Til ettertanke: Fjellklatreren ser ned i avgrunnen og skjønner at tyngdekraften betyr livsfare.
Brattkjøreren ser ned i et leheng med vinterkaldt, lagdelt snødekke, blir beruset av dopamin og setter utfor. Så lenge vi abstraherer livsfaren med regeltenking, skjønner vi ikke alvoret!
I naturnære kulturer møtte man livsfaren i natur på Askeladd-vis. Vårt brattlendte Norge er elsk verdig. Men elskverdig er dette landskapet ikke alltid. Det er også livsfarlig. En form for livsfare i fri natur som blir til med vinter og snø, der landet stiger frem, er snøskredene.
I et land som vårt, lærte folket å skape sine liv ut fra fortrolighet med sitt hjem – naturen. Den som utfordret livsfaren, ble sett på som dumdristig. Dristighet på Askeladd-vis krever mønstergjenkjennende vurdering av forholdene og evne til å være leug.
Den som er leug, skaper ved å føye seg (jf. Loupedalen (1947) om Sondre og skikompisene hans). Fare er ikke farlig – for den som farer várlig!
Hvordan møter vi livsfaren i fri natur i vår tid? I Norge i dag lever 3 av 4 i byer og tettsteder. Dagens urbaniserte nordmenn er ikke lenger «edle ville» (jf. Rousseau om beboerne av dalførene i Alpene) lik 1800-tallets nordmenn som ble dannet i møte med en farefull, fri natur.
I modernitetssamfunnet er fare som så mangt annet i livet for det målstyrte mennesket, redusert til abstrakte formler, statistikk og forestillingen om at kalkulering gir kontroll. Ikke rart at vi blir fremmedgjort for livsfaren, når farepotensialet reduseres til: Mulig utfall x sannsynlighet.
Jo visst, tar nære og kjente på veg, når «u-lykken» (!) er ute. Det vanker krisepsykiatri, levende lys og blomster i fleng. En stakket stund ropes det på kontrolltiltak: Sperring og vakthold, polstring og skjerming. I det travle modernitetssamfunnet mister vi imidlertid snart ’fokus’ på den enkelte hendelsen. Det som er ute av syne, er ute av sinn. Virkeligheten flimrer videre og selv tabloidoppslagene gjør knapt inntrykk på den som ikke var øyenvitne.
Når flere og flere i Norge i dag mangler det møtet med fri natur som i «gamledager» hørte hverdagen til, kommer vi ikke langt med tidens instrumentelle tenkemåte (Østerberg (1990) om naturvitenskapen), det være seg De 9 fjellregler eller Werner Munters algoritmer. Brannsjefen i Oslo konkluderte i 1982 under et seminar som NRKH (NRK Hjelpekorps red.anm) arrangerte om forebyggende arbeid med at informasjonsbrosjyrer angående brann (abstraksjoner), ikke bare hadde vist seg å være uten virkning, men brannfarlige var de også….
Det finnes dem som hevder at vanskelighetene med å nå frem med skadeforebyggende arbeid i modernitetssamfunnet, bunner i en generasjonskonflikt. Etter mitt syn er det en avsporende forklaring. Jeg støtter meg til den internasjonalt påaktede, norske sosiologen Dag Østerberg og hans verk: «Det moderne» (1999). Han peker på utviklingen mot den privatiserte identiteten som er drevet av modernitetens fremskrittsoptimisme. Akkurat som årets
modell av brattkjøringsski ansees som bedre enn fjorårets, må vi nå også stadig fornye vår identitet for å være up to date – og helst litt foran…
I det globaliserte, nye årtusen styrtes alle og enhver i urbane miljø ut i ’produksjon’ av egen identitet. For dem som velger fri natur som ’arena’ for selfies, betyr det at de, sterkt påvirket av dopamin, gjør hastige og livsviktige valg. Så lenge vi abstraherer livsfaren med regeltenking, skjønner vi ikke alvoret.
Av vår statsministers personlige møte med koronaen kan vi lære en lekse. Handlingsregelen ble skrotet over natten i mars 2020, da Erna skjønte at hun var i livsfare.
Så til brattkjøreren som ser ned i et bratt leheng med vinterkaldt, lagdelt snødekke: Følg varsom.no – Hold avstand (= sikkerhetsmargin) – Faaar Veeel!
