Selv om ordet filosofi ikke lett vekker begeistring blant nordmenn flest, ble betegnelsen øko-filosofi tatt imot med velvilje på 1970-tallet. Forklaringen er nok at dette tankemønsteret satte ord på og formulerte løsninger på saker som folk var opptatt av:
Motstand mot den hensynsløse kraftutbyggingen i fjellheimen vår, protest mot en skremmende forurensning av luft og vann – og ikke minst trusselen om medlemskap i Det europeiske Fellesmarked (EF, nå EU).
Når tømmermennene etter oljerusen nå i 2019 begynner å gå ut over nattesøvnen etter voldsomme grasrotprotester mot markeds-liberalisme, varsel fra FNs Klimapanel og nødrop fra skolebarn i vestlige overflodsland, kan det vel være at en ny-tenkning med tradisjon viser seg nyttig?
Den norske øko-filosofiske tradisjonens panserbrytende virkning ble utløst i forsvaret av landet som det stiger frem – bokstavelig talt. Enten vi er landkrabber eller lever ved kysten, gir gamle fjell i syningom oss hjemstavnsfølelse: «Å bo er å være venn med stedet», sier arkitektfilosofen Christian Norberg-Schulz. Forutsetningen for hjemstavnsfølelse og vennskap er at ikke noe av stedets vesen – eller identitet – går tapt. Da blir de mange følelsesbånd som binder oss til stedet, revet over. Slike følelsesbrister er det ikke noen medisin for. Erstatning i form av penger – i forbindelse med inngrep i fri natur kalles det gjerne «avbøtende tiltak» – gir ingen lindring for tapet av egenverdi.
Vannkraftutbyggingen som finansierte gjenreisningen av Norge etter 2. verdenskrig, etterlot seg i løpet av 1960-årene følelsesbrister i befolkningen i et slik omfang at da det kom til en protestaksjon i 1970, så var sympatien på «yrkesdemonstrantenes» side. Takket være at Mardøla-aksjonen – en oppsiktsvekkende ikke-voldsaksjon i Gandhis ånd – var lagt til agurktiden for mediene, nådde budskapet om den frie naturens egenverdi de tusen hjem. Aksjonistene som hadde utviklet den øko-filosofiske tenkemåten siden 1966, kunne vel forberedt som de var, nå ut med økologiens hardtslående argumentasjon, overstyrt av Spinoza-inspirert verdifilosofi.
Mens miljøvernet ble provosert frem av hvordan forurensning og kjemikaliebruk truet menneskets livsmiljø, er vi som enkeltmennesker og i kraft av vår nasjonale identitet naturforbundet: Ja, vi elsker dette landet (!). Når det i dag på nytt demrer for oss at kortsiktig egeninteresse ikke har noen fremtid, taler det for vår norske ’Naturen er Kulturens Hjem’-tradisjon som skapte ’en grønn vending’ i landet i løpet av 1970-årene.
’Stetind-perspektivet’ kaller vi mønsteret bak vår øko-filosofitradisjon i en engelsk versjon av beretningen om hva som ble utløst under og i sydstupet på Stetind (1392 m) sommeren 1966. Som den oppmerksomme leseren av denne spalten er kjent med, ga den klatrende filosofen Arne Næss oss der kjøl og ror for naturvennlig tenkning med henvisning til Spinoza’s naturverdfilosofi. Det hadde ikke hjulpet mye for forsvaret av fri natur med henvisning til en filosofi fra 1600-tallet, hvis vi ikke hadde fremholdt hard at vitenskapen er økologi. Men som de siste ti-års historie om misbruk av fri natur i globalt omfang viser oss, kan evidensbasert vitenskap misbrukes.
Det er derfor sammenføyningen av egenverdi-givende filosofi og objektivitetstro tenkemåte har fremtiden for seg.
STETIND - ERKLÆRINGEN
Vi har etter hvert forstått at vår levemåte har skjebnesvangre konsekvenser for natur og mennesker og dermed for alt liv på jorden.
De utfordringer vi står overfor som enkeltmennesker og som fellesskap, er ikke bare av økonomisk og teknologisk karakter. De handler om verdier og om vår grunnleggende selvforståelse som mennesker.
Vi erkjenner at
Natur og menneske utgjør en helhet og et skjebnefellesskap: Naturen er kulturens hjem
Livet handler om de forhold vi er vevet inn i: Alt liv er liv i avhengighet
Naturverd og menneskeverd er på det nærmeste forent: Det vi gjør mot naturen, gjør vi mot oss selv
Det finnes intet annet liv enn det sårbare og derfor alltid truede liv
Engasjementet for naturen er også et engasjement for økt rettferdighet: Vår levemåte rammer særlig den fattige delen av jordens befolkning, urbefolkningene og generasjonene som kommer etter oss
Vi vil
Arbeide for en fornyet forståelse av forholdet mellom natur og menneske
La denne forståelsen prege våre valg, både som enkeltmennesker og som fellesskap
Finne gleden ved å leve naturvennlig: Det finnes ingen vei til naturvennlighet, naturvennlighet er veien!
Menneskets muligheter er store, både til å skape og legge øde.
Vi vil i denne skjebnetid vise ansvar og forplikte oss til en tenke- og levemåte som tjener livet.
Jeg/vi vil arbeide for å innfri Stetind-erklæringen!
