To fjellvante homo sapiens sitter foran flammene cirka 8000 centimeter over oseanet. Begge er ikledd flanellskjorter.
Begge har hårsveiser preget av motvind, selvtillit og høyt oksygenopptak.
I tillegg har begge hjemmestrikkede raggsokker, men dette snakkes det forbløffende lite om.
Det lukter fårikål og fruktcocktail i sukkerlake. Det kan være at denne dialogen startet som en disputt om det siste kirsebæret.
Det kan også være at den startet som en dannet samtale om avantgardisme versus status quo innen norsk ekstremskikjøring. Herunder strides de lærde.
– Jeg liker ikke alle disse kortene, sier plutselig den ene til den andre.
La oss kalle henne P.
– Hva mener du? spør den andre.
La oss kalle ham O.
P: – Bratt Kort. Topptaukort. Våttkort. You name it.
O: – Nå er du vanskelig.
P: – Nei, jeg er nostalgisk. Jeg savner åtti- og nittitallet. Den gangen var det ingen som snakket om kort. Men hvis man ville, kunne man bli med noen opp i fjellveggen – for eksempel en person med litt mer erfaring enn deg selv, flere røverhistorier, flere hull i bomullsanorakken, og flere arr på fingrene, og straffen for å tråkke på tauet hennes var å spandere en kasse øl, og taubremsen het «sticht», og klatreselen het Wild Country Pat Littlejohn, og noen foreslo at du skulle bli med opp en 400 meter høy nordvegg etter at du hadde klatret i kun to uker, og du sa ja, og du ble med, og av en eller annen merkelig grunn kom du helskinnet hjem etterpå.
«Snart kommer sikkert Randokort. Og Stisykkelkort. Og Fotturkort. Og Bæremeiskort. Kryssebekkenkort. Tenneparafinlampekort. Gåenturi-hyttefeltetkort.»
O: – Dette høres jo bare ut som en prekambrium-Bratt-Kort-løsning?
P: – Kanskje det. Men dagens kort tar bort magien i revolusjonære aktiviteter. Før kunne du bare sette deg ned i din grandonkels kajakk, late som om du kunne eskimorulla og padle alle fjordene i Sogn og Fjordane.
O: – Det heter ikke lenger Sogn og Fjordane. Det heter Vestland.
P: – Det er nettopp det som er poenget mitt. Alt var bedre før.
O: – Bratt Kort og Våttkort er jo etablert for å styrke sikkerheten i relativt krevende fritidsaktiviteter. Er ikke det bra, da?
P: – Jeg påberoper meg retten til å problematisere og resonnere. Jeg er et åndsmenneske. En fritenker.
O: – Eller bare en provokatør.
P: – Snart kommer sikkert Randokort. Og Sti-sykkelkort. Og Fotturkort. Og Bæremeiskort. Kryssebekkenkort. Tenneparafinlampekort. Gåenturihyttefeltetkort.
O: – Er dette det eneste kortet du har på hånden? Sarkasme?
P: – Jeg forsvarer menneskehetens medfødte mulighet til å oppsøke risiko, helt frivillig, uten sertifisering.
O: – Men det er jo ingen som hindrer befolkningen i å gjøre dette?
P: – Kanskje vi heller burde spille kort istedenfor å kverulere? Idiot?
O: – Nei takk. Jeg legger heller en ny kabal.
