Som pådriver for friluftsliv som møte med fri natur, har jeg nok vekket reiselysten hos mange.
Da Norges Høgfjellsskole ble til i 1967, fikk ikke det så alvorlige konsekvenser for klimaet. Man reiste med buss og tog. Det tok mange år etter frigjøringen før bil ble allemannseie.
Jeg var derfor ikke nådig i min kommentar, da en kadett på Krigsskolens Høgfjellsskolen Sommer tidlig på 1970-tallet bedyret sin begeistring for friluftsliv med at han det siste året hadde kjørt 46.000 kilometer med bil. Da ble jeg møtt med at filosofen Arne Næss, Sigmund K. Setreng (nøkkelperson i Mardøla-aksjonen 1970) og jeg hadde reist med fly til Himalaya og ferden til Tseringma 1970. Det var vel ikke i samsvar med det øko-filosofiske tankemønsteret som vi sto bak?
Nei, slett ikke! Så da fire fra høgfjellsskolen la ut på en ny reise til et fjelland langt av lei, tok vi toget.
Reisen fra Gol stasjon til Marrakesh tok 10 døgn frem og tilbake med lemping av 29 rygg- og pakksekker ved hvert togskifte.
Ferden til Azourki 1973 gikk til 4000-metere i Atlasfjellene og brattkjøring på «påskeføre» med turski av limtre med korte metallkanter og “Tempo” hælklavebinding fra teltleir, 3000 moh.
Lenge så jeg frem til en slik stilfull reise til storfjell i Himalaya. Det var jo i møte med sherpaene på Ferden til det hellige fjellet Tseringma (7134 moh) i Nepal vi ble kjent med urformen av øko-filosofen. Levemåten til innvandrerne fra Tibet var forankret i overbevisningen om den frie naturens egenverdi og forståelse av at «alt henger sammen» ut fra erfaring fra naturmøter og ikke økologiens naturvitenskapelige viten. Sherpaene levde som de lærte. I en landsby med hundre innbyggere i 3700 meters høyde i grenselandet til Tibet, fantes det ikke en eneste øks. Ingen felte et tre. I sin gjennomført naturvennlige levemåte overlot sherpaene det til vind og snø.
Drømmen om å ta toget til Himalaya viste seg umulig å virkeliggjøre av politiske årsaker, men i 1982 åpnet Kina for ekspedisjoner til store høyder!
Det ga mulighet til å oppsøke de mektigste fjellene utenfor Himalayakjeden. Ja, formelt var Kinas grenser åpne, men prisen for oss som dekket kostnadene selv, var uoverkommelig. Motivet for å åpne for ekspedisjoner var selvsagt å tjene penger. Kineserne tilpasset derfor prisen for eneretten til bestigningsforsøk og det støtteapparatet som Himalaya-tradisjonen tilsa: Liasonoffiser med stab, kjøkkenpersonell, høydebærere og bærere i hundrevis for trekking til og fra hovedleiren.
TOG TIL TUR: Reis sakte, oppfordrer Nils Faarlund. Illustrasjon: Kristian Tiller Torsvik
Takket være en tidligere kursdeltaker, fikk jeg tips om et smutthull i den byråkratiske, kinesiske muren: Søk turistvisum og prut ned prisen i forhandlinger på departementsnivå i Beijing! Vi var fire fra høgfjellsskolekretsen som var villige til å satse på at dette skulle lykkes.
Fra Oslo til Chengdu via Beijing – en lang busstur fra grensefjellene til Tibet – tok togreisen 20 døgn att og fram. I godt selskap, med utvalgt lesestoff og interessante medreisende gikk ferden på skinner opp i en helhet med et enestående kultur-og naturmøte. Vi kom frem mentalt transformert, og halte etter en nervepirrende uke i Beijing i land visum på våre vilkår.
Våren 1983 fikk vi fjelltraktene rundt Gongga Shan (7577 moh) for oss selv – en eventyrlig fjellferd hvor vi tok oss opp mot 6000 meters høyde uten bærere, kart eller samband i «Tordengudens land» med oppdageren Eduard Imhofs skildringer fra 1930 som orienteringshjelp.
Når oljesponsede nordmenn nå flere tiår senere jakter på eventyr utenfor allfarveg: Ta toget, ta toget!
