En tur opp Via Ferrata Loen

Selv vår lokale ressurs, Krister Kristensen, lurer på hva vi egentlig har for slags ærend. 

– Jeg begynte ikke med dette før jeg var over 60, forteller han. 

LES OGSÅ: 11 tips til deg som skal gå Via Ferrata Loen

Vi er heldige som har fått med oss en lokalkjent.

Krister kom til Stryn som 25-åring, og ble etter hvert en del av bre- og redningsgruppa. Senere tok han Nortinds tindeveglederutdanning, og han har holdt en del kurs ved siden av ingeniørjobben i Norges Geotekniske Institutt (NGI).

Nå er han blitt en av disse spreke pensjonistene (han tar fortsatt noen arbeidsoppdrag på timesbasis). Krister jobber ikke som guide eller har hatt noe med etableringen av Via Ferrataen i Loen å gjøre. Han bor her.

– Slik som det er her i juni og juli har jeg nesten ikke samvittighet til å dra noe annet sted på ferie. Det fine med å bo her i Nordfjord er at jeg kan stå opp om morgenen og bestemme meg for hvor jeg skal dra, forteller Krister.

Min motivasjon her er den samme som den var etter jobb i Innsbruck. Jeg synes det er fin trening å ta en ettermiddagstur.

Hans inngang til via ferrata var da han hadde et års opphold i Innsbruck i Østerrike. Det var før det kom noe tilsvarende i Stryn.

– Kaiser Max Klettersteig var bare et par busstopp med bybussen. Der var jeg noen ganger, og traff på alle slags folk som gikk ettermiddagsturer for å holde seg i form, helt opp i åttiårene. Det samme i Grenoble. Via Ferrata La Bastille starter rett over gata fra Spar-butikken og så kan du begynner du å klatre, forteller han.

Via Ferrata-ruta i Loen innebærer en halvtimes gange opp til innsteget. Ved Jomfruberget – et Via Ferrata-skapt navn – tar vi på oss utstyret, bestående av hjelm, sele og de spesielle Via Ferrata-slyngene.

Vi kan ikke annet enn å stole på utstyret. I 2012 skjedde en dødsulykke i Tirol i Østerrike, noe som førte til at så og si alle utstyrsprodusenter tilbakekalte utstyr.

Selv om sannsynligheten for at det vil gjenta seg er minimal, stoppet Petzl all produksjon av slynger med raknebånd, etter at en svakhet i bærende sømmer ble påvist.

Utstyrsutviklingen har vært fokusert på falldempingsmekanismer og det kom nye standarder som trådte i kraft i 2017. De tåler kun ett fall før de må kasseres.

– Hvem vil du si at Via Ferrata passer for?

– Her i Loen? Den første kategorien er at det passer for folk som vil ha en opplevelse, er litt spreke, som liker motbakker, flott natur og utsikt. Går du med guide, kan du gå tur over evne og det er lavterskel, noe som også ligger i tanken bak fjellføring. Den andre kategorien er for sånne som meg, vi som har passert over 60. Men å gå via ferrataer trenger ikke være et hovedmål i seg selv, synes jeg. For meg er det mer som en litt spektakulær trimtur, men  nok ikke helt det jeg vil kalle ekte friluftsliv. Men hvordan man opplever Via Ferrata avhenger nok av hvilken bakgrunn du kommer fra.

– Er det fjellsport?

– Nei, ikke for meg egentlig.

– I europeisk sammenheng?

– Kanskje i europeisk sammenheng. Motivasjonen er veldig forskjellig. Det er de som kommer hit for å gjøre det én gang, legge det ut i sosiale medier og så er de ferdig med det. Jeg har ingen store betraktninger rundt det, men min motivasjon her er den samme som den var etter jobb i Innsbruck. Jeg synes det er fin trening å ta en ettermiddagstur.

– På hvilken måte får du trening, synes du?

– Jeg løper ikke på asfalt. Jeg synes motbakke gir bedre resultat. Det tar kortere tid og det gir mer allsidig treningseffekt. Via Ferrata er som regel ikke klatreteknisk vanskelig, selv om det kan være tungt. Du kan ikke ta for lett på det. Du har flere veivalg, og det er alternative ruter som er ganske spenstige. Du må tenke på å disponere kreftene. Du må henge mye etter armene. Ellers er det stort sett fotarbeid.

– Mer fysisk enn teknisk?

– Ja. I forhold til alpin klatring går du glipp av den delen som har med problemløsing å gjøre. Som det å tenke ut hvordan bruke naturlige sikringer som gjør risikoen akseptabel. Det er en viktig del i alpin klatring, men det krever også mer utstyr, forberedelser og du må ha en partner. Terskelen blir høyere. Her kan du legge grunnlaget fysisk for klatreturene. Når man ikke får gjort de alpine turene, synes jeg dette kan være en fin form for trening mot dem.

– Hva skiller Via Ferrata Loen fra slik du kjenner den fra lengre ned i Europa?

– Via Ferrataen er litt annerledes her enn i Innsbruck. Her er det er mye skog opp til innsteget, det er grønnere. Så har vi utsikten over fjorden som du ikke får i Alpene. Jeg har møtt folk Innsbruck her. Da snakker vi om de samme rutene, sier han, og smiler.

Loen Via Ferrata er en del av den lokale turist-infrastrukturen som omfatter hotell, kabinbanen Loen Skylift. Gondolen er minste motstands vei. Her velger altså mange gåinga opp og heller ta gondolen ned igjen – selv om det også er mulig å gå stien ned så lenge forholdene er tilrådelige.

 Over oss svever paragliderne. Det er to-tre i lufta omtrent konstant, mens vi beveger oss oppover.

En vingedraktflyger kommer styrtende fra oven. For en fart! Skal hen ikke utløse skjermen snart? Det er for tettvokst til at vi får med oss innseilingen. 

Vi kan tidvis se gondolen som går i bane bortenfor oss, men vi kan ikke høre den. 

– I denne ruta er det mye entring langs vaiere. Har du nok armstyrke, kan du stemme imot og gå rett på fjellet. Det finnes også en rute her som er betydelig mer klatreteknisk krevende, sier Krister.

Han gir oss en demonstrasjon i god via-teknikk på glattskurt fjell. Vi griper tak i vaieren og det går oppover med oss i skråninga.

Ragnarok, ekstremruta er stengt på grunn av for mye vann i fjellet akkurat nå. Det plager oss ikke.

«Det er mange som ser på fjellet som noe fantastisk, vakkert og flott. Romantiserer dem. Men jammen er det mange problemer med bratte skredutsatte fjellsider for de som skal leve her også.»
Krister Kristensen 

Vi har folk foran og bak oss, men det blir aldri noen nevneverdige flaskehalser underveis.

Hittil er det ikke så vanskelig, men det er ikke superenkelt, heller. Vi hadde nok aldri gått akkurat her, om det ikke var for via ferrataen. 

– Her skal vi ta en snarvei, sier Krister brått.

Han leder an via busk og kratt og bregner. Han har noe han vil vise oss. 

– Ser du på gamle bilder fra Nordfjord, var det omtrent ikke skog heri fjellsidene. Beitedyr, sau og geiter, holdt vegetasjonen nede. Fjellet ble benyttet i økonomisk hensikt også i tidligere, mer intensivt enn i dag.

Vår lokale kjentmann minner om at ikke engang sauen har sin naturlige opprinnelse i Norge. Går vi langt nok tilbake i tid, er den importert.

– Fra Midtøsten, minner Kristensen om, og fortsetter:

– Jeg er opptatt av sporløs ferdsel og urørt natur. Men slik som dette vil de fleste jo ikke ha det i Norge. Vi vil ikke ha ugjennomtrengelig jungel.

– Hender det at du ser noen dyr på ettermiddagsturene dine? 

– Det hender at jeg ser taustumper. Som begynner å røre på seg..

I Norge er det etablert flere Via Ferrata-ruter de siste årene.  Mens mange av Via Ferrata-rutene i Norge forutsetter at du går med guide, og er tilrettelagt for kommersielle formål, er tilbudet i Loen åpent tilgjengelig for de som har eget utstyr. 

Det gjør at en del av lokalbefolkningen benytter anlegget på samme måte som lengre sør i Europa, og som harmonerer med allemannsretten.

– Det synes jeg er fint. Det er også noe av det som kjennetegner fjellturer i Norge, er at man ikke trenger spesialtillatelse for å gå her, sier Krister.

Skiltingen i starten er på nynorsk og engelsk. Lengre opp er det bare engelskspråklig, registrerer vi og dveler litt ved dette, idet en ung, blid fyr med Stryn-dialekt, Adidas-sko og uten trøye passerer oss. Han holder det dobbelte av vår hastighet.

– Er det ferie, eller?

En hel gjeng kommer etter han – i ymse sko og med en litt annen teknikk? Det er ikke første turen for noen av dem. De prater om å bade ett eller annet sted etterpå, «de kan jo hive seg uti hvor som helst».

Krister smiler.

– Nå får dere se litt hvordan det er, sier han.

Gjølmunnebrua er en av signaturene til Via Ferrata Loen. En 120 meter lang hengebru over det dramatiske Tungegjølet. Trikset for minst mulig rykk og napp over brua er å legge inn et mellomsteg.

Gjengen foran oss kjører motsatt stil. De røsker i vaieren for mest mulig vingling.

Jeg våger påstanden om at å havne på midten av Gjølmunnebrua er en av Europas minst attraktive steder å stå i kø.. Jeg kjenner at hjelmen er skeiv, ikke bra, men akkurat nå har jeg mer enn nok med å holde hodet hevet og se rett fram.

Vel over brua sier Krister:  

– Det går an å gå til Skåla herfra også, men det er en mer alpin tur.

Vi syntes vi så langt i stad. Nå ser vi enda lenger. Vi ser fortsatt Skåla, hvor det ennå, midt i juni, er mulig å gå til på ski.

Vi ser Nordfjorden, Lovatnet, Oldedalen og Jostedalsbreen, den Europas største isbre på fastland. Den ligger som en hvit kappe omgitt av fjellene rundt.

Vi ser innover mot Ramnefjellet innerst i Lodalen. Her gikk det to enorme ras i 1905 og 1936, som lagde så stort flodbølger at bygdene der ble ødelagt og til sammen 135 mennesker mistet livet.

– Det er mange som ser på fjellet som noe fantastisk, vakkert og flott. Romantiserer dem. Men jammen er det mange problemer med bratte skredutsatte fjellsider for de som skal leve her, også, sier Krister.

Tungegjølet ender ut i Loen sentrum. For noen år siden ble det bygd rassikringer som leder snømassene fra denne renna rett ut i Nordfjorden. Det er også etablert egen rassikring foran Loen Skylift.

Det er forseggjort arbeid, kledd med breskurte steiner. Hadde det ikke vært for dette, hadde Hotel Alexandra – som har stått der siden 1885 – vært et svært utsatt hotell. Det er Krister Kristensen stått for utformingen og dimensjoneringen av dem.

Etter brua er det litt klippepartier og sti igjen før vi er oppe på Hoven. Det som var litt knotete i stad, er blitt mye enklere nå.

Vi er varme, salte og skitne idet vi omsider kan ta av oss utstyret. I vannflaska er det få dråper igjen, og det nøysomme forbruket begynner å merkes på kroppen.  

Junikvelden er ennå varm og lys, og javisst har det vært en ganske annerledes fjelltur. Jeg begynner å lure på hva som har vært høydepunktet med det hele. 

Det viser seg at høydepunktet ennå ligger foran oss, for der rett opp fra grunnfjellet bobler det tindrende klart vann rett opp fra fjellgrunnen.

Vi kan drikke oss utørste. 

Fakta om Via Ferrata Loen 

HVOR: Via Ferrata Loen er en tilrettelagt klatresti rett bak Hotel Alexandra i Nordfjord. Den starter ved Loen Skylift, og du må beregne en halvtimes gange opp til innsteget. 

HVA: Via klatrestien tar du deg til toppen av Hoven på 1011 moh. Underveis har du utsyn mot Lodalen, Oldedalen, Loen sentrum, Skåla og fjelltraktene rundt Jostedalsbreen. Her er også den lengste Via Ferrata-brua i Europa, Gjølmunnebrua, 120 meter lang og som går over det 160 meter djupe gjølet. Etter at gondolen ble etablert, kan du ta returen med denne. Det går også en sti ned. 

TID: Det er tre ulike ruter. Normalruta, som inkluderer Gjølmunnebrua er beregnet å ta 5-6 timer. Ekstremruta Ragnarok (grad F) er foreløpig stengt på grunn av våte forhold som følge av mye snø i fjellet. Vi har samlet 10 tips til deg som skal gå Via Ferrata Loen i sommer. 

GUIDE/UTEN GUIDE: Vanligvis er Via Ferrata åpen tilgjengelig uten guide eller instruktør, men er det tilrådes å gå med guide hvis man ikke har prøvd dette før. På grunn av smittevernhensyn må alle som skal benytte anlegget registrere seg hos Loen Active. Her er det også mulig å leie utstyr.   

PRISER: Fra 1395,- og oppover. 

Zipline kan bestilles separat. 

Denne saken er skrevet av

Gunhild Aaslie Soldal

Journalist

Gunhild Aaslie Soldal er journalist på friflyt.no. Hun er særlig interessert i fjell, ski, sykkel og glad i en løpetur. Har du tips eller innspill til saker? Send henne en e-post: