To uker med barn på vidda

Den store turen

Vi hadde vært på ukesturer på fjellet før dette litt større turprosjektet. Men nå skulle vi på en selvforsynt tur over vidda med to barn på fem og sju år.

Vi var innstilt på at vi skulle klare oss med egen mat underveis på turen, og brukte ledige stunder gjennom vinteren og våren på å lese oss opp på tørking og preparering av mat. 

Det finnes masse ferdige produkter av tørket turmat i porsjonspakker, men det å gå til innkjøp av dette til to voksne og to barn for fjorten dager ville satt kostnadene for en slik tur på et nivå vi ikke var innstilt på. 

Da var det bare og gå til innkjøp av en rimelig tørker, en vakuum-pakker og en kjøttskjærer. Vi la ikke store penger i dette kjøkkenutstyret, men det gjorde jobben og fungerer utmerket den dag i dag, nesten ti år senere.

Kjøtt ble skjært i tynne skiver og marinert i diverse blandinger etter oppskrifter vi lette oss frem til på diverse forum på internett.

Så ble det tørket sammen med grønnsaker, og nøye fordelt etter vekt før og etter tørking i porsjonsposer sammen med ulike hurtigmat-poser som supper og gryteretter ala Toro.

Les også

Tørk din egen turmat

Få en god start med å tørke din egen turmat. Her får du fem gode oppskrifter som kan være enkelt å komme i gang med for deg som vil prøve å tørke turmat.

Myk start

Med hjemmeadresse i Oslobyen ønsket vi å ende opp et sted sentralt langs veien hvor vi enten kunne ta buss til Oslo eller bli hentet av noen. Haukeliseter helt i sør av Hardangervidda ble det planlagte endepunktet.

Hjølmoberget i Eidfjord på vestsiden av Hardangervidda ble vårt startpunkt, og vi var heldige og ble kjørt til parkeringsplassen på Hjølmo. Herfra går stien går svakt oppover i bjørkebeltet fra Hjølmo og inn mot Viveli turisthytte.

Det er ikke lange turen inn til Viveli, men ettersom mye av dagen har gått med til bilkjøring så første natta ble tilbrakt her.

Dette partiet ligger en del lavere enn selve Hardangervidda-platået, i siste halvdel av juli var det grønt og frodig i seterlandskapet rundt Viveli. 

FASILITETER: Hardangervidda har rikelig med teltplasser med tilgang på friskt vann. Foto: Bård Bjerkeli

En av fjellets noe sjeldne arter, en blåstrupe er noe av det første som møter oss når vi ankommer tunet på Viveli.

Blåstrupen, som tidligere var definert som en truet art, ble etter en gradvis bestandsoppgang fjernet fra rødlisten over truete arter.

Det ble en liten stopp for å betrakte den lille sangfuglen før vi innlosjerte oss på hytta og gjorde oss klare for kvelden.

Lagets to yngste på 5 og 7 år har bærtsekk med egen sovepose og litt annet småtteri som godteri og drikkeflaske. De har bestått den første test-etappen opp til Viveli med glans!

De er i strålende humør og fullt motivert for de påfølgende dagers tur.

Fra Viveli til Hedlo – myk start (15 km)

Fra Viveli skal vi følge rødmerket sti langs elva og innover mot Hedlo. Terrenget er svakt stigende og gradvis merker en at en er på vei opp fra dalen og innover fjellet.

Det er omtrent 15 km inn til Hedlo og for å forsøke og holde den gode stemningen ved like tar vi oss god tid og legger inn et par gode rastepauser med iste og sjokolade. 

Disse motivasjonspausene med hvile og litt godis har vi god erfaring med på dagsturer så vel som fleredagers turer med barn.

Det er helt avgjørende og bygge opp turer og etapper så det oppleves som verdifullt for en femåring og være på tur.

Selvfølgelig koser de seg med naturen og opplevelsene, men timesvis med trasking krever mer enn vakker utsikt alene som drivkraft for de aller fleste barn i denne alderen. Vi har heller ingen ting vi må rekke.

I natt skal vi sove i teltet, helst vil vi frem til Hedlo og sette opp telt i nærheten der et sted.

Men så lenge vi finner en teltplass med nærhet til vann, og gjerne rennende vann, er vi fornøyd.

Hedlo

Hedlo Turisthytte er en betjent privat turisthytte. Den ligger ved elva Veig i Veigdalen på vestsiden av Hardangervidda nasjonalpark, 950 meter over havet.

Fra hytta er det merkede sommerruter til Vivelid, Besso, Trondsbu, Stigstuv, Fossli og til DNT hyttene Stavali, Hadlaskard og Sandhaug.

Vis mer

Fra siste dagen, ved Trondsbu

bro ved besso

Vann i rennende form er det rikelig av. Vi følger riktignok rødmerka på østsiden av elven, men en kan lett ta en avstikker ut av rødmerka og finne seg en egnet teltplass. 

Vi velger å følge ruta helt inn til Hedlo og setter opp teltene våre et lite stykke vekk fra hytta. 

Hedlo er en betjent hytte og vi kjøper oss Solo og noe bakst og tar livet helt med ro i sola.

En fisketur langs elva resulterer i null fisk i håven så det er godt vi har forberedt oss grundig og produsert turmat i ukene og månedene før vi dro.

En eller annen Toro gryterett tilsatt tørka kjøtt og grønnsaker var høyst sannsynlig kveldens middag, etterfulgt av en kopp kakao i teltet. 

To døgnfluer i en ellers nesten insektfri tur. Foto: Bård Bjerkeli

KVELDSFISKE: Finnes det ørret på månen mon, tro? Foto: Bård Bjerkeli

Hedlo – Hadlaskard 

Vi tar turen og livet med ro. Vi koser oss med frokost og stresser ikke med riving av telt og pakking.

Vi skal videre sørover mot Hadlaskard. Vi har hele dagen på oss og trenger ikke mase og stresse barna unødig opp. Dagens etappe blir «same procedure as last time».

Vi snirkler oss rolig innover fjellheimen i det samme varme sommerværet som dagen før. 

Stopper og spiser lunsj og drikker iste. Noen Bamsemums og kjeks blir det også etter behov.

Denne etappen i seg selv er relativt lettgått og ikke veldig lang og krevende. Vi tar oss likevel god tid og nyter turen og været.

Terrenget skifter virkelig karakter nå, bjørkebeltet legger vi bak oss og snart er vi omgitt av bart fjell og viddelandskap.

I partier og dalsider som ligger i skygge er det fremdeles en del snø, det ble visstnok satt snørekord på deler av Hardangervidda den foregående vinteren.

Vi leste et sted før vi dro at det ikke hatt vært så dyp snø på deler av vidda på 92 år. Men dette kommer vi tilbake til senere i turen..

En ting som er både motiverende og frustrerende med åpent fjellandskap, er at en tidlig får øye på hytter, vann, fjelltopper eller andre mål der fremme.

Det kan såvisst være motiverende og hjelpe på moralen når en endelig ser målet. Men det er også fort gjort og la seg lure og litt for kjapt trekke konklusjonen om at nå er vi så godt som fremme.

Slik ble det med Hadlaskard for deler av gruppa vår! 

En liten hytte der fremme skulle i en liten evighet fremdeles forbli en liten hytte relativt langt unna. Moralen sank utvilsomt litt for de yngste i teamet på siste halvdel denne dagen. 

Det ble forsøkt med stadig hyppigere bestikkelser i form av diverse godsaker, men med synkende grad av ønsket måloppnåelse sammenlignet med forrige dagens «bestikkelser»

Hadlaskard er en selvbetjent hytte. Deler av sesongen har den hyttevakt, og vi slår til når hyttevakta forteller at det finnes ledige rom. Her er det en flott og romslig fellesstue og et godt utstyrt felleskjøkken med propan/gassbluss. Vi kommer rett bak et større følge med en ungdomsgruppe i regi av DNT, så det er litt kø på kjøkkenet.

Vi hadde planlagt middagen på Hadlaskard godt:

En pose med Toro raspeballer i pulverform og en tilsvarende pose med kålrabistappe og en røkt kjøttpølse ble middagen her.

Barna fikk stekt kjøttpølse og potetstappe. Greit og få pølsene unna såpass tidlig på turen med tanke på både vekt og holdbarhet.

Jeg er fremdeles noen år senere usikker på om hun var smått imponert eller smått forferda, men hyttevakta gjorde et poeng ut av at raspeballer hadde hun aldri sett noen ha med seg til fjells.

Raspeballer med kålrabistappe kan absolutt anbefales som turmat!

På Hadlaskard var det lagt opp til enkelt dugnadsprinsipp: Alle overnattingsgjester ble tildelt en jobb i løpet av oppholdet. 

Med kun en hyttevakt trengs innsats fra alle. Vi ble satt til en enkel vaskejobb etter frokost avreisedag og forlot plassen nyvasket og klar til neste skift med fjellvandrere. 

Les også

Turtips til Hardangervidda

Hardangervidda er et eldorado for fjellturer med stort hyttenettver og flott natur. Her er fem aktuelle turforslag til deg som vil gå over Hardangervidda i løpet av sommeren og høsten.

Tryggere rutevalg

Verdien av DNT sitt nettverk av hytter og merkede ruter i fjellet er stor på mange måter. Ikke minst i forhold til sikkerhet og trygge turtips. Den 92 år gamle snørekorden som ble slått vinteren før vår tur førte følgelig til en massiv snøsmelting og flomstore bekker og elver.

Hyttevakta kunne fortelle om en bro over en av bekk/elvekryssingene på vei mot Litlos som rett og slett hadde blitt revet bort med flommen.

Hun hadde fått historier de siste dagene om turfølger som hadde kryssa over elva her med vading opp til livet i iskaldt vann. 

Hyttevakta mente det var et særdeles dårlig rutevalg og fortsette videre sørover med tung oppakning og to barn. «Legg om ruta herfra og fortsett østover mot Besso, det er flatere terreng og dere vil få mindre bekker og elver og krysse», var rådet vi fikk.

En litt nedslående beskjed å få der og da, men lite annet å gjøre enn å følge et slikt råd. Med to barn ville det være fullstendig uforsvarlig å fortsette.

Vi har ingen problemer med kryssing av bekker innover, men flere plasser må vi sette fra oss sekkene og gå langs strømmen for og finne et parti vi kan komme oss over uten dyp vading. 

Et par plasser velger vi også å ta barna på ryggen og gå over flere ganger for å hente sekker. Vi møter også relativ lange strekk hvor det enda ligger snø. 

Hadlaskard – Besso

Turen fra Hadlaskard til Besso kan gjennomføres på en dagsetappe. Men vi har heldigvis all verden av tid, og om vi gjør to eller tre teltovernattinger ut av denne etappen spiller ingen rolle.

Vi får turens første regnbyger en av disse dagene og da er det like greit og bli i leir og kose seg med kakao, Yatzy og kortspill.

Vi beveger oss disse dagene i et spennende landskap med flere morenerygger og et vanndelta som møtes og renner ut i Heisantjørna, rett nord/vest for Nordmannslågen.

Vi ser en av dagene et telt i det fjerne og møter to turgåere. Utover det har vi fjellet helt for oss selv i noen dager. Vi observerer en og annen rovfugl glidende høyt der oppe på rekognosering og ser en fjellrev oppe i ei steinur, den har sett oss og holder seg på behørig avstand, nysgjerrig men skeptisk.

Etter snart en uke på tur og de siste overnattingene nå i telt og selvforsynt med både mat og underholdning ser vi frem til å ankomme Besso.

Vi har blitt enige om å få dagens middag servert inne på Besso. Vi kommer til Besso på en lørdag og har lovet barna en mer eller mindre «fri bar» i kiosken.

Besso innfrir med middag i peisestua og utover kvelden også Solo, potetgull og diverse i kiosken. 

Vi holder oss til budsjett og plan og får anvist en teltplass litt nedenfor hyttetunet. En helt perfekt liten spott med kort vei ned til vannkanten for matlaging og vask.

Vi fant en liten spot med mobildekning ved Besso og fikk sendt noen korte tekstmeldinger til slekt og familie, og informert om endret rutevalg. Vi fikk tilbud om å bli henta med bil på Dyranut ved riksvei 7.

Besso – Sandhaug

Etter en drøy uke på tur kan vi oppsummere at moralen og stemningen i laget er meget god!

At barna var vant med tur og telt visste vi, men dette var første gang vi tok de med på en tur med såpass lange dagsmarsjer og etapper lenger enn en helgetur.

De få gangene vi har hatt sure unger på denne turen er de dagene hvor vi selv ser at vi har pusha dagsmarsjen litt for langt.

Alt i alt har vi vært veldig bevisst på ikke å gjøre nettopp det, men en etappe eller to ble vi nok litt for ivrig. Gjort er gjort, men dette må vi huske.

Det er nettopp slike ting som skiller suksess fra fiasko. Barns humør kan være skjøre greier.

God tid har vi strengt tatt visst at vi har hele veien, vi har heller ikke mistet noe tid så langt. Vi tar det helt piano.

Fra Besso til Sandhaug som ligger på andre siden av Nordmannslågen er det ca. seks kilometer i nokså flatt og lettgått terreng.

Sandhaug har ledig plass på sovesal, vi er klar for en natt på madrass alle fire så det tar ikke mange minuttene før sekker og utstyr er båret inn og på plass. 

SENSOMMER: Siste halvdel av juli på Besso. Isen gikk for to uker siden

STEMNINGSFYLT: Aftensol på Sandhaug. Foto: Bård Bjerkeli

Gråværet har sluppet taket og terrassen på Sandhaug bader i sol, vi bevilger oss turens første pils i solveggen. Barna treffer andre barn i samme alder og på Sandhaug holder de både kaniner og griser som blir populært blant de minste.

Denne delen av Hardangervidda består av et relativt flatt og lettgått terreng. Det er flere gode ørretvann her inne, vi prøvde oss i Nordmannslågen og elva som renner ut av Nordmannslågen og videre østover uten hell.

Store Nordmannsslepa

Store Nordmannslepa er en gammel ferdselsvei over vidda, som krysser DNT-stien noen kilometer nord for Sandhaug. Ferden går nå nordover i retning Tinnhølen og Trondsbu. Men først skal vi inn på Store Nordmannslepa og prøve å finne igjen et par plasser vi har teltet ved før vi fikk barn.

Langs Slepa, helt i sørenden av Vestre Bakkatjønn, ligger Knutsbu, en gammel steinbu. Den er i dag en av en håndfull slike buer Fjellstyrene i dag drifter. Disse står åpne og kan brukes av alle som ferdes i fjellet mot en liten avgift for bruken. Det er rett i nærheten av Knutsbu vi tidligere har teltet og vi vil ha en overnatting eller to med barna på samme plassen.

Vi tar av fra slepa omtrent ved Knutsbu og kommer oss frem til vår idylliske plass med tilgang på rennende vann.

KNUTSBU: Hytta blir brukt av fiskere om sommeren og villrein- og småviltjegere om høsten. Foto: Bård Bjerkeli

OVERSKUDDSLIV: Telt og tur er topp på Hardangervidda.

Her holder vi leir noen dager i vekslende vær og tar det med ro med noen korte utflukter i nærområdet.

Teltlivet er herlig, her er det kun oss, fjellet og himmelen over oss.

Det går mot slutten av turen og vi innvilger oss selv og barna rause andeler av godislageret. Kveldene avsluttes stort sett med kakao og kortspill. Et eventyr går mot slutten og minner som vil sitte livet ut er skapt.

Fra Bakkatjønn og Knutsbu følger vi slepa og etterhvert DNT-stien nordvest til vi når enden av Tinnhølen og går langs bredden der noen kilometer inn til Trondsbu. Den store parkeringsplassen ved demningen til Tinnhølen minner oss om at verden utenfor natur nå rykker stadig nærmere.

Om det går en skyttelbuss mellom Trondsbu og Dyranut i dag vites ikke, men den skyttelbussen ble vår aller siste etappe på Hardangervidda-eventyret.

To uker med kryssing av vidda fra vest til øst var tilbakelagt i det vi satte våre fire rumper ned på setene i den vesle skyttelbussen.

LES OGSÅ

Prosjekt Friluftsflokken

Utenetter-forfatter Nina Voldstad har skrevet bok om overnatting med familien: –Ikke kjør dobbeltløp. Ikke gå langt. Ikke les bok, ikke fuglekikk. Fokus i starten må være på å få til utenatta med familien – og være kjempefornøyd med det, er hennes råd.

Test av bæremeiser

Bæremeis er et fantastisk alternativ til barnevogn, når barnet er stort nok til å sitte og kanskje gå litt selv. Noen bæremeiser er enkle, mens andre tyngre og med mer bagasjerom. Vi har testet ulike bæremeiser.