Det beviser en søknad fra event-selskapet Sigdal Aktiv til et kommunalt fond om en bevilgning på 880.000 kroner til delfinansiering av jernveien som budsjetteres med 4.400.500 kroner.
Den 4. oktober omtalte Norsk Klatring prosjektet på sine nettsider.
Da støttet mer enn 700 et opprop på sosiale medier mot montering av tonnevis av stålarmatur på det stupbratte landemerket i Østlandets skogtrakter.
Via Ferrata-installasjoner er nå utbredt i Alpene.
En konkurranseutsatt, norsk turistbransje lager i de senere år dyre kopier av slike fremmedelement i bratte fjellandskap i den tro at dette kan bli virksomme 'pengemaskiner' her hjemme.
I opprinnelseslandet til jernvegene – Syd-Tirol – er dette kulturminner som ikke påfører naturen skader.
Inngrepene ble allerede gjort under 1. verdenskrig.
Formålet var å forflytte soldater, våpen og ammunisjon i de stupbratte Dolomittene.
I disse østlige områdene av Alpene er det altså ikke noe nymotens påfunn av en hensynsløs turistindustri for hjertet-i halsen-trim til selfie-posering, men luftige kulturminne-vandringer.
I modernitetens tidsalder trumfer 'samfunnsnytten' hensynet til fri natur og kulturtradisjoner.
Forventet 'nytte': Inngangspenger + nye arbeidsplasser (sesong!) + ringvirkninger (overnatting, servering, etc.) måles i kroner og øre opp mot kostnadene som event-selskapet budsjetterer slik:
Utlegg til tilrettelegging (veg, fjellsikring, etc.) + installasjon (ståltau, stigetrinn, etc.).
Skadene på fri natur og lokal kulturtradisjon gis med den største selvfølgelighet verdien kroner null.
Sherpaene i Himalayas fjellverden holder fjell for å være hellige.
Mindre enn hundre år tilbake finner vi hos oss ennå tegn til dyp respekt for fjellet.
Hauger av småstein i skoggrensen er spor etter varp, eller kast.
Når folk fra bygda hadde ærend til fjells, kastet de en liten stein på det som med årene ble en steinrøys på terskelen til fjellverdenen.
Det var et tegn på at de underordnet seg den naturvennlige folkeskikken der – før Moderniteten berøvet naturen egenverdien.
I et intervju i Norsk Klatring nylig påstår jernvei-entreprenøren Runar Carlsen hardnakket at «Via Ferrata er klatring».
Fjellentring mangler det skjellsettende ved klatring i den alpine tradisjonen – omgangen med livsfaren.
Livsfaren er livsviktig!
Kunsten består i å lære fare å kjenne uten å sette livet til – og uten å misbruke den som rusmiddel og/eller innholdsløs underholdning, forretningsidéen bak tivolieffekter som Via Ferrata.
Fare er ikke farlig for den som farer várlig!
Vitenskapen bekrefter i dag det erfaringen lærte våre forfedre: Virkelighetsorientering.
Ikke mange meter over bakken melder forståelsen av situasjonens alvor seg for alle som ikke lider av nedsatt funksjon for fornemmelse av fare.
Det setter oss i beredskap til å møte en truende virkelighet på en hensiktsmessig måte.
I farens stund behøver ingen å be oss om å konsentrere oss.
Vi er intenst tilstede med alt av evner og kroppslige funksjoner – den ideelle situasjonen for læring, en læring som belønnes med dyp glede (jf. filosofen og tindebestigeren Arne Næss utlegging av Spinozas filosofi om glede).
Slik dyp fornemmelse er vegen til naturkjennskap – en kjennskap som åpner for forpliktende naturvennskap:
Naturvennlighet!
Nils Faarlund har drevet Norges Høgfjellsskole i Hemsedal siden 1967, og vært en sentral skikkelse innen norsk friluftsliv, fjellredning, og i kvalifiseringen av internasjonalt godkjente tindevegledere. I flere år ga han ut publikasjonen «mestre fjellet», med artikler om praktisk friluftsliv, friluftslivets filosofi, læring og lederskap. I denne spalten fortsetter han der han slapp.
