Det er høst og Gardermoen ligger bortgjemt i tåke, likeså gjør Malpensa, der flyet vårt lander. Det er tidlig november og sekken min er pakket som om vi skal på tur i vant natur og klima. Sanne Karlsen har sett for seg en solrik og varm fjellferie. Det viser seg at begge skal få rett. Aostadalen i Nord-Italia gir oss litt av alt.

GPS-en viser 113 kilometer til målet og jo nærmere vi kommer, desto mer letter tåka. Og der, der er fjellene. Det kribler i kroppen. Jeg skravler på engelsk og sjåføren svarer på italiensk. Hva vi snakker om, det vet jeg ikke, men vi teller med fingrene, peker og rister eller nikker på hodet. Vi kjører forbi en liten bygd, forbi en borg fra andre verdenskrig, forbi drueklase-rader og forbi byen Aosta. Dalen er beskyttet av høye fjell, broderlig delt med franskmennene og sveitserne, og helt innerst ligger Mont Blanc. Vi kjører opp fjellsidene, opp svingete veier, opp en trang dal, opp gjennom en liten bygd, gjennom rastunneler og så, midt i mellom det ene store, spisse fjellet og det andre ligger byen Cogne. I morgen skal vi inn i nasjonalparken Gran Paradiso.