Guide til Via Ferrata

Kort oppsummert er Via Ferrata, italiensk for jernveg og kalt Klettersteig på tysk, en form for fjelltur. Det kan minne om, og inkluderer en del klatring eller klyving.

Som hovedregel går en Via Ferrata-rute opp et fjellside i et permanent anlegg med stålvaiere, stigetrinn og lignende. Du er sikret for fall og skader med en klatresele og karabiner som festes i vaierne.

Hvem passer Via Ferrata for?

Via Ferrata er en utendørsaktivitet, og mange steder har en nedre aldersgrense. Det er en fordel å ikke ha problemer med høyde og hjerte, og du må gjerne ha en viss toleranse for høyde og luftige partier. 

Du bør også være i stand til å håndtere utstyret, være stø på hånd og fot og kunne sikre deg selv. Du må også kunne stole på ditt utstyr og kjenn dets begrensninger.

Har du høydeskrekk utover det vanlige, kan det hende at Via Ferrata ikke er noe for deg. Sjekk gjerne på forhånd om det vil være enkelt å komme seg ned på annet vis, dit du har tenkt deg. 

Rutene har ofte ulike vanskelighetsgrader, og det finnes en egen internasjonal graderingsskala for Via Ferrata. Du kan lese mer om dette lengre ned i artikkelen. 

Merk at det som regel også er aldersgrense for Via Ferrata-tur på 12 år. Via Ferrata kan passe utmerket for familier med barn i ungdomsalderen som ser etter en spennende og tilgjengelig aktivitet.

Hva slags utstyr trenger jeg?

Hovedattraksjonen ved Via Ferrata er at det kan by på skikkelig luftige fjellopplevelser og gi deg tilgang til fjellområder du ikke kan nå uten sikkerhetsutstyr.

Det krever heller ingen kunnskap om klatring, brattkort, kamkiler eller taubremser. Du bruker imidlertid noe av det samme utstyret.

For det første må du ha gode klær for forholdene, og pakke sekken for en god tur. Av skotøy er det mest vanlig å bruke fjellsko, helst med et litt grovt mønster.

Det du må ha er en klatresele i riktig størrelse som er i god stand og standard, en klatrehjelm for å beskytte deg for steinsprang og lignende og passende bekledning.

Hansker er obligatorisk på mange ruter og høyst anbefalt. Aller viktigst er Via Ferrata-slyngen, en U-formet slynge med to karabiner som du fester i klatresela.

Slyngen til høyre er spesialutstyr for Via Ferrata. De fleste velger å leie en slik slynge hos de som drifter via ferrataen. Foto: Adam Tumidajewicz

Slyngen har to karabiner for å sørge for at du alltid er tilkoblet minst ett trygt punkt når du kobler over fra en vaier til en annen, og for å garantere redundans i tilfelle en karabin skulle ryke.

I tillegg har slyngene et spesielt falldemper-system (i den grå pakken du ser øverst til høyre på bildet). Siden vaierne ikke er like elastiske som alminnelig klatretau, sikrer falldemperen at du ikke skader deg, eller ryker slyngen, i tilfelle et fall. 

Dette utstyret kan som oftest leies rimelig hos tilbydere av Via Ferrata-anlegg i hele Norge, også i deler om det for eksempel bare er slyngen du mangler. Om du vil ha din egen spesialslynge, kan disse kjøpes for cirka 1000-1500 kroner.

Er Via Ferrata klatring?

Hvis du spør en garvet fjellklatrer med medlemskort i Norsk Tindeklub, ville vedkommende trolig svart: Nei. Etablerte anlegg i Norge har skapt noen kontroverser, samtidig som mange mottar prosjektstøtte både fra det offentlige og private. 

Det finnes også de som kaller Via Ferrata for en «introduksjon til klatring», og det kan være noe nærmere sannheten. Via Ferrata er ikke det samme som fjellklatring rent teknisk, mens andre vil si at det mentalt handler om mye av det samme. 

Fordelen med Via Ferrata er at du ikke trenger å kunne sikre andre, lage standplass, sette sikringer, og så videre.

Ofte gjør også anlegget i fjellet, som stigetrinn, vaiere o.l. det lettere å komme deg over fjellet hvor klatrere heller ville strevet med å «løse problemet» ved å finne riktige grep og «flytt» i steinveggen.

Det er ikke utelukket at du vil få kjenne på suget i magen, vinden i håret og mestringen i det å bestige fjellet på en Via Ferrata.

Friklatring er en egen gren i klatresporten. Om du vil kalle deg en friklatrer, skal du for eksempel ikke bruke bolter i fjellet som tak til å komme deg opp og frem.

Det er lang tradisjon for ikke å regulere risiko med påbud og forbud i Norge. 

På Via Ferrata-tur kan du bruke vaieren som følger deg hele veien som holdepunkt eller til å dra deg opp, eller du kan prøve å klatre mest på stein for å få følelsen av å klatre fritt.

Trenger du en hvil, kan du henge i slynga som en klatrer i et tau. Rune Abrahamsen demonstrerer. Foto: Adam Tumidajewicz

Må jeg ha guide?

Det er mulig å skaffe seg guidete turer på de fleste Via Ferrata-ruter i Norge.

Tilbudet kan variere fra sted til sted: Om du vurderer en tur til et bestemt sted. Det kan være en fordel å booke noen dager i forveien. 

Mange Via Ferrata-ruter er lange og byr på en hel dagstur. De har også begrenset med kapasitet på en gitt dag.

Enkelte Via Ferrata-ruter har for eksempel et bestemt vindu i tidspunkt på dagen for når du kan begynne å gå. Belag deg på å starte tidlig og ta deg god tid, særlig om dere er flere på tur.

Du kan gå Via Ferrata-tur alene om du har utstyret, eller om du leier det fra tilbyderen. Det er uansett lurt å si fra til tilbyderen om du går ruta uten guide, både for å unngå kødannelser, av sikkerhet og kapasitet-hensyn på ruta.

I utgangspunktet er det gratis å gå en Via Ferrata med eget utstyr uten guide, jamfør prinsippet om fri ferdsel. Enkelte tilbydere kan likevel kreve en avgift om din tur går utover kapasiteten på ruta. Gjør det derfor til en vane å spørre tilbydere før tur.

Teknikk-tips 1: Karabinene bør låses hver sin vei, slik at et kraftig rykk i en retning ikke åpner og løser ut karabinen.

Er det en spesiell teknikk?

Ja, det finnes noen få tips som du bør følge for å sikre at du er trygg på turen. Regel nummer 1 er at du alltid skal være koblet til vaieren som følger deg på ruta.

Den har en rekke «knuter» på seg som ligner sikringer i klatring, som du er nødt til å koble deg gjennom på vei opp. Når du «kobler om» skal du alltid ta en karabin om gangen, ikke begge! Sørg også for å koblet karabinene som på bildet over – en hver vei.

Ruta er gjerne delt opp i segmenter imellom hver av disse knutene. Når dere går flere sammen på tur, er det best å kun ha en person per knute-segment om gangen, slik at ikke flere belaster det samme strekket med vaier. Sørg også for å være oppmerksom på fingrene dine, det er en viss klemfare innimellom stål og stein.

Det er også lurt å sørge for at du har karabinene foran eller over deg så mye som mulig. Det sikrer at et eventuelt fall ikke blir så langt. For å ha med deg vaierne hele veien, kan det være lurt å føre karabinene foran deg med armen mens du klatrer og klyver. Se bildet nedenfor.

Før med deg karabinene i slyngen aktivt hele veien for en bedre og tryggere opplevelse.

Er Via Ferrata i Norge farlig?

Det finnes flere ambisiøse ruter i Norge som tar deg med i hårete terreng.

Det finnes også ekstremt luftige partier her, flere steder blir du ført over mer enn 100 meter høye juv og stup med kun vaieren som sikring.

Vi glemmer aldri saken fra 2017 med den danske turisten i Loen som forvillet seg ut på hengebroen, helt uten sikring. Ikke vær den personen!

Via ferrata-ruter har vært åsted for dødsulykker i utlandet, og de ser ut til å utløse minst en redningsaksjon hver sommer i Norge. Vanligvis skyldes det skader etter fall.

I en del tilfeller at folk setter seg fast, eller har fått problemer med høyde eller utmattelse, og verken får seg opp eller ned på egen hånd.

Den mest sannsynlige faren på Via Ferrata-tur er korte fall, eller at man sklir ved feiltak. V-slyngen strekker seg opptil 2 meter, og om fallet er svært voldsomt, kan falldemperen i slyngen utløses og gjøre fallet lengre.

En forkjært landing ved et slikt fall kan medføre benbrudd eller lignende.

Det har også vært skader der via ferrata-gåere har falt på hverandre, så hold trygg avstand og husk reglene fra avsnittet ovenfor.

Den internasjonale graderingen går fra A til E, hvor A er lettest. E kan inkludere overhengende klatring og segmenter uten fotfeste.

Har Via Ferrata vanskelighetsgrad?

Ja, se bildet over for en utfyllende beskrivelse av den internasjonale graderingsskalaen.

Denne går fra A til E, hvor A er lettest og E er ekstremt krevende. Det finnes ulike kriterier for hver grad som definerer den: Er det overhengende, har du godt grep, og så videre.

Som regel kan alt mellom A og C bestiges uten tidligere kunnskaper, mens gradene D og E forutsetter erfaring og evne til å dra seg selv opp.