Verden går sin skjeve gang. Det har den gjort et par hundre år nå. Ifølge Encyclopedia Britannica var det James Watt som med sin versjon av dampmaskinen utløste ‘antropocen’ – ‘menneskets tidsalder’. Overgangen fra vann- og vindenergi til kullkraft ga oss industriell masseproduksjon.
Den industrielle revolusjonen var begynnelsen på intet mindre enn en ny, geologisk epoke som nå truer naturens livgivende mangfold på en dypt alvorlig måte (jf. FNs ‘paneler’ for naturmangfold og klima).
For den som noen tiår har valgt å oppsøke fri natur, er ikke dette noen skjellsettende nyhet. Mens vi i norske fjell så sent som i 1980-årene kunne svinge oss i løssnøen fra sent i oktober, må vi nå til dags vente både en og to måneder lengre på godt skiføre: Et tegn på at klimaet har blitt mildere.
Enda mer skremmende er tiltakende steinsprang og utrasinger i fjelltraktene – noen er så voldsomme at det gir målinger på 5-tallet på Richters skala (f.eks. utrasing i Trollveggen i Romsdalen).
Ikke noe å bry seg med for den som tankeløst tar for seg av oljerikdommen, kanskje. Flyreiser til andre klimasoner eller fjellområder som ikke er utsatt for smelting av permafrosten, er fortsatt å oppdrive – selv i pandemi-tider.
Pandemi, ja, 2020 lærte oss et nytt ord. Ikke bare det – vi har også lært at naturen setter absolutte grenser. Og at det er grenser for hva penger kan kjøpe. Skal vi tro prognosene – det er jo en faretruende overensstemmelse da mellom forbruket av fossilt brennstoff og opphopingen av karbondioksid i luftrommet over oss siden James Watt ga menneskeheten monsterkrefter – så har vi ‘forbrukt oss’ inn i et grenseland for gode nyår i nær fremtid.
Av fenomenet pandemi har vi fått nok en livsviktig lærdom. Når en krise rammer globalt, er vi ikke sikre på å redde eget liv, dersom vi ikke deltar i en dugnad for å redde alle våre medmenneskers liv. Likeens er det jo også med klima- og naturmangfoldkrisen!
Jo før vi tar det inn over oss, jo bedre er utsikten for egen trivsel og våre etterkommeres fremtid.
For tiden lever vi i Norge som om vi hadde 3,7 planeter til rådighet. Det vil si at vår ‘overforbruksdag’ i 2019 var den 18. april (!).
Som kjent (?) viser det seg at de som driver utendørs fritidsaktiviteter er av dem med størst økologisk fotavtrykk. Slik kan ikke vi ha det som nyter gledene i naturmøtet, eller krydrer vår tilværelse i omgang med fosser og stup eller vidstrakte isørkner.
I disse juletider kan vi gjøre vårt, når vi skaffer til veie julegaver, og ikke minst når vi fristes til kjøp av nytt utstyr. Da er anledningen der til å bytte ut oljebaserte med naturvennlige materialer.
Fordi vi i Norge tok opp kampen, da Helly Hansen ledet an i innføringen av ‘kunstfiberpels’ på slutten av 1960-tallet, har vi siden 1990-tallet mange bedrifter som leverer undertøy i ren ull.
Husfliden fører alle slags isolerende plagg i norsk ull, og garn for strikkere. Nå er til og med allværsjakker å få i 100 prosent ull. Leter du på nettet, finner du støvler av lær og ski med trekjerne eller av heltre. Det er også på tide å legge om en utstrakt reisevirksomhet til muskeldrevet eller naturvennlig ferdsel.
I tråd med friluftsliv i den norske tradisjonen deltar vi i dugnaden for en grønn fremtid – etter evne.
Det er etter evne for alle, å greie seg med det man har og om nødvendig reparere/la kyndige hjelpe til – og bidra til at det kan bli til å leve av for våre nye helter, håndverkerne.
Med naturvennlighet for et godt nytt år!
Nils Faarlund er fast spaltist på utemagasinet.no. Du finner flere av hans tekster her.
