Via Ferrata Trolltunga - En tur opp Himmelstigen

Planen min er nemlig å bli med på en variant av turen der du først må sykle, deretter gå oppover i bratta, før du kommer opp til fjellveggen som skal forseres via en via ferrata – en klatresti.

En forholdsvis lang tur før du er oppe på det kjente utsiktspunktet, selve Trolltunga, og da er du jo bare halvveis før du skal ned igjen. Vil dette bli for tøft for ei oslobasert treningssenter-Camilla? Kommer det til å bli en dårlig turopplevelse?

Vi fyller opp bilen i Oslo, med to havkajakker, klatreutstyr, fjellsko, telt og soveposer. En uke på tur på vestlandet skal utnyttes til fulle, selv om hovedturen selvsagt er turen opp på Trolltunga – et utkikkspunkt fra en stein som står rett ut fra fjellet 700 meter over Ringedalsvatnet i Odda.

Det er et populært turistmål, og vanligste måten å komme seg opp hit på er å gå opp stien ved Mågelibanen i enden av ringedalsvatnet – for deretter å gå i lett og fint terreng fram til Trolltunga. Men vi skulle altså ta den tøffeste veien, med sykkel, fjellsko og klatresti til topps via ruta med det treffende navnet «Himmelstigen».

LES OGSÅ: Romsdalsstigen er klar

Den første delen av turen til Himmelstigen er enklest med sykkel.

Camilla stønner når hun våkner. Armene fikk kjørt seg dagen før, da vi skulle starte «lett», og tok en padletur i Hardangerfjorden ved Rosendal. Midt i iveren glemte vi at det var motvind tilbake. Slitne i armene er vi glad vi ikke skal padle i dag, men heller bruke beina, og jeg tar selvkritikk som overivrig turleder.

– Det her er helt utrolig vakkert, sier Camilla i teltet mens frokosten glir ned og kaffen står på kanna. – Og så mange steder i Norge man aldri har sett! Det er jo ikke så lett  å bare dra ut uten å vite hva eller hvordan jeg skal gjøre ting. Jeg hadde jo ikke visst hvordan jeg skulle fyre opp denne matlagingstingen engang.
Det er akkurat dette som er planen min. Frelse Camilla til å bli med på tur – dette skal gå finfint.

«Langt inne i dalen ser vi hvordan fjellene reiser seg i loddrette vegger. Dit skal vi.»

Camilla: Våkner opp av lyset og fuglesang. Jeg har brukt natta til å psyke meg opp til denne dagen. Vi skal ut på en skikkelig tur med alt det inneholder: sykling, fottur og klatring, og på toppen skal jeg sitte og dingle med føttene på en tupp, og kjenne på følelsen om å nå målene sine og nyte utsikten.
Morgenen startet med digg frokost ute i naturen. Jeg innser jeg må komme meg mye mer ut på tur og være mere ute. SuperSandra fikser og ordner mens jeg prøver å våkne opp. Hun gir meg beskjed om å ta med nok mat på turen, jeg tenker at jeg ikke spiser så mye og pakker med meg noen brødskiver. Sandra ser på meg og pakker dobbelt så mye. Jeg er mer bekymret over hvor vi skal finne vann og hvor mye sukker jeg trenger å pakke i sekken på denne turen.

STIGE: Det er sjeldent du spiser så mange høydemeter på fjellturen. Her går det rett opp 200 meter i en via ferrata.

Hold deg fast: Oppover kan det bli bratt, men dette klarer du! Nedenfor ser du Ringedalsvatnet,

Været har lettet såpass at det ser ut til å bli en kjempefin tur. Camilla skal endelig få slippe å bare tråkke på en sykkel i en spinningsal. Og gå i oppoverbakker på en tredemølle. Nå skal hun få kjenne på den virkelige turfølelsen!

Jostein Soldal fra Opplev Odda møter oss ved demningen, og utstyrer oss med sykler og via ferratautstyr.

– Dette blir en flott tur! Dere må nok regne med mellom 8-10 timer på turen, med både fotostopp og alt som hører med. Ofte er det at folk blir litt trøtt i hodet av å være så lenge på tur, og da skjer det gjerne noe med konsentrasjon og fokus, forteller han. Men han skal sørge for å få oss trygt både opp og ned.  

– Tror ikke det er hodet jeg blir først sliten i, kommenterer Camilla tørt. Langt inne i dalen ser vi hvordan fjellene reiser seg i loddrette vegger. Dit skal vi.

– Det er spesielt oppstigningen opp til via ferrata-ruta som kan være krevende, for de som ikke er turvandte. Der følger vi et tørrlagd elveløp, og det kan være en utfordring for mange å gå i et slikt terreng. Men bruker vi tiden, og ikke stresser går det som regel bra, forteller Jostein.

Camilla: Vi møter guiden vår som viser oss syklene og lurer på om vi er klare for en skikkelig tur. Jeg tenker jeg er født klar og hopper på sykkelen. Bring it on! Syklingen innover er en fin oppvarming, greit terreng og minner meg faktisk litt om en spinningtime. Bortsett fra at det nå er vakker natur, strålende sol, fantastisk utsikt og frisk luft. Vi sykler i 7 km før vi parkerer syklene og får vite at vi skal komme oss opp mot klatreveggen.

Etter en liten oppvarmingstur på noen kilometer på sykkel, setter vi fra oss syklene ved veien. Jostein leder an, og viser oss stien, rett opp i lia. Den sirkler seg oppover, og det er på tide å ta frem knebøyertreningen.

oppover

Camilla: Vet ikke om jeg fikk beskjed om hvor langt dette var, mulig jeg har ignorert det på sykkelturen. Men oppvarmingen har gjort susen og jeg er klar for tur. Vi starter med fotturdelen, og det tar ikke lange tiden før jeg faktisk skjønner at det bare er en vei. Og det er oppover. Da snakker vi bratt stigning, og Trolltunga ligger høyt oppe! Kjenner jeg blir temmelig stressa av å ha en sprækis i rumpa. Vi er heldigvis bare 3 stykker på tur, men når jeg får en person bak meg for å passe på tempo og at jeg henger med, så får jeg litt panikk. Jeg styrer mitt eget tempo. Jeg får flashbacks til treningsinstruktøren som bruker å si til oss at det er viktig å kjenne på dagsformen. Akkurat det er lite reelt nå.

Jeg koser meg. Dette går jo strålende! Været er flotters, stien snirkler seg oppover, men det er ikke så langt igjen opp til klatringen. Humøret til min turfersking er fortsatt topp, men det er på tide å fylle på med litt energi. Over skoggrensa, med utsikt til både vannet under oss og klatreveggen bak oss, blir det lunsj.

Camilla: Det er oppover, oppover, oppover. Det er fint og grønt og mye vakkert å se på, men merker vannflaska blir fort tømt og t-skjorta er temmelig gjennomblaut. Halvveis oppe i bakken stopper vi for å spise lunsj. Jeg er overlykkelig for at vi endelig skal ha en liten pust i bakken. De tre brødskivene forsvinner på to sekunder og jeg har allerede spist opp en halv plate sjokolade og tømt nok en liter med vann. Jeg må skifte t-skjorte. Men jeg nyter turen. Tenker at det er akkurat sånn det er å være på skikkelig tur. Vi får høre historier om hvordan denne turen kom til, hvem som har vært med på dette før og en morsom historie om en amerikansk familie som ikke visste helt hva de gikk til. Jeg tenker «typisk amerikanere, de er jo så vandt til å kjøre bil overalt, også skal de plutselig overleve ni timer på tur. Klarer de det så skal jeg også klare det!»
Jeg stabler meg på beina igjen og guiden peker ut hvor jeg skal sitte å dingle med beina. Nå er det ikke langt igjen! Vi fortsetter enda litt oppover, det blir brattere og jeg må ta tak i busker og trær for å dra meg opp.

Camilla henger på og er sterk som en bjørn. En litt svett en kanskje, men bjørner må jo puste de også. Vi kikker oppover på stigtrinnene som forsvinner opp i himmelen. Her er det bare å sette i gang, og jeg er spent på hvordan dette vil gå. 

– Denne via ferrataen ble laget av to svensker som var her og jobbet. De rappellerte ned fra toppen, og borret til stigtrinn og det man trenger for å komme seg opp, forteller Jostein, mens han peker oppover.
– Selve klatringen er ikke så fysisk krevende. Det er gode trinn, og mer som å gå i en stige. Her er det mer det mentale som blir testet. Og så skal vi jo tilbake samme veien. Å klatre nedover oppfatter de fleste som litt tøffere enn å gå oppover, forteller han .

Heldigvis er det ingen grunn til bekymring, klatringen er enkel, det er bare å ta det trinn for trinn.

«Jeg får tenke at jeg har vært i en stige før, og her strekker stigen seg litt lenger opp i været bare.»

Camilla: Å herregud. Hva svarte gjør jeg her? Både sykle og klatre og fjelltur på en gang. Hva tenkte du egentlig på, Camilla?? Jeg kjenner jeg begynner å få krampe i låret, og shit det er høyt ned, men shit så gøy! Jeg skal klare å komme meg opp den veggen her. Å nei, krampe! og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ned. Følelsen skifter fra minutt til minutt. Krampe i beina, men det går oppover mot toppen likevel. Jeg får tenke at jeg har vært i en stige før, og her strekker stigen seg litt lenger opp i været bare. 

Gode trinn: Her kan det bare gå en vei, og det er oppover fant Camilla ut.

– Nå er vi bare en kilometer unna Trolltunga, forteller Jostein idet vi klatrer over kanten på det siste stigtrinnet. Camilla har krampe, men later som ingenting. Etter å ha gått i litt flatere terreng løsner det heldigvis, og vi kan endelig ta de obligatoriske bildene.

Camilla: Endelig oppe! Knærne dirrer og lårene har fest. Beina føles som gele, men jeg vet jeg skal ned igjen også. Sandra gir meg en pose med nøtter, og saltet skal visst hjelpe mot krampe, sier hun. Og det tror jeg jammen virker. Vi går den siste kilometeren til selve Trolltunga, og jeg er så stolt når jeg står på toppen, det er helt rått at vi har gått helt opp hit!

Både klatreturen ned og sykkelturen tilbake går lett, og Camillas smil går rundt i det vi kommer tilbake til bilen.

– Jeg følte jeg hadde promille på veien tilbake, og har sykla helt på autopilot! Hadde det ikke vært for den posen med cashewnøtter oppe i lia der, hadde jeg sikkert sittet der enda, gliser den ferske turdama.

Camilla: Jeg har sagt til alle at vi skal sove i telt hver natt på denne turen. Men akkurat i natt, med plaskeregn og sliten kropp, da er det vel fortjent å legge seg inn på en campinghytte! Turen opp var mye hardere og tyngre enn jeg kunne drømt om. Men det var definitivt verdt det.

Skjermbilde 2015-06-18 kl. 10.29.59