De nye fjellvettreglene skal, ifølge gruppen som har laget dem, være tilpasset en ny tid. Men når man velger å puste liv i en foreldet, regelbasert tenkemåte for fjellvett, hvorfor ikke «ta tyren ved hornene» og ta med den ene regelen som virkelig kunne utgjort en forskjell og redde liv? Nils Faarlunds kronikk «Fjellvettreglene er et misfoster» i Aftenposten 25.2 tar behørig for seg regeltenkningens begrensninger. Her vil jeg fokusere på en diskusjon som er minst like viktig, nemlig innholdet i reglene.

Langt de fleste av dem som omkommer i vinterfjellet dør som følge av skred. Siden vinteren 1972/73 har det omkommet 157 personer i forbindelse med skredulykker under fritidsaktiviteter i Norge. Ser vi på tiår for tiår, var snittet på 1970- og 1980-tallet ca. 3, på 1990-tallet 2 og på 2000-tallet 4. I løpet av de fem siste vintrene (t.o.m. vinteren 14/15) har det omkommet nærmere 8 pr vinter. De fleste av skiløperne i denne statistikken har omkommet etter selv å ha utløst skredet i terreng brattere enn 30 grader – dvs. i terreng som er omtrent like bratt som unnarennet i en hoppbakke, eller brattere enn mange av Norges «svarte løyper» i alpinanleggene. Bratt frikjøring i fjellet seiler opp som en av de farligste friluftslivsaktivitetene, mange ganger farligere enn f.eks. klatring, brevandring og elvepadling, også når man tar høyde for antall deltakere. Det er bl.a. denne «moderne» bruken av fjellet, toppturer med randoneeutstyr og frikjøring i bratt terreng, fjellvettreglene nå også skal favne. «Der det tidligere var vanlig å gå rundt, går vi nå over» påpeker Markus Landrø fra Norge vassdrags- og energidirektorat (NVE), som representerer gruppen bak fjellvettreglene, i Fjell og Vidde nr. 1 (2016).

Annonse

Bratt frikjøring i fjellet seiler opp som en av de farligste friluftslivsaktivitetene

De nye fjellvettreglene formaner leserne til å «ta hensyn til vær- og skredvarsel», samt å «ta trygge veivalg» og gjenkjenne skredfarlig terreng. Vel og bra, men hva innebærer det i praksis?

De siste årene har skredvarslingen blitt vesentlig forbedret i Norge. Gjennom NVEs nettside varsom.no kan brukeren få informasjon om og lære om skred og skredfare. Problemet er at så lenge man har med lagdelt vintersnø å gjøre, dvs. stort sett hele vinteren til etter «førefallet» utpå våren, kommer faregraden sjelden under 2 – 3 i fjellet under en normalvinter. Og det er nettopp ved varslene faregrad 2 og 3 at de aller fleste fatale skredulykker skjer. Så hva betyr det «å ta hensyn til skredvarsel»? Dette unnlater gruppen bak fjellvettreglene å si noe om. I stedet uttaler en annen representant for gruppen, Julia Fieler fra Norges Røde Kors Hjelpekorps (NRKH), at de ikke vil «fraråde folk å gå i bratt terreng». «I stedet legger vi vekt på at du skal ha erfaring fra og kunnskap om det du holder på med». Erfaring og kunnskap er vel og bra, og bør oppmuntres, men er det nok? De aller fleste forulykkede i skred på 2000-tallet betegnes som «erfarne» i media og i ulykkesrapportene. Menn i 20-årene, 30-årene, 40-årene og 50-årene er nokså likt representert i ulykkesstatistikken. Det er altså ikke noe «ungdomsfenomen». Det er rimelig å anta at mange har noen vintre på ski bak seg. Trolig har de «erfart» at det har gått bra så mange ganger før. Dessverre er det grunn til å tro at det har gått bra fordi de har vært heldige, ikke fordi vurderingene de har gjort nødvendigvis har vært så gode, eller fordi kunnskapen deres har vært så stor. Landrø peker også på dette problemet: «du får aldri vite hvor nær du var en skredutløsning». Og tilføyer: «Hvis du ikke vil basere livet ditt på tilfeldigheter og flaks, må du ta skredkurs eller gå i lære hos noen som kan». Men hvem kan? Hvem er det som, med hånden på hjertet, kan si til sine kursdeltakere: «Her er det 35 grader bratt og lagdelt vintersnø, men etter de undersøkelsen jeg som skredekspert har gjort kan vi slippe oss trygt utfor her!» Noen fordekker den livsfaren man evt. utsetter sine kurs- eller turdeltakere for med uttrykket «restrisiko» - hva nå det måtte bety… Man kan like godt snakke om flaks/uflaks. Ser vi på skredulykker og nestenulykker som har involvert grupper på tur på 2000-tallet har disse stort sett rammet svært erfarne guider/turledere. Nestenulykkene finnes det ikke oversikt over, men vi vet at åtte personer har omkommet i denne typen hendelser siden 2000. De ansvarlige hadde masse erfaring og kunnskap. Likevel gikk det galt, med deltakere og pårørende til deltakere som sannsynligvis hadde en forventning om de var «i trygge hender».

Noen fordekker den livsfaren man evt. utsetter sine kurs- eller turdeltakere for med uttrykket «restrisiko» - hva nå det måtte bety… Man kan like godt snakke om flaks/uflaks.

Gruppen unnlater også å si hva det innebærer å «ta trygge veivalg» og «gjenkjenn skredfarlig terreng». Skredfarlig terreng er stort sett gjenkjennelig ved at det brattere enn 30 grader, samtidig som det ligger lagdelt snø der. Vil man inn i slikt terreng kan man søke mot rygg – vær trygg. Utover dette innebærer trygge veivalg som oftest å unngå dette terrenget, samt utløpsområdet nedenfor, til etter «førefallet». Cecilie Skog, som også er en del av gruppen, uttaler at: «Det viktigste har vært å finne formuleringer om hva du skal gjøre på tur, og kutte ut alt du ikke skal». Vel og bra å tone ned formaningene, men hvorfor da regler? Skulle man fulgt den regelbaserte tenkemåten for fjellvett gruppa legger opp til kunne man ganske enkelt sagt: «Unngå terreng brattere enn 30 grader på lagdelt vintersnø». Eller mindre formanende: «Søk mot terreng slakere enn 30 grader på lagdelt vintersnø». Da hadde gruppen tatt høyde for Landrøs kloke ord: «Naturen er veldig sammensatt og ikke alltid lett å forstå, alle kan ta feil. Problemet med snø og skred er at feil vurdering kan få så store konsekvenser». De hadde også tatt høyde for de siste ti-årenes skredforskning som igjen og igjen har vist oss at variasjonen i stabiliteten i snødekket, i ett og samme heng, kan være store innenfor små avstander. Noe som nærmest umuliggjør oppgaven å bestemme skredfaren på stedet utover generelle «faregrader» fra en til fem, som dekker uforholdsmessige store områder. Og ikke minst hadde de tatt høyde for at vi mennesker svært ofte er dårlige beslutningstakere som lar oss forføre gjennom «mentale snarveier» i valg-situasjoner. De to forholdene, holdt opp mot hverandre, tilsier at vi trenger noen mønstre.

Vel og bra å tone ned formaningene, men hvorfor da regler?

Et slikt mønster kan være å holde seg unna bratthengene på lagdelt vintersnø. Dette kan formidles som et mønster, eller som en norm, fremfor det mer absolutte - en regel. I stedet for regler – hvorfor ikke drive litt «nudging». Hvorfor ikke «dytte litt på folk» - i en forsvarlig retning, litt tilbake mot «gå-rundt tradisjonen»? Hvorfor ikke løfte frem bratt skikjøring på vårsnø i mai og juni? Hvorfor ikke gjøre som Kjetil Brattlien (Norges Geoteknisk Institutt) anbefaler, fokusere på «ekstrem finkjøring» i stedet for ekstremskiskjøring? Langt de fleste vil ha stor glede av å kjøre pudder i terreng inntil 30 grader, selv med moderne telemark og/eller randoneeutstyr.

Når store ansvarlig organisasjoner som Den Norske Turistforening (DNT) og NRKH skal revidere fjellvettreglene bør de erkjenne at det finnes en «elefant i rommet». Elefanten er terreng brattere enn 30 grader. Når man har valgt å fortsette en foreldet regel-linje er det uansvarlig av disse organisasjonene å ikke gi klare råd i det minste. Når ikke engang NRKH vil fraråde folk å gå i bratt terreng – hvem skal da gjøre det? Selv NVEs skredobservatører, som er kurset opp, ned og i mente, har retningslinjer som sier at de ikke skal bevege seg inn i terreng brattere enn 30 grader når de skal gjøre sine observasjoner. Og på NVEs snøskredfareskala anbefales det generelt å unngå terreng brattere enn 30 grader allerede ved faregrad 2. Hvorfor er det da så vanskelig for gruppen som har revidert fjellvettreglene å gi klare råd? Det er også relevant å spørre hvilke retningslinjer Norsk Fjellsportsforum (NF) og DNT gir til sin turledere i denne sammenhengen? Er disse organisasjonene like unnvikende i sine HMS-planer?

Når ikke engang NRKH vil fraråde folk å gå i bratt terreng – hvem skal da gjøre det?

Når en gruppe med medlemmer fra bl.a. NVE, NRKH, NF og DNT skal lage regler for fjellvett bør man kunne forvente noe mer ansvarlighet. At noen av gruppens medlemmer, på private fjellturer går brattere enn 30 grader, som også fremkommer av artikkelen i Fjell og Vidde, bør ikke være relevant i denne sammenhengen. Å være kul og «topptur-trendy» kler ikke ansvarlige organisasjoner

André Horgen

11-06-25_lightboxorg

Førstelektor ved Institutt for idretts- og friluftsfag ved Høgskolen i Sørøst-Norge.  I fjor skapte han debatt med kronikken Cowboy-tilstander i naturbasert reiseliv?