Aksjonist for livets og naturens mangfold

Når han nå etter sin økofilosofisk-buddhistiske livsorientering har forlatt oss på sin ferd over livets elv til «den andre bredden», er det ikke minst opp til oss ­– friluftslivets venner – å føre hans innsats for livets og naturens mangfold videre.

Vi grodde sammen: Eikesdalinger og Oslo-folk, bønder og kontorister, snekkere, forfattere, sveisere, fjellførere, studenter, ingeniører, arkitekter, ekspeditører og avis-folk.

Til å  hanskes med senmodernitetens komplikasjon er Sigmunds gjerninger og tankeverden hjelp, inspirasjon og påtrykk til å samvirke for den frie naturen og fellesskapets beste.

Til hans minne og til orientering for de yngre som ikke fikk oppleve Sigmund i rollen som høyt profilert talsmann for og glødende aktør i den økopolitiske motkulturen han var en så betydningsfull medskaper av, fremhever jeg her utvalgte hendelser i hans liv.

NILS FAARLUND

Nils Faarlund kaller seg veg-gleder i (tinde)friluftsliv. Han er utdannet sivilingeniør, men byttet i sin tid karrieveg og startet Norges Høgfjellsskole.  Les UTEs portrett av Faarlund her. 

Mardøla-aksjonen 1970

Men hvor i all verden - bokstavelig talt - skal jeg begynne? Ikke tilfeldigvis, men nærliggende for et magasin for friluftsliv som UTE, må valget falle på den store medie-hendelsen sommeren 1970: Mardøla-aksjonen.

Her følger Sigmunds egne ord, slik han skildret «Mardøla – samvær som kampform» i høgfjellsskolens tidsskrift Mestre Fjellet (også gjengitt som faksimile i boken «Arven og gleden», redigert av Råd for øko-filosofi og utgitt på Tapir universitetsforlag i Trondheim i 2010):

Vi var ni utenbygds aksjonsdeltakere som ankom Eikesdalen i slutten av juli, (...). Før vi tok fatt på Geitstiens 55 svinger, var besøk avlagt hos tillitsmenn i begge bygdene (...). Fra flere bygdefolk fikk vi tilsagn om medvirkning i fjellet, uten at vi hadde bedt om det.(...)

Så rullet det hele: Folk til og fra, sol, regn, snø og vind, lensmannen med anmeldelse - og vi med motanmeldelse bygd på samme paragrafene, pressen, flybesøk, flere aktive (snm)-ere (...) 100 liter kaffe drukket sammen med anleggsarbeiderne, trussel om erstatning fra anleggsarbeiderne, seminarer om ikke-vold, naturvern og distriktspolitikk, kurs i klatring, fisking og treskjæring. Vi grodde sammen: Eikesdalinger og Oslo-folk, bønder og kontorister, snekkere, forfattere, sveisere, fjellførere, studenter, ingeniører, arkitekter, ekspeditører og avis-folk (...)

70-årige Olav smidde lenkene som vi skulle bolte oss fast med og slet seg opp 1100 meter to ganger på tross av alvorlig lumbago. Hilsningene begynte å strømme til – de fjerneste fra Afrika og Salomonøyene (...) En dag er vi oppe i 150 deltagere - 54 telt som et blomsterbed mellom kampesteinene.

Hva var det som «rullet» - og hvorfor smidde Olav lenker?

Svaret er: Verdens første «ikke-voldsaksjon» til forsvar for fri natur var i gang - en storstilet dugnad av folk fra fjern og nær som holdt det gående (praktisk talt) i en måned i høgfjellet for å avverge at Mardøla-vassdraget med verdens 4. høyeste fossefall skulle bli skamfert av kraftutbygging.

Sigmund så muligheten som lå i å ta studentopprørets sit-ins til fjells (han hadde gjestet Berkely-universitetet kort tid i forvegen og lært «direkte aksjon»-formen å kjenne der).

Som student på Filosofisk institutt på Universitetet i Oslo fra 1958 til 1966, der professor Arne Næss var toneangivende, ble han også kjent med Gandhis ikke-voldsfilosofi. I tråd med professorens saklighetslære insisterte Sigmund på at Mardøla-aksjonen som han til å begynne med omtalte som en kampanje, måtte holde seg strengt til ikke-voldelig tenke- og handlemåte. Dersom «demonstrantene» - medienes belastende betegnelse for beboerne i teltleiren som sperret adkomsten til anleggsområdet - mistet besinnelsen og det utartet til utskjelling og håndgemeng, ville denne aksjonsformens etiske legitimitet gå tapt.

Det fargerike fellesskapet holdt seg til sine normer selv om behandlingen av Mardøla-saken i storting og styringsverk til tider avvek provoserende mye fra demokratiets spilleregler. De levde også som de lærte da «Rauma-hæren» - hundrevis av bosatte i nabokommunen som var tiltenkt kraftstasjoner og vannet fra Mardalsvassdraget - uten inngrep fra lensmannen i Rauma fikk bruke anleggsvegen frem til leirområdet for i ren selvtekt å jage aksjonistene.

Et betimelig spørsmål om Mardøla-aksjonen etter mer enn førti år er hvorfor ikke den organiserte og etablerte naturvernbevegelsen i landet - stiftet 1914 - maktet å overbevise Stortinget som øverste konsesjonsmyndighet om at en utbygging av et slikt enestående vassdraget ville være en uforsvarlig «omdisponering» av ... landet som det stiger frem. Den som tar seg på tak og setter seg inn i omfanget og virkningene av skadene som utviklingen av industri-vekstsamfunnet (ett av nøkkelbegrepene i Sigmunds kritikk av en naturødende samfunnsutvikling), finner at naturvernerne på slutten av 1960-tallet var en David-gruppering i forhold til et samfunnsmaskineri av Goliat-format. Den teknokratiske ekspertisen som sosialdemokratiet hadde fostret i alle «sektorer» fra skole og helsevesen til landbruk og industri, bidro til at den økonomiske veksten gikk som smurt med den elektriske strømmen  fra fjell-Norge som drivende kraft.

I sin skildring av situasjonen i aksjonsleiren nevner Sigmund (snm)-ere. Denne meningsmettede logoen som det heter nå for tiden, har nok for lengst gått ut på dato. Samarbeidsgruppene for natur- og friluftsliv valgte med omhu små bokstaver med parantes rundt for å understreke at organisasjonen ikke måtte bli et mål i seg selv, men det vi i dag kjenner som et nettverk. (snm) ble til for å omsette naturvitenskapen om hvordan alt i fri natur henger sammen - økologi - til virkningsfull argumentasjon og virkelighetsbasert handling mot inngrep som berøver naturen dens mangfold <tekst> og dermed dens livsstyrke (nøkkelbegrep i Sigmunds økopolitiske tenkning).

Sigmunds engasjement for likevektssamfunnet ble nærmest eksplosivt utløst etter få uker som forskningsstipendiat i musikkfilosofi ved Colombia-universitetet i New York.

«Møtet med storbyen vekket ham til livslang forpliktelse som forkjemper for et menneskevennlig samfunn», skriver Bredo Berntsen om Sigmund i Norsk biografisk leksikon (les mer om hans mangslungne liv der). Sigmund beseglet sitt kall etter denne voldsomme kulturkollisjonen med det han senere døpte industri-vekstsamfunnet ved å oppgi et 5-årig doktorgradsstudium i elektronisk (jazz)musikk ved det prestisjetunge Colombia-universitetet, der han hadde fått tilgang til en av den tidens største datamaskiner (!).

Vel hjemme igjen og en svær dollarsjekk fattigere, etablerte Sigmund med velvillig hjelp fra Arne Næss uten om og men universitetsseminaret «Natur og Menneske» ved Filosofisk institutt som «tenketank» for en samfunnsutvikling med endret «forståelsen av fremskritt, sivilisasjon og natur» (sitert fra Berntsen).

Seminaret - av de aller første i sitt slag verden over - ble snart et tverrfaglig fellesskap der (tinde)friluftslivets venner utgjorde et betydelig innslag. 

Etter en forsikring om at vi ikke hadde tenkt oss til topps, samlet vi underskrifter - les fingeravtrykk - til en henvendelse til regjeringen i Kathmandu om å stryke Tseringma fra listen over fjell som ekspedisjoner kunne kjøpe seg adgang til.

Et fargerikt fellesskap med studentopprørernes «flate» organisering parallelt med seminaret, også med Sigmund som pådriver, ble uten opphold til det handlingsrettede (snm). Nettverket utviklet tankemønsteret for Mardøla-aksjonen under høytrykk. Mye ble imidlertid også skapt i smågrupper og allmøter i løpet av måneden i fjellet. Her var vegen fra tanke til handling kort i en høyintens læringsprosess i møte med fri natur og et teknokratidrevet demokrati. Selv om aksjonen ikke reddet Mardalsfossen og tilliggende herligheter, så viste det seg at kampanjen likevel skulle bli svært så virksom. Den dramatiske Mardøla-aksjonen åpnet med brask og bram for at økopolitisk tenkningen vant frem i Norge utover i 1970-årene og da særlig i jordbruks- og energipolitikken. Norge hadde i dette tiåret en stakket stund det «grønneste» samfunnsstyret i Europa - før oljelobbyen i kraft av det «sorte gullet» fra Nordsjøen tok over føringen. Sigmund var initiativtakeren og regissøren for den grønne motkulturen - den   fremste ildsjelen blant ildsjelene.

Ferden til Tseringma 1971 - en «anti-ekspedisjon»

Sigmund hadde vært en av professor Næss assistenter allerede flere år før han avsluttet studiene med magistergrad i filosofi i 1966. Han var på rett sted til rett tid i 1964, da Arne, professoren hadde allerede på 1950-tallet avskaffet et oppstyltet anstaltmakeri om formelle tiltaleformer), måtte ta sin del av forberedelsene til ekspedisjonen til Tirich Mir Øst (7698 m). Sigmund som ofte hadde vært med ham på klatreøvelser høyt og lavt tidligere, fikk i oppdrag å ta seg av alle de praktiske gjøremålene som fulgte med. Hans innsats for ekspedisjonen åpnet for at han også ble invitert med til det svimlende, arktiske médet Stetind (1392 m) om sommeren 1966, der mulighetene for å ta i bruk naturvitenskapen økologi i forsvaret for fri natur ble drøftet i lys av Spinozas verdifilosofi mellom møtene med «vredesrynkerne i Jordens ansikt» (biosofen Peter Wessel Zapffe om tindebestigningens vesen).

Et prosjekt som skulle bringe Arne og Sigmund i begeistrende nærhet til mange av verdens storfjell, var en vidløftig biltur til India. Anledningen var et seminar som markerte 100-årsdagen for Gandhis fødsel. Hjemvegen la de to om Nepal, hvor de vandret en dagsmarsj eller to ut fra Kathmandu til et høydedrag med en utsikt nordover som spenner fra Dhaulagiri (8167 m) i vest til Kanchenjunga (8686 m) i øst. I 1969 var Nagarkot fortsatt et fredelig sted som innbød til ettertanke og kontemplasjon. Etter at de to på vidvanke kom hjem igjen til Norge, delte de ivrig inntrykkene fra det grandiose utsynet mot storfjellheimen i grenselandet mot Tibet. Ett fjell som ikke var av de høyeste i den overjordiske kjeden, inntok en hedersplass i beretningene. Tibetanerne og de nærmeste naboene, sherpaene, kalte det Tseringma. Det 7146 meter høye fjellet inntar en særlig høy rang blant de guddommene som har sine boliger i de skinnende hvite helligdommene. 

Snart var vi tre som drømte om å oppsøke hjemtraktene til «Det lange, lykkelige livs mor».

Men som beretningen om Mardøla-aksjonen ovenfor viser, var årene 1969 og 1970 fulltegnet med gjøremål i Norge. Mye var fortsatt ugjort hjemme og forresten - var en reise med fly halve Jorden rundt aktuell i livsnødvendighetssamfunnet etter Sigmunds visjoner? Hensikten, middelet og helligheten var et tema før avreisen høsten 1971. Et møte med Tseringma og sherpaene som lever i ærefrykt for den opphøyde natur, var etter vårt skjønn den gang mer enn nok til å oppveie de belastninger som reisen førte med seg - for et halvt hundre år siden var forøvrig klimaproblemet sur nedbør.

Møte med de nærmeste naboene til det helligste fjellet i Nepal for sherpafolket ville etter Sigmunds litteraturstudier å dømme, gjøre det mulig å hente hjem bevis fra «Plogfuredalen» (vi passet på ikke å drive turistreklame) for at hans økopolitiske visjon ville være til beste både for mennesker og fri natur.

Han ville skaffe syn for sagn ved å føye vekten av et profesjonelt filmkamera i 16 millimeterformatet og en båndopptaker for lyd til oppakningen - ikke noe småtteri den gangen. Åtte dagsmarsjer fra den moderne sivilisasjonens siste utpost i Kathmandu ventet også et liv etter den frie naturens rytmer med en ubegrenset frihet til å la seg inspirere i og av Himalayas mektige fjellandskap og arbeidsro til å finne uttrykk for det i ensomhet eller oss i mellom.

Et hundretalls innbyggere i en landsby som ligger i 3700 meters høyde over havet ved foten av Tseringmas svimlende stup - kronet av fem topper i vakker symmetri - bød seg til med plass til hovedleiren. Sigmund tok i mot invitasjonen fra lamaen - det buddhistiske overhodet i landsbyen - om å bo i klosteret. Akkurat som han utviklet et dypt fortrolig og vennskapelig forhold til bygdefolket i Eikesdalen under Mardøla-aksjonen, ble han snart oppfattet som et familiemedlem blant store og små i Himalaya-landsbyen. Slik skapte Sigmund de beste forhold for å lære sherpaenes hverdag og buddhistiske fester å kjenne. Han fikk dermed også ideelle arbeidsforhold for å dokumentere et «livsnødvendighetssamfunn» som utstrålte uforlignelig glød og smittende vennlighet i sin mangfoldige levemåte under de strengeste livsvilkår. Det politiske og kulturelle lederskapet i landsbyen hadde funnet en form som på mesterlig måte la forholdene til rette for et virksomt og begeistret fellesskap i næring, læring og fest - buddhistiske riter som fylte uke på uke. Med hjelp av NRKs Jan Horne ble filmen et epos om et folkeslag som levendegjorde menneske- og naturverdet.

Ferden til Tseringma 1971 hadde også satt seg fore å gjøre litt gjengjeld for den gjestfriheten og imøtekommenheten vi ble møtt med ved å støtte sherpakulturens ærbødighet overfor storfjellenes iboende verdi. I respekt for guddommenes strålende hvite boliger skal ikke mennesker tråkke nær toppene (hvitt er symbolet på de livgivende krefter som blir virkeliggjort gjennom smeltevannet fra de store høyder i de varme og tørre somrene). Da vi etter Arnes velprøvde oppskrift skiftevis hadde gjort dagsturer i Tseringmas stup og brukt dagene i våre bærbare studerkammere i store høyder i noen uker, sørget Sigmund for at lamaen samlet landsbyboerne til «allmøte» på plassen foran klosteret. Etter en forsikring om at vi ikke hadde tenkt oss til topps, samlet vi underskrifter - les fingeravtrykk - til en henvendelse til regjeringen i Kathmandu om å stryke Tseringma fra listen over fjell som ekspedisjoner kunne kjøpe seg adgang til.

Allerede i 1971 var ringvirkningene på fri natur og lokal kultur fra ekspedisjoner til de mest berømte fjellene i Himalaya over tålegrensen, selv om myndighetene på den tiden slapp til kun en ekspedisjon om gangen ved hvert fjell. Fordi ekspedisjonene konsekvent opererte med faste tau, faste leire og en bataljon eller to med bærere, var skadevirkningene allerede iøynefallende. Ferden til Tseringma 1971 som definerte seg som en «anti-ekspedisjon», gikk ut med film, bilder og tale både internasjonalt og hjemme i Norge mot de tunge ekspedisjonene som til forveksling lignet militære felttog. Det monnet imidlertid dessverre ikke mye mot flommen av trekkingturer og pakketurer for pengesterke ekspedisjonsturister som har tiltatt med velstandsutviklingen, men det lyktes å utsette «angrep» på Jomo Tseringma til 1979 - siden den gang ser det ut til at det ikke har vært mer enn tre bestigninger. 

It don´t mean a Thing, if it ain´t got that Swing!

Sigmund forble den mangfoldige aksjonisten så lenge helsa holdt. Han insisterte på å være en generalist i kamp med en globalt mer og mer omseggripende, maskinmessig kultur på katastrofekurs - fordi dens indre struktur er komplikasjon.

Fri natur var i den handlingsorienterte generalistens språkunivers kjennetegnet ved kompleksitet. Sigmund kom på sporet av kompleksitetens vesen i møte med steile fjell og fossende vassdrag i fri natur, men også i møte med den naturnære levemåten i Eikesdalen og frem for alt hos sherpafolket i Himalaya.

Til kompleksitetens vesen hører mangfold som med sin indre sammenheng, gir livsstyrke. Mangfold gir livsstyrke også fordi det åpner for improvisasjon, for nyskaping. En komplisert struktur kan oppnå høy effektivitet i operasjoner som den er programmert for, men maskinen er begrenset av sitt koblingsskjema og mennesket i kompleksitetskulturer av sin regeltenkning.

Når jeg har brukt så mye plass til å berette om Mardøla-aksjonen og Ferden til Tseringma 1971, er det fordi Sigmunds senere liv etter mitt syn kan forstås som en jam session, hvor disse skjellsettende hendelsene ble bestemmende tema og rytme for improvisasjoner i stadig nye engasjement - også i NEI til EU, selve kompleksitetsuhyret. «Jam» er jazzens mestermøte - an informal gathering of musicians to play improvised or unrehearsed music. Sigmund ble grepet av jazz under sitt AFS-stipendopphold i USA før han begynte på Eidsvoll landsgymnas i 1953. Han delte musikkgleden med mange og fant i denne improviserende kunstformen nøkkelen til utfordring av det meteronomiske, industri-vekstsamfunnet med det panserbrytende mantraet for kompleksitetens kulturer:

It don´t mean a Thing, if it ain´t got that Swing!