Friluftslitteraturen er – naturlig nok – fylt av hyggelige mennesker og trivelige samtaler rundt parafinlamper. Slik har det alltid vært. Slik vil det fortsatt være. Men det fins unntak. Kosen utgjør ikke hele bildet. Her er to tilfeldige historier fra virkeligheten – hentet fra friluftslivets dark side:

Les også: Hei, hei!

Annonse

En mann er på vei nedover langrennsløypene hos en middels stor skidestinasjon. Han har en anorakk som har vært ute en vinternatt før. Er sekken fra begynnelsen av syttitallet? Ja, det kan nesten virke slik. Mannen ser forbløffende tilfreds ut, men det hersker en viss usikkerhet om hvor all denne tilfredsheten kommer fra. Hvis vi går oppover i løypen, kanskje bare noen hundre meter, er det mulig vi finner et svar. Der står det nemlig ei jente og gråter. Er hun åtte? Ti? Det er ikke så godt å si. Salte, små tårer renner nedover røde kinn. Hva har skjedd? Har hun falt? Har hun slått seg? Nei, hun har nettopp blitt skjelt ut av mannen i anorakken. Han mente at hun sto i veien for ham. Han ropte det ut: «Kom deg ut av løypa, unge, ikke stå der og heng!» Stemmen var grov, aggressiv, fylt av kulde, fylt av bass. Den vesle jenta skvatt til, hun hoppet ut av løypen, mannen suste forbi, han mumlet et eller annet til jentas foreldre, sa han noe om barneoppdragelse? Ja, han gjorde visst det.

«Han ropte det ut: Kom deg ut av løypa, unge, ikke stå der og heng!»

Et idrettslag er på vei inn til ei hytte i marka. Det er fredag ettermiddag, ungdommene er forventningsfulle, de går to og to, fire og fire, de prater, de ler, dette blir en magisk helg. Ungdommenes trenere sier at de må holde seg til en side av grusveien, det kommer syklister, det kommer andre vandrere, vi må gjøre plass, sier trenerne, husk at det er andre folk ute på tur. Idrettsungdommen gjør som trenerne sier og holder seg på høyre side av veien. Men hva er dette? Hvilken lyd er det vi hører? Er det en sirene? Nei, det hyler i bremsene på en terrengsykkel. En kvinne kommer nedover i god fart. Hun ser rasende ut. Har hun vært på langtur? Er hun sliten? Har hun blodsukkerfall? Fikk hun ikke merket i Birken i fjor? Det er så mange spørsmål, men ingen svar, for nå glir terrengsyklisten forbi ungdommene, og hun kjefter på dem, ber dem om å komme seg ut av veien, ser de ikke at det kommer syklister her, tror de at de eier veien, skjønner de ikke at de skaper livsfarlige situasjoner?

Epilog: I begge disse tilfellene kunne man, hvis man var tilstede, høre følgende setning bli ropt til de sure personene, kanskje ikke så veldig høyt, men likevel, det ble sagt: «Håper du fortsatt får en strålende dag.»

Denne teksten har stått på trykk i en tidligere utgave av magasinet UTE. Er du abonnent har du tilgang til et søkbart arkiv med alle utgavene tilbake til 2008. Bli abonnent!

HELT UTE

Skjermbilde 2014-02-21 kl. 10.51.40

Eivind Eidslott vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har vært redaktør i Fri Flyt og Dagbladet, og har skrevet flere bøker, blant annet «Fjellbarna». Eivind er fast spaltist i UTE.