– Men hva er det egentlig du driver med, er et spørsmål jeg får av og til.
– Jeg er egentlig vegleder i friluftsliv, nærmere bestemt tindevegleder. Av hevede øyenbryn skjønner jeg at jeg må utdype:
– Som vegleder – med g – iscenesetter jeg verdidannende læring i møte med livsfaren i fri natur».
– Livsfare?!
Jeg bekrefter at det er riktig oppfattet og føyer til:
– Fare er ikke farlig, for den som farer várlig!
Livsfaren inngyter respekt og i tråd med Spinozas filosofi om glede (jf. Stetind-erklæringen1), gjør den at vi går helt opp i vårt møte med fri natur.
I dag bekrefter evolusjonspsykologene at vi har et nedarvet talent for å bli vár det vi møter, når vi ferdes i fri natur. Det gir oss de beste forutsetninger for læring i vårt rette element – livsviktig i sin tid. Læring? Men skolen og pedagogikken er jo av nyere dato!
Her kommer forskere innen nevrovitenskapen oss til hjelp. De har avdekket hvordan vi belønnes med virkemiddel som dopamin, kjent fra sterke følelser som forelskelse, når vi legger merke til stort og smått i den frie naturens mangfold. Vi vet nå også hvordan vår hukommelse er koordinert med hjernens registrering av hvor vi ferdes. Ikke bare vår mestringsglede er bundet til stedet, der det skjedde. Det gjelder også læring. Dosering av teori om natur i fravær av fri natur, eller trening i tilrettelagt lende, er ut-dannelse, men det virker ikke dannende – utløser ikke levendegjøring av verdiorientert tenkning.
Da Høgfjellsskolen i Hemsedal begynte kursvirksomheten i 1967, var læring på alle nivå i samfunnet gjennomsyret av instruerende og abstraherende pedagogikk. En begeistrende læretid som tindebestigninger i den alpine tradisjonen på slutten av 1950-tallet og møtet med ’situasjonsorientert læring’ ved Hærens Krigsskole (KS) sommeren 1967, bestyrket troen på ’mesterlæring’ i vår virksomhet for å «vinne venner for fri natur». Vår visjon: Inspirere til naturvennskap for å demme opp for misbruket av vårt fjellandskap til overproduksjon av energi – og fremme samfunnsutvikling mot det vi dag kaller ’grønt skifte’.
Den som studerer 1970-årenes norske historie, finner bevis for at disse gjennomgripende endringene lyktes i løpet av dette begivenhetsrike desenniet. Det var særlig Mardøla-aksjonen i 1970 med det naturvennlig tankemønsteret som ble gjort kjent gjennom denne sivile ulydighetskampanjen som ansporet til en landsomfattende dugnad: Øko-filosofi i den norske tradisjonen.
Altfor mange av vår tids utdanningsinstitusjoner som smykker seg med den folkekjære betegnelsen ’friluftsliv’, forholder seg passive til den ekspansive, nyliberale samfunnsorden – jf. varsko fra Greta Thunberg. Mens friluftslivet tidligere var en del av løsningen, har passive friluftsakademikere nå latt det bli en del av problemet. Dette ’friluftsparadokset’ har utviklet seg siden 1990-årene. Denne privilegerte gruppen med definisjonsmakt hinker etter utviklingen og forsker på elendigheten i stedet for ut fra grunnforskning om vår enestående, norske friluftslivstradisjon på ny å bidra til løsningen. I 1960- og 1970-årene ’fomlet og famlet’ vi oss frem til en virksom iscenesetting av verdidannende læring i fri natur.
I dag er det som vi skapte ved å ta i bruk kulturell arv, forankret i evolusjonspsykologi og nevrovitenskap – evidensbasert vitenskap – som tilfredsstiller Bologna-reglementeringen.
Tafatte: Ta fatt!
Naturvennlighet er vegen.
