Skjønte du ikke alvoret, så forsvinn ved første tordenskrall fra topper og egger og søk dekning nær en (fjell)hammer/skrent som er pluss-minus ti kroppslengder høy.
Fordi dagene er så lange hos oss om sommeren, er det ikke selvsagt i vår norske friluftslivstradisjon å være tidlig på’n. Det er ikke bare fordi dagen tar kvelden tidlig at fjellturer begynner med hodelykt i Alpene.
To grunnleggende prinsipper
Fra mitt læreår som tindebestiger i Tyskland som jeg avrundet med to lærerike uker på stålkantede ski i traktene vest for Cortina våren 1959, står to trekk ved den alpine friluftslivstradisjonen fast i minnet etter denne dannelsesreisen:
(1) Det er ikke toppen som teller, men den stilfulle nedfarten, og
(2) Begynn dagen i de små timene – av hensyn til skred, steinsprang og tordenvær.
Altfor mange nordmenn tar det for gitt at en sommerdag som begynner med skyfri himmel, fortsetter slik. I ‘tørrværsområder’ (høytrykksområder, som meteorologene kaller det) skjer det også. Vanligere er det at det tårner seg opp haugskyer. Etter dager med varmt vær, kan de bli mørke og tjafsete sett nedenfra. Det er et tegn på at det snart kan brake løs. Andre tegn til at skyene er ladet, er at håret reiser seg på hodet, at skaftet på isøksen du holder i begynner å dirre, eller at det kommer en haglbyge.
Vær oppmerksom på at i høgfjellet kan vi også få ‘langreist’ tordenvær. Værtegnene er ikke så lette å tyde som for det ‘kortreiste’ været med haugskyene: Halvhøyt skydekke, grått og loddent. Ved begge slags tordenvær blir det imidlertid lummert – mild og fuktig luft virker trykkende.
Hvordan unngår vi livsfaren? Det får vi til ved at vi i våre ferdråd legger opp til å være i leiren igjen, eller i hus, før de første bredsidene kommer fra svære haugskyer som er toppladet og søkk-lastet med vann og hagl. Det vil si at vi avslutter fjellferden tidlig på ettermiddagen.
Hva er så gode råd til dem som ikke skjønte alvoret? Det var lite å hente om tordenvær i 1960-tallets alpine kultur annet enn at et taulag under vegs i en rute skulle kaste fra seg alt av metall, når det første tordenskrallet hørtes..
Høgfjellsskolen var derfor lenge alene i Europa med vegledning om temaet tordenvær, takket være en artikkel i American Alpine Club’s årbok fra tidlig 1960-tall. Der var temaet tordenvær omtalt i detalj av en erfaren alpin klatrer med yrkeserfaring fra sterkstrømbransjen – en artikkel som står seg den dag i dag som en pålitelig kilde for det forebyggende arbeidet:
• Forsvinn fra topper og egger
• Renner er ikke noe tilfluktssted, fordi lynnedslag kan løsne steinsprang som snart finner veien ned i slike formasjoner
• Gnistgapet i en huleåpning, eller under et overheng, er livsfarlig
• Trange som vide sprekker i fjellet leder vannet og strømmen følger vannet – du skjønner mønsteret?
• Søk dekning ved en bratt (fjell)hammer undervegs i en fjellvegg, eller ved en skrent i slakere lende som er pluss/minus ti ganger kroppshøyden.
• Sitt ned på isolerende underlag – tau eller ryggsekk – noen meter fra fjellveggen – fordi den blir våt i regnværet og vann leder strøm.
• Sitt i fosterstilling med benene samlet – av hensyn til strøm som kan følge et vått underlag.
• På en hylle i et stup, bør man bruke selvforankring – ut til siden, ikke i veggen som snart blir våt.
Telt lavt i terrenget
Til slutt en påminnelse om at det ikke er nok å tenke på et tørt underlag for teltet, når du slår leir i høgfjellet i sommerhalvåret.
Først og fremst må du se deg ut en leirplass som ligger lavt i lendet i tilfelle av tordenvær.
Dersom du ikke aktet på dette livsviktige hensynet, er det ikke annet å gjøre enn å forlate teltet og snarest finne dekning ved nærmeste, høge skrent, hvis det braker løs.
Nils Faarlund har drevet Norges Høgfjellsskole i Hemsedal siden 1967, og vært en sentral skikkelse i norsk friluftsliv, fjellredning, og i kvalifiseringen av internasjonalt godkjente tindevegledere. I flere år ga han ut publikasjonen «mestre fjellet», med artikler om praktisk friluftsliv, friluftslivets filosofi, læring og lederskap. Nils Faarlund er fast spaltist på utemagasinet.no.
