Nordisk Konferanse om Snøskred og Friluftsliv 2019 samlet nesten tre hundre deltakere til utveksling av meninger, erfaringer og forskningsresultater på Voss. I Lom i 1994 var vi bare tiendeparten. Interessen for ferdsel i skredutsatt lende i Norge har vokst. Denne trenden kom til Norge i 1980-årene, forårsaket av pengesterke, spenningssøkende byfolk.
Da Norges Høgfjellsskole ble til sommeren 1966, satset vi på kurs i brevandring og fjellklatring. Påsken 1967 med 16 dødsofre til fjells utløste en nasjonal dugnad i skadeforebyggende arbeid etter initiativ fra DNT og NRK. Fordi hverken turistforeningen eller hjelpekorpsene hadde en organisasjon som kunne drive kursvirksomhet, kom vintersesongene med kurs for friluftslivets organisasjoner, fjellredningstjenesten, skoleverket og Forsvaret brått til å gi oss krevende utviklingsoppgaver.
Ansvaret tynget i alenegangen. Læreåret som tindebestiger i Deutscher Alpenverein på slutten av 1950-tallet og praksis som ’oppmann’ i den første åpne gruppen for tindebestigning i Norge – Tindegruppa ved NTH, 60-årsjubilant i år – ga imidlertid bakgrunn for å mestre oppgaven. Fortrolighet med den skialpine kulturen som ble til på slutten av 1800-tallet, kom til nytte. ’Skibestigerne’ tok til seg tindebestigernes respekt for livsfaren i stupene. De skjønte snart at snøskred var like uforutsigbart som steinsprang. Parolen ble: Unngå skredlende, når snøforholdene ikke er sikre!
Vi tilpasset dette tankemønsteret for vår iscenesetting av læring i møte med livsfaren i fri natur under mottoet: Ferd etter Evne! I praksis ville det si å unngå skredutsatt lende – brattere enn 1:3. Vi brukte snøprofil etter geografen Paulke til å gjøre oss kjent med snøen. Med vårt standardverktøy i vinterfjellet – snøspaden – kunne vi med ’spadeprøven’ finne ut om det var lagdeling i snødekket og om det var flaksnø med dårlig underfeste – de nå mye omtalte ’svake lag’. I slike tilfelle anså vi også utløpssoner som skredfarlige. Først etter førefallet med storkornet snø tvers igjennom snødekket, var det forhold for å kjøre i skredutsatt lende. Vår snøprofiltilnærming til snøkjennskap – fortrolighet med snøen – ble forøvrig i 1970-årene kjent i Alpene som Die Norwegermethode, takket være den tyske tindeveglederen Walter Kellermann.
Skulle jeg i dag forsøke meg på en status angående vår omgang med livsfaren i fri natur ut fra hvordan vi har forholdt oss til fenomenet snøskred det siste, halve århundret, kommer jeg til at praktisk skjønn og respekt for fenomenet har blitt fortrengt av troen på naturvitenskapelig kontrollregime og risikohåndtering med kvantifisering. I løpet av 1980-årene ble så troen på målbarhet og algoritmer rystet av oppdagelsen av at snø ikke er et homogent materiale og av at risiko-abstraksjoner kommer til kort i liv-og-død-avgjørelser, når adrenalinet flommer.
LES OGSÅ: Mestre fjellet
Siden skredkonferansen i Trondheim 2015 er alle skredkyndige miljø i Norge enige om at ”naturen ikke er så enkel, den lar seg ikke beregne”. Vosse-konferansen var preget av ’fomling og famling’ som det heter blant vegledere i (tinde)friluftsliv – en fabulerende åpenhet overfor den frie naturens mange gåtefulle uttrykk. Nå gjelder det ikke å få tilbakefall til mekanistiske modeller for studiet av ’den menneskelige faktor’. Vi mennesker er ikke roboter. Vi utmerker oss med vår bevissthet. Derfor finnes svarene i evolusjonspsykologien. La deg beruse av naturmøtet og F-a-a-a-r Vel med Ferd etter evne!
Nils Faarlund er fast spaltist i UTE
