Som ved et trylleslag under skredkonferansen i 2015 var ’alle’ samstemte med professor Ove Njå fra Universitetet i Stavanger. Det skadeforebyggende arbeid har stått høgt på dagsordenen helt siden Norges Høgfjellsskole kom i gang i 1967. Av en institusjon som satset på å vinne venner for fri natur ved «å regissere verdidannende læring i møte med livsfaren i fjellet», må man også forvente det. Spørsmålet var bare hvordan! I etterkrigstidens tankebaner var løsningen gitt som kontroll- og sikringstiltak. I vinterfjellet i Norge fikk vi dermed ’9 fjellregler’ og ’fjellsikring’ i form av løypemerking.
Da 16 mennesker omkom i påsken 1967, ble det et grunnskudd mot denne tenkemåten. En stor dugnad for å forebygge uønskede hendelser i vinterfjellet inviterte derfor til fjells med oppfordringen om å ta ansvaret selv! Fjellet lar seg ikke sikre og regeltenking holder ikke, når det blir alvor. Høgfjellsskolen bidro til dugnaden ved å styrke naturkjennskap og vinterferdigheter for ledere, lærere og instruktører av alle slag. Dermed kom temaet snøskred i fokus – et lite forstått fenomen her i landet den gangen.
Fordi jeg hadde øvd brattkjøring i Dolomittene, da jeg gikk i lære som tindebestiger og senere måtte forholde meg til Lawinengefahr på ’høgruter’ i Alpene, hadde jeg opplegget klart. Med forankring i den tyske klassikeren Gefahrenbuch des Bergsteigers und Skiläufers og publikasjoner fra EISLF/Det sveitsiske skredforskningsinstituttet utviklet jeg Die Norwegermethode som takket være min tyske venn og kollega, Walter Kellermann, ble utbredt i Alpene fra begynnelsen av 1970-årene. Snøprofil og ’spadeprøve’ var her grunnlag for vegvalg med sikkerhetsmargin.
To lettvektere i snøforskning sendte i 1984 sjokkbølger gjennom EISLF og deres ’følgere’. Conway & Abrahamson viste at modellene for snøskreddannelse bygget på feil premisser. Snø er ikke et homogent materiale. Et oppbrudd fra etablerte tankemønstre tvang seg etter hvert frem i retning av virkelighetsorientering. Gjennom min lederrolle i NRKH fikk jeg anledning til internasjonalt å argumentere for at fjellets kyndige praktikere kunne bidra med ’erfaringsbasert’ mønstertenkning. På den måten lærte jeg blant andre Werner Munter å kjenne – en kollega med en tydelig stemme for virkelighetsorientering.
Det kom derfor som en bombe da Werner ga ut 3 x 3 Lawinen i 1997. Her snevret han inn virkeligheten til hengretning og steilhet og bød på en formel, hvor skredstatistikk og faregrad ble håndtert med 2-gangeren. I blendende foredrag fortryllet han de første årene travle brattkjørere. Men etter hvert var ikke Høgfjellsskolen alene om å kritisere abstraksjonen av både skredfenomenet og fjellnaturen. Slik reduksjonisme fremmedgjør fra det gripende møtet med fri natur og forståelsen for livsfarens vesen. Tindebestigeren og filosofen Arne Næss advarte i sin tid mot å redusere fjellklatring til ”turning på Guds apparater”. Det bør også gjelde for brattkjørere.
Mer fra Faarlund: Ta til vettet
På Nordisk konferanse om snøskred og friluftsliv 2015 hadde jeg sikret meg taletid til min kritikk av regeltenkningen – igjen. Til min forbauselse kom den første taleren frem til den skjellsettende konklusjon at naturen er ikke så enkel – den lar seg ikke beregne. Taleren var Ove Njå, professor i risikostyring og samfunnssikkerhet ved UiS. Som ved et trylleslag kom alle talspersoner fra våre toneangivende institusjoner innen skredfeltet med samme konklusjon.
Vi har ikke bare tatt inn over oss at vi ikke finner ut av den frie naturens egenart med logikk alene (Einstein), men NVE med varsom.no bistår oss også kyndig til vegvalg med sikkerhetsmargin – Fár Vel!
Naturvitenskapen kommer til kort i omgangen med livsfaren i fri natur fordi den "fratar vikeligheten innholdet" (Arne Næss 1992) og abstraherer livsfare til risiko - som er lik:
Muligheten for at noe går galt x hvor galt det kan gå
Det er ikke rart at det går galt da.
«De alvorlige ulykkene rammer altfor ofte dem som har ´mye erfaring´.»
Med vår levemåte i modernitetens samfunn må vi åpne opp for å ferdes på respektfull avstand fra livsfaren, slik at våre nedarvede talenter kommer til sin rett. Vi har millioner av års bevis fra å samle naturkjennskap for på denne måten å bli fortrolig med fri natur og váre for livsfaren. Naturmøtet vekker vår evne til undring, skjerper vår oppmerksomhet og utløser mestringsglede gjennom kroppslig utfoldelse og dermed de beste betingelsene for læring – også ved gjenkjenning. Vår hjernes belønningshormon – dopamin – er fra tidenes morgen den motiverende drivkraften bak vår vilje til å lære. Vår glede over å ferdes i fri natur kan derfor bli berusende. Vi kan bli så oppstemte at vi mister sansen for virkeligheten og følgene av hva vi begir oss ut på. I dag vet vi, takket være studier av hvordan vår hjerne virker, at å utfordre livsfaren – «sprenge grenser» – også utløser budbringerstoffet dopamin. Det kan gi rustilstander som er i slekt med, og kan i styrke sammenlignes med forelskelse.
Skal vi kunne forebyggende alvorlige ulykker i møte med livsfaren i fri natur, må vi gjøre oss nytte av denne innsikten. De alvorlige ulykkene rammer altfor ofte dem som har «mye erfaring».
Så lenge vi ikke bryr oss om å skjønne hva vi er med på, er abstrakt viten åpenbart ikke noe effektivt vern mot villfarelser i dopaminruset tilstand.
Menneskelig faktor-problemet handler i siste instans om å disiplinere vår underbevisste tenking (jf. Daniel Kahneman), slik at vi med skjerpet sans for virkeligheten, gjør våkne vegvalg.
MESTRE FJELLET
Nils Faarlund har drevet Norges Høgfjellsskole i Hemsedal siden 1967, og vært en sentral skikkelse innen norsk friluftsliv, fjellredning, og i kvalifiseringen av internasjonalt godkjente tindevegledere. I flere år ga han ut publikasjonen «mestre fjellet», med artikler om praktisk friluftsliv, friluftslivets filosofi, læring og lederskap. I denne spalten fortsetter han der han slapp.
