Påsken 1967 satte Bjørn Halvorsen, Odd Eliassen og jeg kursen mot Jotunheimen for å forsøke oss på nordveggen på Glittertind (2465 m). På ’60-tallet var DNT-hyttene overfylte av ’fjellskiløpere’ som ville feire slutten på vinteren i påskesol i høyden. Vi ville ha nattero. Vi fant derfor en høvelig plass til sportshandler Bjørns stødige bomullstelt under stupet med den legendariske toppskavlen.
Været frisknet på. Vi var derfor glade til, da teltet var vel forankret og vi hadde kommet i ly med alt som skal til på en tindeferd. Den natten glemmer jeg aldri!
Teltstengene bøyde seg faretruende i vindkastene. Det var godt vindfang i det store husteltet av slaget som var vanlig på campingplasser den gang. Mens en hvilte ut i soveposen, avlastet de andre hver sin teltstang. Da det lysnet av dag, kunne vi glede oss over at vinterpluggene våre hadde holdt stand, stålstengene hadde tålt kastene og bomullsduken av beste kvalitet ikke revnet. Først neste dag løyet vinden såpass at vi kunne bryte leir.
Vi vendte nesen hjemover. Etter dette været ville det ta en stund før det ble nordveggføre igjen – og toppskavlen hadde nok også lagt på seg noen meter. Da vi stoppet for å strekke på beina, fikk vi høre den sjokkerende nyheten at 16 hadde omkommet i uværet. Det var ikke bare fjellets venner og de pårørende som ble sjokkert. Hele folket var rystet over det uhørte at nordmenn satte livet til i vinterfjellet.
Flittige lesere av denne spalten kjenner Norges Høgfjellsskoles engasjement i forebyggende arbeid til fjells. Det fikk en brå start som følge av ’Ulykkespåsken’ 1967. Anledningen til å ta nytt grep i ’utstyrsfloken’ nå er nyheten om konkursbegjæring for Gresvig-kjeden. Sport1 Gruppen med Gjelsten Holding vil slå sammen de to kjedene som til sammen vil få en omsetning i butikk på fem milliarder kroner. Dermed har vi med XXL – «Nordens største sportskjede» – to kommersielle giganter med suveren markedsmakt.
«Det var godt vindfang i det store husteltet av slaget som var vanlig på campingplasser den gang.»
Det er ille nok at salgsapparatet for konkurranseidretten kontrolleres av to kjeder. Verre er det at vi, når vi ønsker å kjøpe klær og utstyr til friluftsliv i den norske tradisjonen med få unntak er henvist til forretninger som byr på varer etter mønster fra eliteidrettene. Vi burde ha ryddet opp i dette misforholdet etter ’Ulykkespåsken’. Fjellredningstjenesten fant da den ene omkomne etter den andre med idrettspregede klær og skiutstyr. Noe var laget for konkurransebruk, annet var utstyr som var ’folkemodeller’ av eliteutøvernes utstyr. Takket være ”Fjellvettkampanjen” i ’70-årene, nådde vi frem med råd om hensiktsmessig utstyr. Noen år fulgte produsenter og detaljister også på med ’fjellriktig’ utstyr, men fra 1970 av begynte Bergans og de andre, etablerte produsentene å gi ut kataloger som var merket med årstall.
Mote ble tatt i bruk for å ’markedsføre’ utstyr til møte med fri natur til vanns, til skogs og til fjells. Tidsskriftet Mestre fjellet avslørte i flere undersøkelser mangler ved varenes kvalitet og Norges Høgfjellsskole utførte flere undersøkelser for produktkontrollmyndighetene. Vi kom ingen veg, heller ikke med forsøk på 1980-tallet på å begeistre Husfliden for å satse på den store gruppen av friluftslivsutøvere.
Vi vet at 9 av 10 her i landet deltar i friluftsliv, inspirert av norsk tradisjon. For den frie naturs skyld, for klimaet og for vår sikkerhets skyld i møte med livsfaren som ofte følger naturmøtet, er det på tide å samle kreftene og fri oss fra kommersialismen – og gå inn for naturvennlighet i arbeid og fritid!
