Oberstløytnant Huitfeldt etterlyste «evaluering» i programmet han hadde bestilt for alpin klatring for hærkadetter – et fremmedord i norsk ut-danning i 1967. Skolesjefen kom 68-er-opprøret i forkjøpet og provoserte med nytenkning om situasjonsorientert lederskap og læring.
«Her foregår det noe som ikke står i programmet», sa oberstløytnant Hope, da han overtok som skole-sjef ved Hærens Krigsskole, etter den ny-skapende Tønne Huitfeldt i 1970. Tønne Huitfeldt var en av de mest markante skikkelser i Forsvaret gjennom mer enn et halvt århundre, heter det i Norsk biografisk leksikon. Da han i 1966 fikk i oppdrag å gi den norske landmaktlederen en videre horisont, gikk han radikalt til verks. Ett av hans tiltak var å invitere Høgfjellsskolen i Hemsedal til å arrangere kurs i alpin klatring i etableringsåret 1967.
Hva var det skolesjef Hope hadde fått i fanget etter sin uredde forgjenger? Det var de ukelange «Fjellkurs – Sommer» og «Fjellkurs – Vinter», identiske med våre kurs i alpin klatring og ferdsel i vinterfjellet med særlig vekt på ferd etter evne og naturvennlig væremåte. Selv om det fra begynnelsen av var innforstått at kursene ikke skulle ha militærtaktisk tilsnitt, var ikke dette arvtaker Hopes anliggende. Det kom frem etter at han hadde deltatt i Fjellkurs – Vinter som forøvrig var først ute med å inkludere det vi i dag kaller «skredkurs». Nei, skolesjefens bekymring var «dette med naturen».
Jeg hadde en anelse om det. Høgfjellsskolen hadde fått mye medieoppmerksomhet om å vinne venner for fri natur i den hensikt å bidra aktivt til å sette en stopper for den ødeleggende kraftutbyggingen i Fjell-Norge. Satsingen på «det hvite kull» for gjenreisingen av landet etter krigstiden 1940 – 45, etterlot mer og mer av «landet som det stiger frem» som Apparatenlandschaft (jf. filosofen P. W. Zapffe). Min kortfattede kvittering til skolesjefen for at jeg hadde forstått hans budskap, var «m-m». Samtidig passerte de mange gledestundene til fjells med begeistrede kadetter i revy. Lettelsen over skolesjefens kommentar utløste en dopaminrus: «Det (med naturen) må stå i programmet».
Iscenesetting av verdidannende læring i møte med livsfaren i høgfjellets frie natur for hæroffiserer fikk gå sin gang i 43 år med høgfjellsskolen som arrangøransvarlig. Med visse tilpasninger i deltakerantall og derav følgende fra-det-nære-og-kjente-til-det-fjerne-og-ukjente utviklingen ble dette enestående FoU-prosjektet ført videre etter etablert mønster med Krigsskolen som arrangør. Fusjonering av krigsskolene førte til opphør i 2019. Dette Forsknings- og Utviklingsarbeidet for læring og lederskap er enestående på grunn av varigheten og omfanget – mer enn 250 kursuker og med mer enn 3500 kursdeltakere. Høgfjellsskolen skylder Krigsskolen stor takk for at vår ’prosjektleder’ fikk følge FoU-prosjektet i alle år og for friheten til å levendegjøre den norske friluftslivstradisjonens verdier – menneskeverd og naturverd.
Etter 53 års FoU i verdidannende læring kan ikke opphøret stenge for gleden over det store bidraget til fremveksten og modningen av vår originale, norske veglederkunst – vegledning med g – som prosessen har utløst. Nyskaperen Huitfeldt åpnet for at høgfjellsskolens alpine kyndighet, virkelighetsforståelse og verdiorientering – inspirert av 1800-tallets protestbevegelse mot industrialiseringens herjinger med fri natur – møtte militærkulturens erkjennelse av hva som kreves av en beslutningstaker i møte med det uvisse under livstruende forhold.
LES OGSÅ: Fjellvettregulering – ingen skam å snu
Lærdom: I møtet med livsfaren i fri natur står vi overfor en kompleksitet hvor abstraksjon og kontrolltenkning kommer til kort: Naturmøtelæring er vegen til mesterlighet.
Lettelsen over skolesjefens kommentar utløste en dopaminrus: «Det (med naturen) må stå i programmet».
Nils Faarlund er fast spaltist i UTE.
