Som leserne er kjent med, ble tidsskriftet «mestre fjellet» gitt ut av Norges Høgfjellsskole fra 1968 til århundreskiftet, som et hjelpemiddel i bestrebelsene for å vinne venner for fri natur. Et halvt århundre senere kan det synes gåtefullt at initiativtakeren oppga en karriere i mikrobiologi og biokjemi for å bli kroppsarbeider i høgfjellet. Mer gåtefullt er det ikke enn at gjenreisningen av Norge etter 2. verdenskrig ble finansiert med eksport av aluminium som ble konkurransedyktig på det internasjonale markedet med kraft fra anlegg i landet som det stiger frem. Tindebestigere var ikke alene om å fortvile over ødeleggelsene av fri fjellnatur, men det intime forholdet som utøving av tindenes friluftsliv åpnet for, mobiliserte oss til forsvar for det vi hadde kjært.
Høgfjellsskolen fikk en flyvende start etter etableringen i 1967 med «ulykkespåsken» samme år, da 16 personer omkom. I tillegg til våre åpne kurs kom vi også i gang med kurs for lærer- og lederutdanning (Krigsskolen og NIH i 1968). De følgende årene ble vinterfriluftsliv etter vårt mønster innslag i all lærerutdanning og alle skoleslag. Etter mange katastrofeskred i disse årene, bidro vi med vår kyndighet i snøkjennskap i hjelpekorpsene.
Skadeforebyggende arbeid utgjorde det praktiske innholdet i kursvirksomheten: Fjellferdigheter og «fjellvett» Men ingen forlot våre kurs uten å ha blitt minnet om det hardkjøret som våre politikere utsatte fjellheimen vår for og en innføring i et tankemønster for en naturvennlig fremtid. Dette tankemønsteret ble med Mardøla-aksjonen i 1970 – en Gandhi-inspirert protestaksjon mot utbygging av Mardøla-vassdraget i Eikesdalen – kjent som øko-filosofi.
Denne tenkemåten ble unnfanget i 1000-meterstupet på Stetind (1392 m.) i 1966 av tindebestigere. Den ga en maktesløs naturvernbevegelse et virksomt «verktøy»: Naturvitenskapen økologi brukt med overbevisningen om den frie naturens egenverdi – av filosofiprofessoren og Stetind-kjenneren Arne Næss forankret i Spinoza’s filosofi.
Det var et skår i gleden at utbyggingen av Mardølavassdraget ikke lot seg stoppe. Men det kom snart i gang en prosess for vern av vassdrag og etter 1980 ble det satt en stopper for de store vannkraftanleggene i norske fjell. Ved Stortingsvalget i 1973 fikk de «grønne» partiene V, Sp og SF (senere SV) 23 prosent av stemmene. Det var først oljeflommen i 1980-årene som druknet «det grønne skiftet» i Norge og åpnet for det sanseløse overforbruket av den frie naturens goder – nå kalt «ressurser» – bokstavelig talt ’ting-kilder’.
OVER SHOOT DAY
• Jordas overforbruksdag, eller Earth Overshoot Day, har blitt flyttet med over to måneder de siste 20 årene. Det innebærer at menneskeheten på nåværende tidspunkt bruker opp naturen 1,75 ganger fortere enn det planetens økosystem klarer å regenerere i løpet av et år. .
• Norge kommer svært ut av disse målingene. I 2019 var Norges overforbruksdag 29. juli. I 2020 var den 18. april.
Global Footprint Network
TIDEN ER UTE: Menneskeheten forbruker mer naturressurser enn jorda klarer å fornye. Norge er ikke best i klassen, viser beregningene til Global Footprint Network.
Naturvitenskapens objektive, les sanseløse viten, har gjort det mulig å øke den ødslende produksjonen over alle grenser. Siden 2007 er Earth Overshoot Day en ny advarsel. For Norge som lenge har vært på verdenstoppen av ødslende nasjoner, ble Overforbruksdagen for året 2019 nådd den 18. april. Vår livsstil forutsetter altså at vi har mer enn tre planeter til disposisjon…
Som redaktør emeritus for «mestre fjellet» setter jeg dette temaet på dagsordenen igjen overfor de mange som driver ulike former for aktiviteter i fri natur uten sans for dens egenverdi.
I korona-tider er «handlingsvinduet» der til «å holde dommedag over seg selv» for forbruket til friluftsaktiviteter. Reiser, klær, utstyr for vår utendørsorienterte befolkning utgjør en svært tyngende og uhørt overbelastning på vår felles livsverden. Slutt å kalle det friluftsliv – naturvennlighet er vegen (jamfør Stetind-erklæringen)!
