Steintrapper reduserer vandrerens naturmøte til møysommelig omgang med trappetrinn og trappetrim.
En sti innsnevrer selv uten tilrettelegging inntrykkene vi får på vår ferd.
«Stien hadde med årene blitt veldig slitt grunnet mye besøk og grunnet stor snøsmelting og nedbør har vannet lagd dypere grøft og dårlig sti».
«Oppover fjellet mot Skogshorn hvor det er mye rullestein, lagde man flotte steintrapper, for å gjøre stien tryggere og lettere å gå for de fleste», leser vi på nettsiden til Destinasjon Hemsedal.
Etter å ha vært bofast i Hemsedal siden 1967 og pendler siden 2000, kan jeg ikke forsone meg med at mine innvendinger i leserbrev i lokalavisen Hallingdølen mot «tilrigging av Skogshorn», forble uten virkning.
«Flotte steintrapper» (jf. nevnte nettside) reduserer vandrerens naturmøte til møysommelig omgang med trappetrinn og trappetrim.
En sti innsnevrer selv uten tilrettelegging med trapper, inntrykkene vi får på vår ferd. Selv om vi er borgere i et modernitetssamfunn, er vår evne til å øve opp fortrolighet med fri natur – natur som får beholde sin egenart – en arv vi har i behold.
Når vi, helst fra barnsben av, ferdes i en virkelighet med de samme mønster som våre forfedre levde med i et liv under åpen himmel i tusener av generasjoners evolusjon, føler vi oss derfor hjemme.
Vi kan utfolde oss fritt innenfor rammen av vår erfaringens Ferd-etter-evne sans.
Enhver tilrettelegging av fri natur berøver oss mulighet til å utdype mangfoldet av vår naturkjennskap og begrenser våre muligheter til mestringsglede.
Når noen avfeier en slik forståelse som nostalgi (som bokstavelig betyr hjemmekjærhet), henviser jeg til serien av undersøkelser av deltakelse i friluftsliv i Norge siden 1993. Fire undersøkelser i årene frem til 2015, finansiert av Miljøverndepartementet, viser at 9 av 10 innbyggere her til lands deltar i friluftsliv.
Ikke overraskende deltar mange for å holde seg i form – trimme.
Mange vil nok sperre øynene opp over at 8 av 10 som er bosatt i Norge, angir «stillhet og ro» som motiv – og at nær hver annen av de spurte søker «naturens mystikk». Fagsosiologer har etterlyst en definisjon av friluftsliv for disse undersøkelsene, men når det gjelder våre følelser, gir våre motiv utvilsomt et mer gyldig uttrykk.
Iveren etter tilrettelegging for fritid i friluft er altså på kollisjonskurs med hva folk ønsker. Trapper til fjells fører erfaringsmessig til tidvis kødannelse. Stillheten går tapt i trengselen og likeens den frie naturens mystikk.
Som om dette ikke er ille nok, driver de spreke opp tempoet på ‘det faste vegdekket’ – akkurat som i preparerte skiløyper.
Når kommersielle interesser spekulerer i anleggsvirksomhet for å skape merkevarer av fjell, er det åpenbart for å utnytte gratis markedsføring via sosiale medier.
Den 1300 meter lange fjelltrappen i Tromsdalen har således allerede oppnådd mer enn 100.000 besøkende i løpet av en sesong.
«Produktet» tilbys med kjente salgsargumenter fra grønnvasking og med at flere kommer seg ut i naturen – men da til et utarmet naturmøte.
Den som går turistnæringens smittefarlige innovasjon for tilrettelegging etter i sømmene, vil oppdage at det egentlig dreier seg om avbøtende tiltak etter en forhastet salgskampanje noen tiår tilbake for toppturer sommerstid. Kombinasjonen av stor tilstrømning, klimaendring, ukyndig trasevalg og manglende vedlikehold av stiene førte til nedtråkking i dype grøfter der det var jordsmonn og rullesteinsfár over skoggrensen som på Skogshorn.
Nå er fellesskapets bevilgninger og gode-formål-fond tatt i bruk som subsidier for langvegs trailertransport av stein, helikopterløft til fjells og import av arbeidskraft halve planeten rundt…
Nils Faarlund er fast spaltist på utemagasinet.no. Her finner du flere av hans tekster.
