Fjellet - En pratmaker

Fjellet snakker til meg. 

Det skjer hele tiden. Når som helst, hvor som helst. Stemmen er klar og tydelig, på grensen til streng, og kan noen ganger minne om stemmen til en lektor i biologi som er tillitsvalgt i det lokale turlaget.

Fjellet sier at jeg bør roe ned, ikke jobbe så mye, prioritere riktig i livet. Fjellet sier at jeg bør søke etter ledige småbruk i Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal eller Oppland, gjerne et småbruk med tilhørende seter og fiskevann og noen geiter og en katt, og fjellet sier at hvis vi selger leiligheten i Oslo sentrum og kjøper et småbruk med tilhørende seter og fiskevann og noen geiter og en katt så vil vi helt sikkert redusere gjeldsgraden vår betydelig og få råd til å kjøpe en ny Toyota Landcruiser med sju seter og en trampoline og en pizzaovn i stein og siste skrik innen randonneébindinger, randonneéski og randonneéstøvler til hele familien. Jeg pleier å svare at jeg er litt bekymret for hvor lang skolevei barna mine vil få, og at det kanskje blir et stykke til nærmeste nabo, og litt utfordrende å komme inn i et nytt miljø, men da svarer fjellet at alt kommer til å gå bra, det er ingenting å være nervøs for, noen ganger må man bare klinke til.

«Selvsagt har fjellet noen favorittema som går igjen og igjen. Fjellet blir for eksempel aldri ferdig med å snakke om hvor vakkert det er i Vest-Jotunheimen akkurat nå.»

Fjellet har mange gode råd, som for eksempel at jeg ikke bør begynne med Snapchat, at jeg bør drikke mer eplejuice fra Hardanger, at jeg bør spise mer Tyin-ørret, at jeg bør ta meg en løpetur i skogen, på tørre stier, og invitere barna med på flere teltturer, og bruke penger på reiser, ikke på flere ting, og ikke se flere skumle filmer, ikke bruke datamaskinen etter klokka 17.00, og smile til alle mennesker, spandere hjemmebakte rosinboller og snakke mer om Dolomittene i alle slags sammenhenger.

Selvsagt har fjellet noen favorittema som går igjen og igjen. Fjellet blir for eksempel aldri ferdig med å snakke om hvor vakkert det er i Vest-Jotunheimen akkurat nå, at det er skyfritt der oppe, og at det hadde vært en helt ypperlig dag for å gå på Uranostind, Hjelledalstind eller Falketind. 

Fjellet nevner alltid Hjørundfjorden, hver eneste dag snakker fjellet om Hjørundfjorden, og de små bygdene Trandal og Urke og Skår, og hviskende, nesten insisterende, snakker fjellet om tindene som rammer inn fjorden, slik som Randers topp, Skårasalen, Store Smørskredtind, Råna og Hornindalsrokken. Fjellet er spesielt glad i å prate om Hornindalsrokken, gjerne om vårskiturer opp dit, og at jeg sannsynligvis hadde fått mye bedre tid til å gå vårskiturer på Hornindalsrokken hvis jeg bare hadde flyttet til et småbruk med tilhørende seter og fiskevann og noen geiter og en katt. 

Noen ganger synes jeg at fjellet maser, at det rett og slett blir for mye av det gode, men da smiler fjellet og ber meg om å roe meg ned, ikke jobbe så mye, prioritere riktig i livet.

Sent på kveld, når jeg ligger i sengen og skal sove, begynner fjellet ofte å snakke om hvor koselig det er på den gamle Patchellhytta i Sunnmørsalpene, den som bare har noen få senger, og en koselig vedovn, og et lite spisebord, og fjellet mener at jeg burde sovet der istedenfor her, jeg burde lest en klok roman der oppe, og sett på stjernehimmelen, og tørket fellene, og forberedt meg på en skibestigning av Slogen i morgen tidlig. 

Men sjekk snøforholdene først, sier fjellet, sjekk alltid skredfaren først. Husk at du skal hjem til familien og et småbruk med tilhørende seter og fiskevann og noen geiter og en katt.