– HEI!

– Hei!

Annonse

– Fint vær i dag.

– Ja, veldig.

– God tur videre!

– I like måte!

Kjenner du igjen denne samtalen? Dette er gjerne standardfrasene når du møter en fremmed person ute i naturen. En slags gjennomsnittlig dialog, et eksempel på urnorsk kommunikasjon, et symbol på konservativ høflighet.

Jeg liker dette skuespillet. Hele arrangementet tar passelig lang tid. Det er passelig hyggelig.

Hvis man skal sette denne typen fjelldialog inn i en større sammenheng, og det skal man jo, så betyr et lite «hei» så uendelig mye mer. Ute i naturen, blant ulvehyl og prustende moskuser, er det nødvendig med et lite blaff av menneskelighet.

Et «hei» til en fremmed blir et bål på tundraen.

En illusjon av sivilisasjon.

Det som skiller homo sapiens fra dyr.

«Det føles som et emosjonelt overtramp når et medmenneske i villmarken ikke besvarer min hjertelige hilsen.»

Nettopp derfor føles det som et emosjonelt overtramp når et medmenneske i villmarken ikke besvarer min hjertelige hilsen.

— Hei, sier jeg, og smiler med mange tenner.

Men personen som går forbi sier ingenting. Han, og det er alltid en han, bare haster videre, som oftest med et snurt ansiktsuttrykk, gjerne langt inne i en værbleket anorakkhette. Hvorfor svarer han ikke? Har han vært ute én vinternatt for mye? Liker han bare gauper, ravn og orm? Hvorfor er han snurt? Og hvorfor går han alene? Det er fristende å snu seg, rope ut spørsmålene, la ekkoet gjalle mellom fjellveggene. Men jeg tør ikke. Mannen som ikke sier hei forbeholder seg sannsynligvis retten til ikke å si hei på et gjennomtenkt og prinsipielt grunnlag. Han har sikkert vært på flere tusen fjellturer, og på et eller annet tidspunkt, kanskje rundt midten av nittitallet, bestemte han seg for å slutte å si hei en gang for alle. Han var lei. Han orket ikke mer.

Enough is enough, som de sier på de skotske høyslettene.

«Det er lov å irritere seg over en slik mann».

Det er lov å irritere seg over en slik mann. Det er lov å si: «han eier ikke etikette, han burde gå et smilekurs.» Samtidig, i dypet av mitt hjerte, finner jeg forståelse og sympati for mannens innesluttede holdning. For det fins muligens en logisk forklaring på oppførselen hans. Mannen som ikke sier hei har kanskje møtt sin nemesis i fjellet. En annen mann som ikke kjente til friluftslivets uskrevne kommunikasjonskodeks, en annen mann som ikke hadde innsikt i den ideelle villmarksamtalens rammebetingelser.

En mann som går bananas hver gang noen sier hei til ham.

 

Kanskje mannen som ikke lenger sier hei gikk på stien mellom Arentzbu og Nørdstedalsseter og møtte mannen om går bananas hver gang noen sier hei til ham.

– Hei, sa mannen som ikke lenger sier hei.

– Hei, svarte mannen som alltid går bananas når noen sier hei til ham.

– Fint vær i dag.

– Ja, veldig.

Like før mannen som ikke lenger sier hei bare skulle si «god tur videre», kom mannen som alltid går bananas ham i forkjøpet. Kanskje han begynte med å fortelle at han hadde gått akkurat denne turen 12 ganger tidligere, at han hadde noen personlige tidsrekorder på nettopp denne strekningen, at han gjerne ville dele detaljene knyttet til disse rekordene med mannen som ikke lenger sier hei. Kanskje mannen som alltid går banans snakket videre om at han jobbet i finans, innen verdipapirtransaksjoner – «det er et meget spennende yrke», sa han, «et fascinerende mulitnasjonalt perspektiv på ulike porteføljer» – før han berettet at han nettopp hadde kjøpt seg nye fjellstøvler, at han var lykkelig skilt, at han hadde to barn, at han førte værstatistikk på fritiden, at han hadde sett jerv tidligere på sommeren, og at han alltid bar med seg fiskestang på tur, «du er ikke en mann uten fiskestang», sa mannen som alltid går bananas, før han presenterte sin egen analyse rundt fordelene ved kommunesammenslåing og privatisering av helsetjenester, og outsourcing av cateringtjenester i staten, før han gikk videre med en liten digresjon om amerikanske firehjulstrekkere og en utbrodering rundt konsekvensene for fordøyelsessystemet hvis man utelukkende spiser hermetiserte desserter sju dager på rad.

«Kanskje han begynte med å fortelle at han hadde gått akkurat denne turen 12 ganger tidligere, at han hadde noen personlige tidsrekorder på nettopp denne strekningen, at han gjerne ville dele detaljene knyttet til disse rekordene med mannen som ikke lenger sier hei.»

Kanskje mannen som alltid går bananas når noen sier hei til ham fortalte en og annen røverhistorie fra barndommen sin, litt om sitt forhold til Edvard Grieg, noen fakta om Bjørnstjerne Bjørnson. Kanskje han fortalte om sin første anatomiske ryggsekk, om hjortejakt, om rentepolitikk. Kanskje han fortalte om sine reiser til Canada og Kaukasus. Og kanskje alt han fortalte var hyggelig og godt ment, men likevel – uten at han la merke til det selv – manglet en dimensjon: Muligheten for mannen som ikke lenger sier hei til å slippe til i samtalen.

Mannen som ikke lenger sier hei fikk aldri fortalt noe som helst. Han ble bare stående og lytte. Helt til han ble gjennomkald.

Og slik ble mannen som bare ville si hei forvandlet til mannen som ikke lenger sier hei.

Det var egentlig bare det jeg ville si.

Denne reportasjen har stått på trykk i en tidligere utgave av magasinet UTE. Er du abonnent har du tilgang til et søkbart arkiv med alle utgavene tilbake til 2008. Bli abonnent på UTE!

HELT UTE

Skjermbilde 2014-02-21 kl. 10.51.40

Eivind Eidslott vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har vært redaktør i Fri Flyt og Dagbladet, og har skrevet flere bøker, blant annet «Fjellbarna». Eivind er fast spaltist i UTE.