Derfor er Via Ferrata omstridt

Via Ferrata er siste skudd i den norske fjellveggen. En jernstige med faste trinn, ståkabler og jernbolter i fjellveggen gjør det mulig for folk uten klatreerfaring å ta seg opp en nesten loddrett fjellvegg.

Gjerne en rute som også består av en hengebro, løpestrenger og andre elementer. En potensiell superhit blant vennegjenger, barnefamilier, bedrifter og event.

Via Ferrata-ruter i Norge 

Via Ferrata er foreløpig relativt nytt i Norge, men i løpet av de siste årene har det kommet flere klatrestier.

De fleste rutene tilbyr guidede turer med erfarne klatrere som veileder og hjelper til under klatreturen.

Da Via Ferrata Loen i Stryn ble åpnet kommersielt sommeren for tre år siden, var det et hundretalls personer som gikk turen med guide, og 300-400 personer leide utstyr eller gikk på egen hånd.

I fjor sommer var det 1950 som gikk turen med guide, og 3000-4000 som enten leide eller gikk på eget initiativ.

Turen tar fra fem til sju timer og gir en luftig, men gir likevel trygg og opplevelsesrik tur i fjellveggen, uten at du trenger kunnskap om tau og kiler. Her ventes deg et fenomenalt utsyn mot Lodalen,  Oldedalen, rett ned i Loen, Skåla og fjellheimen mot Jostedalsbreen.

– Det er ikke så rart at det slår slik an. Via Ferrata er en flott opplevelse i Mellom-Europa, men her får du den ekstra dimensjonen med å starte helt nede ved fjorden og kommer opp på et fjell 1000 høydemeter. I tillegg krydres det med Gjølmunnebrua, en 120 meter lang hengebru, sier Erik Brendefur, daglig leder i Loen Active.

Han drifter all kommersiell aktivitet knyttet til Via Ferrata Loen. Firmaet er eid av Hotel Alexandra, og startet med at det ærverdige hotellet trengte flere overnattingsdøgn. De så på mulighetene for naturbaserte aktiviteter, og ikke minst hvilken tiltrekning motbakkeløpet Skåla Opp hadde. I 2009 begynte de å jobbe med Via Ferrata-prosjektet, i samarbeid mellom grunneiere, kommune og fylkeskommune.

– Det var en stor investering men fylkeskommunen tok 40 prosent av kostnadene under forutsetning av at tilbudet skal være åpent for alle, forteller Brendefur.

«Via Ferrata er en flott opplevelse i Mellom-Europa, men her får du den ekstra dimensjonen med å starte helt nede ved fjorden og kommer opp på et fjell 1000 høydemeter».

STORSLAGENT: Via Ferrata i Loen har på få år blitt et populært turmål. Foto: Matti Bernitz Pedersen 

Via Ferrata er langt fra noe nytt fenomen. I Dolomittene stammer de tilbake til 1. verdenskrig, hvor de ble etablert som en del av stinettet mellom alpehyttene for å lette adkomsten til topper.

Krever utstyr

Det anbefales å benytte vanlig klatreutstyr som sittesele, hjelm og sko, i tillegg til Via Ferrata-settet som består av to korte lengder med tau eller vevet bånd koblet sammen i en Y-form.

I overgangen mot selen er det en støtdempende enhet, og i hver ende av den Y-formede innbindingen er det en spesiallaget karabin.

Anordningen gjør det mulig for klatreren alltid å ha minst en line og karabin festet til fast punkt i ruta.

Vanlige støtdempere er beregnet på voksne, og disse kan virke for statiske for barn.

De yngste må derfor ha støtdempere tilpasset sin vekt, samt benytte kroppssele i stedet for enkel sittesele.

Moderne reiselivsutvikling

Bare i Frankrike finnes det rundt 200 Via Ferrata-ruter, og de fleste er bygget for å gjøre historiske steder tilgjengelige. Det er først de siste årene at noe tilsvarende har begynt å dukke opp i norske fjellvegger. For lokale reiselivsaktører, kommuner og grunneiere som vil utvikle sine turistmål frister med samme trafikk som de opplever i Loen.

Den blankskurte fjellveggen i Trogfjell er karakteristisk for terrenget i Åmli i Aust-Agder. Klatrestien har 300 ståltrinn som er boret inn i fjellet og hever seg 200 høydemeter oppover.

Ruta ble etablert som et samarbeid mellom kommune og videregående skole.

Nå er den også et kommersielt tilbud rettet mot norske og særlig tyske turistgrupper. 

Tysk-norske Bernd Spelten driver guide-firmaet Visit Wilderness.

Han var klatrer lenge før han kom til Norge og har gått mange via ferrataer i Dolomittene.

– Først av alt mener jeg at Via Ferrata er en fantastisk måte for folk med lite erfaring til å teste om klatring er noe for dem. Jeg tror også at det kan bidra til å få enda flere folk tilbake til naturen. Det gir folk en fysisk utfordring hvor de kan føle naturen tett på kroppen i trygge omgivelser. Mange i lokalbefolkningen bruker den aktivt, og liker den som et supplement, sier Spelten.

BRATT MORO: Klatrestien på Trogefjell i Åmli har blitt et kjærkomment tilbud lokalt. Foto: Bernd Spelten.

Andre steder har lignende prosjekter blitt lagt på is. For eksempel i Ørsta, hvor en via ferrata på Lynghalstind ble foreslått av reiselivsaktører, men som fikk tommelen ned av flere grunneiere. Kommunen har foreløpig ikke bestemt seg.

39 tindevegledere har signert et opprop hvor de har uttrykt sin motstand.

Blant dem er tindevegleder Sverre Hjelmeland i Norgesguidene.

– Vil vi virkelig ha hoppeslott på fjelltoppene? Det virker som om reiselivet har tro på å ødelegge den unike naturen. Det eneste man trenger på Sunnmøre, er sikt. Og selv når det ikke er sikt, synes folk det er spektakulært. Vi trenger ikke å pynte på det som er. Når jeg tar imot gjester, er det fordi de ønsker å se Norge og urørt natur. Der er du på steder hvor du føler deg som førstemann, sier Hjelmeland.

Han mener dette er starten på en prinsipielt viktig kampsak.

– Folk kommer ikke til Norge for å se kopier av Dolomittenes fantastiske og spektakulære krigsminner. Nå har vi Innovasjon Norge. Det er ikke lenge før vi må opprette Renovasjon Norge for å rydde opp i alle de prosjektene som er med på å ødelegge naturen vår. Vi må huske på at Norge ikke kan konkurrere med snøen i Canada, skibakkene i Sveits, vinen i Frankrike, gjestfriheten i Nepal. Det vi har og som ingen andre kan skilte med, er fantastisk natur som ligger nært til der hvor folk bor. La oss ikke ødelegge det, sier Hjelmeland.

«Vil vi virkelig ha hoppeslott på fjelltoppene?»

Via Ferrata-problematikken ligger også på bordet til Norges Klatreforbund.

Forbundet venter i disse dager på en juridisk vurdering blant annet om bestemmelsene av etableringen av slike klatrestier i Norge.

– Det dukker opp flere saker hvor det er grunn til å stille spørsmål om dette er noe vi vil ha. Hvem er ansvarlig når slike ruter etableres, og hva ligger til grunn? Hvilken plikt har aktørene som planlegger en Via Ferrata til å informere og ta hensyn til allmennheten og klatreklubber i området? Og hvilken plikt har de til å ta hensyn til allmennhetens og klatreklubbenes interesser? Når vi har fått klarhet i gjeldende rettspraksis og relevante lover, vil vi ta diskusjonen om hvor vi står i dette terrenget, sier generalsekretær Kari Vanebo.

«Det dukker opp flere saker hvor det er grunn til å stille spørsmål om dette er noe vi vil ha. Hvem er ansvarlig når slike ruter etableres, og hva ligger til grunn?»
Kari Vanebo, generalsekretær i Norges klatreforbund

Noe av bakgrunnen til at Klatreforbundet har engasjert seg, er den voldsomme debatten som ble utløst i Romsdalen sist sommer, da tre klatrere satte opp en rute i klatrelegenden Hans Petter Doseths minne.

Deler av klatremiljøet mente det var respektløst og rasering av området. Konflikten nådde sitt klimaks da en klatrer gikk hen og kappet av boltene.

Nå, av alle steder, er en helt ny Via Ferrata på gang i Rauma.

Fjellklatrer Bjarte Bø var en av de tydeligste motstanderne av boltingen på Klauva. Han er ikke like kritisk til via ferrata. Området ved Nesaksla er allerede et område med mye tilrettelegging tilknyttet Romsdalseggen, samtidig som det ikke er et område som benyttes til klatring. Da går det fint an. Jeg var sterkt imot boltingen på Klauva fordi det er et spesielt sted med en høyfjellsklippe tett i tett med naturlig sikrete linjer. Da blir det helt feil å skulle bolte her, sier han.

Bø understreker at det var fra et klatrer-synspunkt han uttalte seg om boltingen på Klauva.

– Jeg ser det positive i et Via Ferrata-tilbud, og at det kan være noe folk synes kan være kjekt å ha, sier han.

Helene Rødseth, som er daglig leder i Nordveggen AS og prosjektet i Rauma, understreker at god forankring i klatremiljøet lokalt er viktig når en ny rute skal etableres. Næringsselskapet starter i høst byggingen av ruta i sørveggen av Nesaksla på Åndalsnes, med Bjørmosen som startsted.

– Vi er opptatt av å være profesjonelle på det, og har tatt det opp med det lokale klatremiljøet og grunneiere. Vi ønsker at det skal ses på som et positivt supplement og at naturhensyn blir ivaretatt, sier Rødseth.

«Kommersialisering av fjellet er spennende akkurat nå. Men når det blir via ferrataer rundt hvert et hjørne, spørs det hvor spennende det er lenger.»

Elisabeth Nøst, styreleder i Norsk Tindeklub, er generelt kritisk til at det legges opp til masse bolting og permanent utstyr i fjellet.

– Kommersialisering av fjellet er spennende akkurat nå. Men når det blir via ferrataer rundt hvert et hjørne, spørs det hvor spennende det er lenger. Det er i hvert fall et tema som er verdt å diskutere, sier Nøst.

Tindeklubben er en tradisjonsrik, uavhengig interesseklubb, med formålsparagraf om å jobbe aktivt for å fremme sporløs ferdsel.

– Prinsippene om sporløs ferdsel handler om fornuftig forvaltning av våre verdier snarere enn tilrettelegging som i praksis fører til forbruk av disse verdiene. Bolting, via ferrata og annen tilrettelegging av urørt natur bidrar til å redusere dette unike, altså det urørte, i opplevelsen for dagens og fremtidens generasjoner, sier Nøst.

Hun forteller at utbredelsen av via ferrataer i norske fjellvegger har vært oppe til diskusjon i tindeklubben, også i kjølvannet av økningen av guidete turer til fjell som Store Skagastølstind og Stetind.

– Ser vi til Mellom-Europa og fjell som Matterhorn, er det nærmest tilrettelagt med stiger opp til toppen. Når det blir så enkelt å bestige store fjell, blir de også tilgjengelige for folk som ikke har den erfaringen og kunnskapen som hører med. Jeg ser klare paralleller til de nye Via Ferrata-rutene. Når du putter folk på en plass uten erfaring, er de i et element der alt går bra så lenge det går bra. Det blir så tilgjengelig at man glemmer at man er skodd for turen, eller forstår viktigheten av å snu i tide når været krever det, sier Nøst.

Hun understreker at det ikke handler om å redusere antall klatrere i fjellet, men snarere at det handler om kjennskap til klatreetiske prinsipper.

Nøst stiller også spørsmål om det kun er næringsinteresser som ligger bak og får styre.

– Selv om det har blitt veldig mange klatrere de siste årene, har ikke alle de grunnleggende, prinsipielle holdningene som ligger i klatretradisjonen om å finne veien selv. Det handler jo om holdninger. Bolting er ikke så lett å reversere. Hvis man først har sagt ja, er det ikke sikkert vi har så mye urørt fjell igjen å ta av, sier Nøst.

Mens Via Ferrata fortsatt er et nytt fenomen her hjemme, diskuteres det i Mellom-Europa om nok er nok.

Blant annet er det tatt til orde for at hvis det monteres noe nytt, må noe eldre demonteres for å unngå å øke antallet jernstier.

«Her har både grunneiere og kommunen vært positive, involverte og deltakende i forkant. Det er nok en fordel».

Tilbake i Loen har Erik Brendefur troen på at også 2015 vil kunne bli et godt år.

Sammenlignet med samme tidspunkt i fjor ligger en god del bestillinger inne allerede.

For Hotel Alexandra har prosjektet vært gull verdt. Tradisjonell, sesongstyrt hotelldrift er sårbart.

–Via Ferrata har blitt et gedigent prosjekt som styrker nye tilbud. Målet for 2017 er å få en pendelbane opp på Hoven. Det skal også lages en kafeteria på 1011 meter over havet, med fantastisk utsyn mot Jostedalsbreen, Skåla, Loen og Stryn, sier han.

– Hvordan reagerer du på skepsisen mot Via Ferrata?

– Jeg har jo fått med meg noe av den, men lokalt har ikke vi opplevd noen motstand. Her har både grunneiere og kommunen vært positive, involverte og deltakende i forkant. Det er nok en fordel.

– Ser du noen utfordringer?

– Utfordringene er at det kan bli litt kø, og mangel på førere. Vi vurderer å lage en parallell løsning slik at hvis det blir mye venting, kan vi åpne en ny vei et sted det fort blir en flaskehals.

En vaierbru er også en mulighet. Men 120-150 personer per dag klarer vi. Det er positivt at det kommer flere slike prosjekter. Det er med på å øke interessen og vi kan supplere hverandre, sier Brendefur.