Den norske friluftslivstradisjonens egenart

Uten å gjenta min kritikk i spalten mestre fjellet i papirutgaven av UTE for januar 2020 av en gruppering som definerer seg som forskere i ’friluftslivsfag’, skal jeg til oppklaring fremholde egenarten av den norske friluftslivstradisjonen og vegledningens filosofi.

Innledningsvis kan jeg bekrefte formodningen om  at bakgrunnen for min kritiske kommentar var en statusoppdatering i forbindelse med friluftslivsstudienes  ca. 50 år lange historie i Norge (…) under «Forum for friluftslivsfag i høyere utdanning» sitt årlige seminar i januar 2020.” For ordens skyld: Jeg forholdt meg altså ikke til fornemmelser og fordommer (jf. insinuasjoner om at en vegleder i den norske tradisjonen for friluftsliv legger til grunn et tankemønster som skal være «ideologisk, etnosentrisk, androsentrisk» og drevet av «den romantiske konsumismen» (et ukvemsord som jeg måtte søke på nettet etter opphav og betydning av). Jeg forholdt meg ­«... til friluftslivsstudienes ca. 50 år lange historie i Norge».

Takk og pris til generasjon Ibsen (introduserte betegnelsen friluftsliv i 1859) og A.O Vinje (medstifter av en av verdens eldste organisasjoner for friluftsliv – DNT, 1868). I nasjonalromantikkens tid skjønte de at Norge med sin politiske fortid hadde en historisk mulighet til å oppnå nasjonal selvstendighet – uten å krige.

Fordi kongehusene i Danmark og Sverige hadde holdt landet de rådet over siden 1300-tallet utenfor industrialiseringen, oppviste vår befolkning alle epokens kjennetegn på den ideelle nasjonen. 1800-tallets lille, norske byborgerskap bekreftet sin status som «edle ville» (Rousseau) ved å dra til fjells. En enestående generasjon bildekunstnere  (I. C. Dahl og kolleger) sto for at de europeiske elitene fikk se henrivende malerier av et ’sublimt’ fjell og fjordlandskap. Det førte i sin tur til at de strømmet til det vestnorske kystlandskapet. I 1905 var Europas herskende klasser sjarmert og på vår side. Svenskene var utmanøvrert og Norge fikk sin nasjonale selvstendighet uten sverdslag.

«I nasjonalromantikkens tid skjønte de at Norge med sin politiske fortid hadde en historisk mulighet til å oppnå nasjonal selvstendighet – uten å krige.»

Norsk friluftslivstradisjons egenart

I kretsen rundt Norges Høgfjellsskole brukte vi nesten tyve års forskningsinnsats før vi endelig hadde funnet en ugjendrivelig måte å forankre vår friluftslivstradisjons egenart på. Årsaken var at det tok tid å arbeide seg ut av Moderniteten og senere Post-Modernitetens norske vrengebilde av Den romantiske kulturepoken i Europa – jf. anklagene fra Horgen et al. om «den romantiske konsumismen». Dertil kom bekymringene over å knytte fremveksten av norsk friluftsliv til en nasjonalistisk og militant epoke. I 1985 hadde vi endelig visshet for at Norges nasjonale frihet ikke ble tilkjempet med voldsmakt, men båret frem av våre tidsmessige, nasjonale verdier: Menneskeverdet og Naturverdet – som var synonyme med Den romantiske bevegelses grunnverdier, slik de manifesterte seg i epokens kontinentale kunst og filosofi.

Visjonen om å utfordre Moderniteten med tindefriluftsliv

Visjonen om å utfordre Moderniteten med tindefriluftsliv ble til Stetind-sommeren 1966 etter storveggklatring på arktisk stjernegranitt og tanker om den frie naturens egenverdi med filosofiprofessoren Arne Næss som kjentmann i veggen ogi Spinozas tenkning om naturmøtets medrivende glede. Rustet med naturvitenskapen økologi fra året 1958-59, da jeg som stipendiat ved en teknisk høgskole i Tyskland gikk i lære som tindebestiger, dro jeg hjemover med overbevisning om å ha funnet oppskriften på ’å kunne bevege verden’. Mitt arkimediske punkt var ’brattlandskunsten’ som verdidannende læring i høgfjellets frie natur i samspill med harddatavitenskapen økologi som bolverk mot Modernitetens instrumentelle brutalitet. Utløsende for dette engasjement var den stadig omseggripende utbyggingen av vannkraftanlegg i norsk høgfjell som vi var vitne til etter 2. verdenskrig.

Fri forskning etter von Humboldts universitetsidé

Talspersoner for ’friluftsakademikerne’ understreker at de «forsker på fenomenet (friluftsliv), som på et hvilket som helst annet kulturelt fenomen». De gir inntrykk av at deres positivistisk drevne prosjekter legitimerer avvisning av vår normative forskning – det vil blant annet si vår forskning om verdiorientert læring. Med forskerbakgrunn fra Norges tekniske høgskole og mangeårig læretid i vitenskapsfilosofi som taukamerat med nestoren i filosofi her i landet, Arne Næss, har det aldri vært tvil hos meg om å legge von Humbolds idé om dannelsesuniversitetet til grunn for virksomheten: Sammenknyttet læring og forskning med akademisk frihet. I denne tradisjonen står deltakende observasjon som vår foretrukne metode i forskningen om iscenesetting av verdidannende læring i møte med fri natur, støtt som metode i humanioraforskningen.

Om ’å bevege verden’ ved å vinne venner for fri natur

De som vinner krigen, skriver historien. Derfor går mye læring tapt for generasjoner som sluker de ’politisk korrekte’ fortellingene om vår forhistorie rått. Å tillegge 1800-tallets protestbevegelse mot industrialiseringens herjinger som med innlevelse, fantasi og håndverkslig dyktighet skapte verdens første naturvernkampanje, skylden for den såkalte «romantiske konsumismen», er et slående eksempel på hvordan historien kan forvrenges til det groteske. Vi finner ved uhildet forskning opphavet til vår norske friluftslivstradisjon i en epoke som hos oss har vært tilslørt. Men – fordi industrialiseringens herjinger nå er globalisert, er levendegjøring av Den romantiske bevegelsens grunnverdier høyaktuelle: Menneskeverdet og Naturverdet

Bestrebelsene på å levendegjøre disse verdiene gjennom møtet med fri natur begynte så smått i Norge i 1967 og hadde stor fremgang i 1970- og de tidlige 1980-årene. Men så druknet et begynnende, ’grønt skifte’ i oljeflommens neo-liberalisme. Når friluftslivets øko-filosofiske tankemønster nå kommer til heder og verdighet igjen, er friluftsakademikerne blant de tafatte. Greta skaker oss opp med skolestreik og kinesiske flaggermus konfronterer oss med et globalt «Titanic»-scenario. Nå trenger vi dem som har gått i Askeladdens skole, ikke verdensmestere i verdi-løs forskning!