen du overnattet i snøhule i 31 minusgrader egentlig mangler et poeng, et narrativ, en kvint-essens. Og så, ut av intet, hører dere noen – eller noe – romstere ute i yttergangen. Hva kan det være? En rev? En ravn? Et reinsdyr? Eller en 44 år gammel einzelgänger?
Selvsagt er det sistnevnte. Selvsagt er den en ensom ulv med bomullsanorakk, i en neonrosa farge, på grunn av en rekke impregneringsprosesser de siste 13 årene. Selvsagt har han svettet mer enn noen andre i kosmos, i sin nettingtrøye av ull, som han nå henger opp på tørkesnoren i taket, like over rødvinsglassene, samtidig som han forteller en historie om den gangen han overnattet i snøhule i 38 minusgrader, og historien hans har en klar dramaturgi, et anslag, en opptrapping, og et springende punkt, og et klimaks, og en metafysisk og moralsk og intellektuell og estetisk og åndelig og kunstnerisk punchline.
Nå er jeg selv blitt 44 år gammel. Jeg drømmer ikke lenger om tomme turistforeningshytter. Pandemien har sørget for å ta bort all spenning når det gjelder å ankomme et DNT-sel. Nå må hytta bookes på forhånd, og du kan være der helt alene, gjerne i flere dager på rad, uten å være nervøs for at det plutselig kommer partypoopers vandrende inn i stova.
Nå har jeg en ny fantasi. Jeg dagdrømmer om en smekkfull Klåjen, en proppfull Sprongdals-hytte, en sprengfull Jammerdalsbu.
Jeg fabulerer om post-covid-totalt-mayhem-og-madrasser-overalt-og-folk-som-sover-inne-i-kjøkkenskapet-turistforeningshytter.
Et sted hvor jeg kan ankomme, ut av det blå, og med rolige og usympatiske bevegelser henge opp min nettingtrøye av ull over rødvinsglassene.
