Det ropes i den norske naturen. Er det gledesrop vi hører? Nei. Er det barn som roper og ler? Nei. Er det klimabrølet? Nei.
Det er menn på min alder som roper.
Saksopplysning: Ich bin 45 Jahre alt.
Menn på min alder skriker for å få folk ut av skiløypa. Menn på min alder hyler for å få proletariatet ut av grusveien. Menn på min alder gauler for å få alt slags pakk ut av stien.
Menn på min alder har hastverk. Menn på min alder har førtiårskriser og femtiårskriser. Menn på min alder drømmer alltid om en bedre sluttid enn naboen, kollegaen, svigerbroren.
Menn på min alder har en visjon.
Menn på min alder er ofte engasjerte. Menn på min alder er ofte entusiastiske. Menn på min alder trener mye, menn på min alder bruker kroppen, menn på min alder melder seg på konkurranser, menn på min alder prøver nye aktiviteter, menn på min alder lærer seg å sykle i terrenget, og menn på min alder snakker gjerne om sportsutstyr klokka 23.47, og menn på min alder går fallskjermkurs, og menn på min alder prøver å få hoften fram, stå på én og én ski, få full tyngde på frasparket og en liten svikt i kneet rett før skien trykkes ned mot snøen.
«Menn på min alder hyler for å få proletariatet ut av grusveien.»
Menn på min alder etterstreber at benpendelen utføres med full strekk i hofte, kne og ankelledd.
Alt dette er ok. Jeg er selv en mann som drømmer om en avspent armpendel, lave skuldre, spente magemuskler, kraft i stavtaket, ny pers i neste renn.
Men: Må jeg samtidig vræle på familier som står foran meg i skiløypa?
Må jeg jamre meg over barn på stien?
Må jeg kjefte på en seksåring som sykler sikk-sakk på grusveien?
Jeg bare kaster ut en brannfakkel.
Til dere som velger å skremme uskyldige, glade og gjerne unge mennesker i naturen: Jeg lover å vende det andre kinnet til. Jeg lover å heie på dere. Jeg lover å støtte dere under forberedelsene til neste konkurranse. Jeg lover å flytte hele familien ut av løypa neste gang dere kommer. Jeg lover å være der hvis staven deres knekker eller dekket punkterer.
Det kan se ut til at dere trenger all den hjelp og støtte dere kan få.
Bare spør meg om et glass saft, også.
Det koster å brøle så mye.
Dere må ikke risikere å bli dehydrert.
Eivind Eidslott er fast spaltist på utemagasinet.no. Her finner du flere av hans tekster.
