På hjemmesiden til Tindesenteret i Åndalsnes har de gitt oss valget valget mellom to ruter:
En intro-rute, gradert til B på Via Ferrata-skalean (som går fra A til E) og vestveggen, som er merket som «ikke for pyser», og gradert til D.
Graderingen avhenger av hvor mye overhengende vegger og krevende partier du møter underveis. Det er ikke nødvendigvis vanskelig å forsere et vanskelig parti teknisk og styrkemessig, men det kan være utfordrende mentalt!
Vi var tre stykker i reisefølget, alle med begrenset erfaring fra klatring, stort sett fra innendørs klatring. For to av oss var Romsdalsstigen vår aller første tur i en Via Ferrata. Er du helt fersk og ser etter en spennende, adrenalinfylt opplevelse i fjellveggen er det innafor å gå vestveggen som din første Via Ferrata-tur, men du bør vurdere å ta med en guide.
Oversikt over flere Via Ferrata-ruter i Norge!
Du finner startpunktet på Romsdalsstigen litt bortenfor sentrum i Åndalsnes. Foto: Adam Tumidajewicz
Vestveggen er en lang og forholdsvis krevende rute. Den leder deg fra bakkenivå og opp til toppen av Nesaksla, som er «byfjellet» i Åndalsnes. Det er omtrent 650 høydemeter fordelt over 3 etapper med klatring i Via Ferrata. Turen opp vil ta omtrent 3-4 timer. Deretter må du også gå ned fra toppen av Nesaksla til byen, som tar en drøy times tid.
På veien ned passerer du også «Rampestreken», et utkikkspunkt og Instagram-vennlig severdighet - men på det punktet er du nok mettet på luftige utsikter og opplevelser, og ikke minste Insta-mat. Om du tør å ta frem telefonen på turen opp, får være opp til deg, men det finnes også gode anledninger til å raste og fotografere trygt på veien opp.
Vi har beskrevet en del grunnregler for Via Ferrata tidligere, som kan være kjekt å ha med seg. Vestveggen er en bratt rute, som betyr at du særlig må observere avstand mellom deg og klatreren over deg. Om vedkommende skulle falle, kan de falle på deg og skape større problemer, så vær forsiktig og overhold minst to sikringspunkters avstand til klatreren foran deg.
Pakk med deg passende klær, skift til svett overdel, dunjakke og vindjakke om det kan bli kaldt, en enkel lunsjpakke, og rikelig med vann. Det går helt fint å gå med ryggsekk.
Det skal i utgangspunktet ikke koste noe å gå ruta, men Tindesenteret oppfordrer til å vippse kr. 100 for introruta, og 200 for vestveggen, til vedlikehold etc.
Bratt nok i første parti på veien opp. Johanne Laache kobler seg på neste parti. Foto: Adam Tumidajewicz
For oss som har booket guide, starter turen klokken 9 på Tindesenteret ved kaia. Vi hilser på vår dyktige og hyggelige guide og går i cirka 20 minutter bort til startstedet for ruta.
Her er det godt med tid til å stille spørsmål, peke på de vakre fjellene rundt byen og bli kjent. Nede ved starten finner vi også et lite eksempel på vaier og utstyr du finner på ruta, så du kan gjøre deg kjent med slynger og karabiner før du starter.
Ruta er synlig fra bilveien som går forbi byen, men du skal vite nøyaktig hva du ser etter. Siden etableringen i 2017 har den blitt godt vedlikehold, og det er ingenting å utsette på sikkerheten på den blanke vaieren og stegene som er støpt inn i fjellet.
Du opplever strekninger som er brattere enn nitti grader på vei opp her. Foto: Gjertrud Fallet
Turen begynner med noen høydemeter i skogen før du kommer til det første klatrepartiet. Her er det rett på sak - allerede noen meter inn i ruta henger du gode 50 meter over en ravine, og fallet blir bare lengre jo mer du klatrer. Det er både givende og skremmende, og du har godt med anledninger til å lære deg å stole på utstyret ditt.
Jeg husker fra klatrefilmen Free Solo, at det ble dokumentert at hovedpersonen Alex Honnold hadde evnen til å redusere frykten han føler ved ekstremt eksponert klatring. Her er vi på ekstremt trygg klatring, under godt vær, og jeg kjenner suget i magen når jeg ser ned, eller kvalmen når jeg kobler om karabinene. Du er trygg, men du er i stor grad ansvarlig for å komme deg trygt gjennom turen.
Vaierbroen øverst i ruta er et nervepirrende høydepunkt. Foto: Adam Tumidajewicz
Etter første etappe kommer du til en benk på en hylle, som du kan raste på. Det kommer en vaier med benken, så du sitter sikret. På enden av første etappe har du også anledningen til å snu og vende tilbake til bakkenivå på en trygg rute, om du har problemer med å fullføre. Det er også en slik nødutgang mellom etappe to og tre.
Etappe to er på mange måter den mest utfordrende, da du her kommer til en lang vertikal vegg med lite naturlige tak og noen overheng. Merk at ruta er meget generøst boltet opp, så du vil skjelden mangle steder å plassere armer og bein på! Det er likevel en del stimulerende partier hvor du må tenke litt på «Beta» for å komme deg opp.
Returen fra toppen av nesaksla går i siste etappe av romsdalsegg-turen, med sherpatrapper og rampestrek på vei ned. Foto: Adam Tumidajewicz
Før siste etappe får du anledning til å raste på en ganske stor rasteplass før du tar for deg den flotte, dramatiske vaierbroa. Her skal det være max to personer om gangen, og det kan fort bli litt kø - slik jeg ellers kan se for meg at det kan bli i hele ruta på de travleste dagene.
Du er godt sikret og venner deg til vaieren akkurat i det du merker at den også svaier og påvirkes av vinden!
Etter vaierbroen, og en liten vaiertravers til, er det ikke lenge igjen før du befinner deg på toppen av ruta og kan følge en sti tilbake til toppunktet på Nesaksla. Her finner du mange turister og godt tilrettelagt sti, med sherpatrapp og ramper og det hele.
Etter en times tid er du nede igjen i Åndalsnes og har fullført turen på en førsteklasses via ferrata-rute, som vi trygt kan kalle Norges nest tøffeste. Nyåpnede F-ratede Ragnarok er tydeligvis vanskeligere, men også mindre tilgjengelig om du ikke gjør dette ofte.
