Nils Faarlund om kampen og gleden

Tidligere i år fylte han 75. Nå er UTE invitert hjem til Nils og Helga Faarlund på Toten, farsgarden oppe på et høydedrag på Skreia. 

Jeg kommer med bussen klokka 10, så det passer med dugurd, som Nils sier, en tidlig lunsj. Kona Helga serverer sildesalat med rødbeter hun selv har dyrket, før Nils og jeg skal ut på tur i Totenåsen. Eller var det altså omvendt? 
– Når du kommer deg ut i naturen, så sier du underforstått at der du kommer fra er huset du bor i, hjemmet ditt, byen er det du setter høyest og mest pris på. Men av og til blir det for innestengt og så må du ut. Ved å si ut, ja det er jo litt uheldig at dette magasinet heter UTE, sier han.  
– Bladet burde egentlig hett INNE?
– Akkurat. Det burde hett inne. Når du sier ut i naturen har du sagt at du går ut i det fremmede. Hvor du ikke har tilhørighet. Du bruker dette fremmede som sparrings partner. Som et sted hvor du kan gå til grensene, og fortrinnsvis over grensen og komme levende fra det. Derfor mener jeg at hvis vi skal holde i hevd friluftslivets tradisjonelle verdier, må vi slutte å få folk ut i naturen. Da må vi slutte å legge til rette. Da må vi gi dem mulighet til å ferdes i den naturen som er seg selv, den frie natur.

Vi setter oss i bilen til Nils, en nyere farkost i den praktiske pizzabilklassen. Helga, hun som han traff under studieoppholdet i Tyskland og giftet seg med, tross advarslene om at «kvinnen er alpinismens død», har sagt til Nils at han må lage teen selv. Da blir den som han vil.

Helga er dessuten bekymret for skotøyet mitt. Nils går jo helst utenom stien. Men vi har faktisk merket tursti under beina når vi går oppover mot sola.
Det er et par hundre høydemeter fra parkeringsplassen og opp til utsiktspunktet.

Nils har staver av bambus.

Teleskop trenger han ikke.

Han bare holder lengre nede på den glatte bambusen.

Så fingrene også får trening.

Her i Totenåsen kunne Nils notere en fersk seier på naturens vegne. Skreifjella Vindpark var planlagt med 70 vindmøller – eller turbiner, som Nils kaller det – med navhøyde på 100 meter og vingefang på 112 meter og tilhørende veisystem for å få alt på plass. Etter iherdig kamp fra Aasens Venner, anført av en viss skikkelse i nikkers, ble det til slutt nei til konsesjon. 
– Det tok to år av mitt liv, det der, sier Nils. 

Vi kommer opp i sola og leter langs ryggen etter det beste utsiktspunktet. Nils byr på usukret te fra ståltermos. Ståltermosen er en virkelig forbedring av friluftsutstyret, mener han og spør om jeg visste at han utviklet den første anatom-iske ryggsekken og det første tunnelteltet. Vi kikker ned på Skjeppsjøen der Nils pleide å bade om sommeren. Familien hadde hytte like ved. 
– Jeg pleide å svømme over – på det bredeste, sier han. 
Vi ser bølgende åkerlandskap, Mjøsa og langt i det fjerne, snødekte fjelltopper i Jotunheimen. Eller kan vi egentlig se dem? Nils liker i alle fall å tro det var denne anelsen av fjerne tinder som inspirerte han til et liv i fjellene. 

I 1966 flyttet han og Helga til Hemsedal for å starte skole i friluftsliv. Han hoppet av fra en forskerkarriere i biokjemi og mikrobiologi for å «forsvare norsk natur mot sivilingeniører». Slike som han selv, altså, med ring fra den tekniske høgskolen i Trondheim. Han ville endre tenkemåten ved å endre språket. Nils mener norsk er suverent for å beskrive natur, med korte ord som snø og fjell og et hendig system for å lage nye ord. Overflaterim og grovkornet snø, er ord Nils har laget. Han har også forsøkt å få norske klatrere til å si mutter i stedet for kile og krå for innvendig hjørne eller dieder. 
– Hvem bruker disse ordene i dag?
– Nja, altså, vi har jo tross alt hatt flere tusen kursdeltakere i løpet av seksogførti år… Men jeg tror nok at det ikkeer  så lett å komme inn i det norske klatremiljøet og bruke disse ordene. 
– Nei?
– Fordi de kan spores tilbake til kildene. Så det har jo vært en belastning. 
– Hvordan da?
– Ja fordi det ble jo en maktkamp rundt høgfjells-skolen i Hemsedal ved at studentopprørene definerte sin identitet med Marx´og Lenins lære. Og vi som da var filosofiske tenkere, vi var jo grønne og ikke røde. Så det ble en veldig opphisset kulturkamp mellom de røde student-opprørerne og vi grønne. 
– Kommunistene i AKP (ml) dominerte klatremiljøet?
– Ja, det var kanskje ikke så mange som var aktive, men det var veldig mange medløpere. Og da gav dette seg uttrykk i at Skandinavisk Høyfjellsutstyr samlet bredt de som var opprørernes, side, den røde siden, mens høgfjellsskolen forble på den grønne siden og ble en minoritet, et mindretall. 

På overflaten handlet det om ulike oppfatninger av klatreutstyr og klatrestil. Men det ble en dyp konflikt som skapte bitterhet på begge sider. Faarlund mener det ødela mest for han og Høgfjellsskolen. 
– Det skapte en slags… Det ødela den populariteten som høgfjellsskolen hadde fra starten av, og det preget klatremiljøet i alle fall i tyve års tid. Vi var kjente for at vi brukte klatresele rundt brystet, eller kombinerte seler, og vi brukte hjelm. Med sportsklatringen fra midten av 70-tallet  ble dette upopulært, og dette med å snakke norsk om klatring ble sporet til det grønne livssynet, kan du si. 

Nils Faarlund har mye å vise til. Han har fått Den Kongelige St. Olavsordenen for sin innsats for norsk redningstjeneste, han startet friluftsliv som høgskolefag og er æresmedlem i den internasjonale fjellførerorganisasjonen. Likevel er det ikke til  å komme fra at mange kjenner best til denne kritikken mot andres måte å leke i naturen på. Klatrere som trener seg opp på innevegger, skikjørere som staker seg fra skiheis og ut i bratte heng, men også merking av stier, fjellvettregler og sponsede himalayaekspedisjoner. I sin tid var han blant klatrerne som gikk førstebestigninger, ruter ingen andre hadde turt å forsøke. Klatrekamerater beskriver han som sikker, rolig og med en egen evne til å stå på små tak. Nå er han tilsynelatende nådeløs mot moderne utgaver av seg selv. Eller er han det? 
– Det nytter ikke å gå rundt å heve pekefingeren og si at man ikke kan gjøre det og det. Men man må konfrontere de som tjener penger på at folk setter livet sitt på spill. Da snakker vi om skisentere, turistnæringen, utstyrsprodusentene og mediene. Vi må konfrontere dem med det ansvaret de har og de må legge om den måten de forteller historiene på og den måten de viser bilder på. Det er bare på den måten vi kan forebygge at folk skader seg eller tar livet av seg, og det er på den måten vi kan stoppe de kommersielle aktørenes misbruk og tilrettelegging. Dette henger sammen, sier han. 

Selv om han i utgangspunktetmente at skiheisene aldri burde vært bygd, hjalp han Hemsedal skisenter med å forebygge skred. 
– De ringte i sin nød til Norges Høgfjellsskole for å be om hjelp til å varsle skred. Da hadde de hatt flere dødsulykker i skisenteret. Det var i fem-seks og nitti eller noe sånt noe. Da sa jeg at jeg kan ikke varsle skred og jeg vil ikke, men jeg har en helt annen idé. De var villige til å være med på det. Da sa jeg – og det behøver ikke være med i teksten her – «men husk på det, at nå har jeg kritisert dere gratis i 25 år, for det dere driver med, nå koster det penger». Det er jo morsomt at de hadde jo fått disse rådene av meg hele tiden. Delvis gjennom mediene og delvis lokalt, men de brød seg ikke noe om dem, sier han.
Det endte opp med en informasjonstavle om vær og føre og en brosjyre om våkne veivalg slik at folk kunne lære. Skipatruljen skulle være samtalepartnere, og det skulle ikke trykkes bilder som framstilte hasardiøs kjøring som normalt. Men forbudsskiltene skulle bort. Nils vil ikke fjerne livsfaren.  
– Livsfaren er måten naturen taler til oss på med utropstegn. Men du trenger ikke gå så tett innpå livsfaren for å lære. Ikke gjør det til en rus, for å bekjempe kjedsomheten. 
Alt henger som kjent sammen med alt, spesielt for Nils. 
– Så når folk spør hva jeg driver med, så sier jeg at jeg driver med læring og ledelse i møte med livsfarlig natur. Da sier de «hæ, det kan jo ikke være mulig». Da er vi litt tilbake til det at læringen som virkelig er varig og motiverende er læring som knyttes til det at du ferdes i det tredimensjonale. Hvor hjernen knytter opplevelsene og læringsutbyttet til hvordan du beveger deg i naturen. Det blir sittende der, det slipper ikke taket. Vi har lært bort en måte å lære på. 

Leug er et av favorittuttrykkenetil Nils Faarlund. Bevegelig, ledig. De som har havnet i diskusjon med han vil kanskje påstå at stivbeint ville passet bedre. I flere år hadde vi utvilsomt rett – i helt bokstavelig forstand.   
Hoftene til Nils ble nemlig gradvis verre. Til slutt var det konstant vondt. Skrittlengden til de lange bena var nede i det nesten ubrukelige Han måtte under kniven for å bytte hofteledd, begge to. I neste runde var det skuldrene. Han klarte knapt å løfte armene, langt mindre klatre. Det ble nye operasjoner.
– Jeg er i den eksklusive gruppen som har byttet både skulderleddene og hofteleddene, sier han. 
Han humrer av det, og mener det må være både slitasje og uflaks med genene. Hvem skulle tro at Nils Faarlund er full av reservedeler under nikkersen og anorakken?  
Nå er han bedre enn på mange år.  Kirurgi, fysioterapi og trening – time etter time med nymotens slynger – har gitt resultater. Nå kan han lange ut i motbakkene, klatre og være leug igjen.  

Bedømt etter hvor mange som har tatt i bruk vadmelsnikkersen, kan det virke som Nils Faarlund har talt mye for døve ører.

Men Faarlunds klo kan merkes på mange områder i friluftslivet.

Noe av det han er mest fornøyd med er den anerkjennelsen norske tindevegledere har fått de siste årene.

Nå finnes det 80 av dem, flere enn i både USA og Sverige. Også det har vært en kamp.

I 1982 ble NORTIND-kvalifiseringen internasjonalt godkjent, noe slett ikke alle likte.

Nils forteller historien om da DNT, Norsk Tindeklub og Kolsås klatreklubb ville få Justisdepartementet fra å anbefale «gutteklubben» til Faarlund for internasjonal godkjenning. Problemet var at de møtte feil byråsjef. 
– Han sa at «ja, men det er disse her som dere kritiserer som har vært ryggraden i norsk redningstjeneste helt siden begynnelsen av 70-tallet. Hvem er dere, vi har aldri hørt noe fra dere? Så da måtte de luske ut med rumpa mellom beina, smiler han.

Saken – da som nå – dreier seg om hvem som skal ha rett til  ta betalt for å lede andre på tur i fjellet.

Faarlund mener de profesjonelle tindeveglederne burde ha en enerett. Et mesterbrev eller en offentlig godkjenning er like relevant i fjellet som for en snekker eller en sykepleier, mener han. 
– Det er jo en skandale at reiselivet, turistnæringen i Norge ikke har skjønt dette. Det er først i det aller, aller siste at Innovasjon Norge har begynt å skjønne betydningen av å ha profesjonelle folk som vegleder i fjellet, sier han. 

Nils Faarlund har klart å få med hele den internasjonale organisasjonen på sin tanke om transparent føring, gjestene skal tas med på råd.
– Når tindeveglederne har sine delegatforsamlinger rundt om i verden, så kommer jo ikke bare ordførere, men også fylkesmenn, ministre, biskoper og politimestre ved festlige anledninger. Og særlig de som er ledere i reiselivet. De dukker jo alltid opp og de understreker hvor viktig det er å ha profesjonelle folk på dette feltet. Men det har altså sittet veldig langt inne i Norge, sier han. 

Skåret i gleden er at mange av tindeveglederne jobber i oljeindustrien mellom oppdragene i fjellet. Nils forstår at det er fristende jobber, med mye fritid på land. 
– Men det er jo veldig uheldig, for en del av oss som har jobbet på dugnad uten fem øre med for det første å kvalifisere Norge for å bli internasjonale medlemmer og senere kvalifisere tindeveglederne. Så kan oljeindustrien bare knipse og si at vi trenger 35 tindevegledere og så er de der. De tror at dette er hyllevare, og det verste er at de betaler jo ikke godt heller. 

Oljeindustrien har Faarlund holdt seg så langt unna at han ikke engang tar imot fleecejakker han får i gave. Han kaller det oljepels. Han har klart seg med det han har kunnet tjene på kurs og undervisning. 
– Jeg har jo aldri klaget på det, jeg har har hatt en enestående frihet, jeg har aldri behøvd snakke noen etter munnen. Det har vært et privilegium.
– Men forsvarsbudsjettet har du vel fått en del av? 
– Nei, jeg har aldri vært på forsvarsbudsjettet. Men jeg har vært engasjert av Forsvaret. Det er jo to forskjellige ting. Men det er riktig det at det er den oppdragsgiveren som har gjort seg mest nytte av høgfjellsskolen i disse 46 årene. I 43 år har vi hatt Hærens Krigsskole som oppdragsgiver. 
Når kadettene har kommet til Hemsedal, har de måttet legge bort våpnene, sjargongen og blikket for gode stillinger. I stedet har de fått fem dager med «verdier – som tankens kjøl og ror»
– Det første oppdraget fikk vi det første året vi var i gang – i 1967 – og  da tenkte jeg som så at halvparten av det norske folk  må gjøre verne-plikt. Slik var det jo den gangen. Ved å påvirke lederne for dem som skulle drive disse verne-pliktsøvelsene med norske unge menn, ville det gå an å påvirke hele Norge i forhold til natur. Så vi startet sommeren 1967 og allerede vinteren 1968 hadde vi det første vinterkurset, forteller Faarlund, som for lengst er utnevnt til æreskadett ved Krigsskolen. 

Menneskeverd, naturverd. Kjøl og ror. Læring i møte med livsfare. Det er en del alvor knyttet til Nils Faarlund. 
– Hva med lek og moro?
– Ja, friluftslivet er jo lek. Jeg vil jo også kalle det kunst. Men kunst er også lek. Det kan være alvorlig, men det er hensiktsløst, som Petter Wessel Zappfe sa, tindebestigningen er hensiktsløs som livet selv. Jeg kan godt være med på at friluftsliv er lek, men når det gjelder de mer krevende formene for friluftsliv vil jeg si at det er kunst. 
– Men når jeg får til en fin nedkjøring på ski…?
– Det er absolutt kunst. 
– Okei men samtidig lurer jeg på om ikke  du vil tenke, når jeg kommer i full fart ned fjellsida, at dette er et eksempel på å bruke naturen som sparringpartner? 
– Jo, men du kan jo ha stor glede av å kjøre bratt uten at andre behøver å se deg. Uten at du behøver å bevise noe overfor andre. Det er du som skaper kunsten. Andre kan jo se sporet ditt, se det vakre sporet, det er land art. Det er når dette blir trukket frem, fordi du kjeder deg og du må ha fart og du må ha rus eller delvis fordi du vil vise hvem du er, at du vil definere identiteten din innenfor et slikt motefenomen. Det er disse overgrepene som skjer. Min hensikt er å tale det tradisjonelle friluftslivets beste for å vinne venner for natur. 

Samtalen har for lengst flyttet seg ned fra Totenåsen og inn på stuebordet til Nils og Helga. Det er sparsom belysning, bilder av fjell på veggene og stappfullt av bøker og tidsskrifter. Nils arbeider videre. Først og fremst med ordene. Bonde har han ikke blitt, det nærmeste er at Helga dyrker litt grønnsaker og at han som leier jorda har måttet underskrive kontrakt på at den skal drives økologisk. Men Nils og Helga har ikke lengre noe hus i Hemsedal, det de leide i alle år er blitt hytte for en i huseierens familie. Helga forteller meg at hun har kjøpt smalere langrennsski, slik at hun kan gå i de oppkjørte løypene om vinteren. Nils går fremdeles utenfor løypene på sine treski, men de som har kjent han lenge mener at han er blitt mildere.

Selv mener han at kulturkampen er over og at de toneangivende ikke lengre husker 70-tallet. Det er han glad for. Før vi rusler over jordene og ned til bussholdeplassen, rekker han å rose mange –  fra DNT til ekstremskikjører Stian Hagen. 
– I dag er jeg ikke det spor opptatt av definisjoner, jeg avviser definisjoner av friluftsliv. Det handler om å levendegjøre friluftslivets tradisjoner. Da er det spørsmål om hvor langt du strekker deg, ikke sant. Derfor blir det som du sier, en glidende overgang til idretten, til reiselivet, til militær aktivitet for den del.

Nils Faarlund mener ikke at alle skal være som han. Han vil bare være et tydelig eksempel. 
– Derfor er jeg heller ikke fordømmende til de som ikke strekker seg veldig langt, men jeg er jo ute etter å få fram at de har muligheter, da.