Tretopphyttene ved Vassfaret

Ingen turer med barn er mulig å forutse hvordan blir. Det er jo det som er halve moroa.

Som mor er jeg mest opptatt av tre ting på tur:  At barna er trygge, varme og mette. Og kaffe nok til far, så klart.  Alt det andre pleier som oftest å løse seg. 

Vår lille utflukt til tretopphytta Fosstopp i Hedalen i Valdres begynner med at vi gjør eksakt det som vi ble advart mot: 

Vi kjører feil. 

– Er det mulig, sier Håvard.

– Jeg vil hjem, sier femåringen. 

Flott. Jeg har feilet på trygg og nå er reisefølget sultne, også. 

– Vi er iallfall over halvveis, sier jeg lakonisk og takk og pris: Kun minutter senere åpenbarer det seg noe der borte i furutrærne. 

Hva får du egentlig for 17 kvadrat i tjukk skog i våre dager? 

Vi åpner døra og trer inn i et kjøkken med gasskomfyr, bad med dusj og varmtvann, romslige senger og en sofakrok med store vinduer og panoramautsikt mot elva. 

Barna konkluderer raskt med at de vil sove på hemsen, før de skynder seg ut til pinner og kongler.

Til stor entusiasme oppdager de at går an å løpe rundt huset.

Når de til slutt faller til ro om kvelden, ligger den ene på langs og den andre på tvers oppe på hemsen. 

Selv den konstante duren fra fossen utenfor, klarer ikke å forhindre at vi voksne også sovner som steiner. 

Det aller mest avslappende er imidlertid å våkne morgenen etter og se rett ut på furugreinene som duver forsiktig utenfor, seks meter over bakken.

Vi våkner opp til en slik dag hvor vi ikke skal gjøre stort. Men å finne et ålreit sted å spise nista vår, det må vi klare. 

Det er ikke helt blitt høst, men det er ikke direkte sommer, heller.

Vi rusler av gårde på grusveien og oppover mot elva, krysser en bro og fortsetter videre oppover Storekrakvegen.

Ikke noe galt med grusveier, men det er ikke opplagt at det er interessant å gå på dem, i hvert fall ikke for de minste. 

– Vi kan jo bare gå av veien, foreslår jeg. 

– Mener du her, spør Sverre.

– Ja, her ser det fint ut, svarer jeg, og så trer vi av veien og inn blant mose og blåbærlyng.

Når nista vår er spist, legger femåringen seg nedpå i lyngen og sovner.

Det ser mildt sagt behagelig ut.

Den overflødige vindsekken som lå i ryggsekken fra forrige tur er visst ikke så overflødig likevel: Nå kan den gjøre nytten som tørt liggeunderlag. 

Håvard begynner med noe han ikke har for vane: Han plukker blåbær. 

– Skulle ikke vi ha pannekaker til middag, da, spør han.

Pannekaker og blåbær er som musikk i treåringens ører, og nå vil hun også plukke bær.

Det er fyldige, mjuke tuer overalt rundt oss og de popper av blått, alle sammen. 

Her kan ingen ha vært før oss. Ikke i år, i hvert fall.  

– Hva lukter det her, spør treåringen, og jeg må smile.   

Tenk at den lille nesa legger merke til det.  

– Myr, sier jeg, det lukter myr. 

Hun napper opp et strå som er mye lengre enn henne selv og leker at det er en ekte fiskestang.

– Du må også ha en, sier hun, og røsker opp et strå til.

Så hiver vi uti. 

Vi drar inn både den ene og andre fisken, og later som om vi sluker dem en etter en. Mmm!

Etter en liten halvtime våkner storebror fra formiddagsluren og det er massevis med blåbær igjen.  

– Det magiske med blåbær er at de får deg til å se bedre i mørket. Er det noen Pokémon som klarer det, spør jeg.  

– Ja, selvfølgelig. Mørketypene, sier han. 

Det er langtfra langt tilbake til tretopphytta vår, og jeg spør meg selv enda en gang til hva man får for 17 kvadrat. 

Svaret er visst like opplagt i skogen som i byen:

Det kommer helt an på beliggenheten, det!  

Les også

Turmuligheter i Hedalsfjella og Vassfaret

Gammel furuskog og hvitkledde fjell. Lyden av barnåler på trærne som kiler hverandre i vinden. Hedalen er fullspekket av historie og fine naturopplevelser.