Jeg husker selv hvordan det var å lære seg å gå på langrennsski. Det var to tynne treplanker under føttene mine, jeg så ned på dem, hvorfor var de der, hva var tanken, kunne noen være så snill å ta dem bort? Det gikk noenlunde greit på flatmark. Men i oppoverbakkene gikk det åt skogen. Og i nedoverbakkene var det enda verre: Jeg gikk på trynet, krysset skiene, satt fast i min egen floke. Jeg måtte kjempe meg til mer kontroll.
Det krevde egeninnsats, selvdisiplin, tålmodighet.
Det krevde alt av et lite menneske.
Derfor var det med stor spenning vi første gang strammet langrennsbindingene rundt føttene på vår eldste datter. Ville hun like det? Eller ville hun hate det? Skiene hadde vi spesialbestilt hos en kjenning av en kjenning som lager barnetreski i sin egen kjeller dypt inne i de østlandske skoger – og som, hvis ønskelig, brenner inn navnet til eieren på bakskiene. For å si det sånn: det var ønskelig. Det var en religiøs opplevelse å se toåringen rive av papiret på denne noe eksotiske bursdagspresangen. Skiene så ut som om de var stjålet fra en Nansen-utstilling på Skimuseet: De var svarte, de hadde skinnbindinger, de var kanskje litt lange. Men hva gjør man ikke for å skille seg litt ut i en verden av glassfiber?
Vår datters første skritt på langrennsski var akkurat så forsiktige og andektige som vi hadde regnet med.
Hun gikk saktere enn en skilpadde og med elegansen til en Smurf. Fordelen med våre spesialproduserte treski var stor grad av friksjon i sålen – dermed slapp vi unna det verste av alle grusomme nybegynnerproblemer: Bakglatte ski.
«Hun gikk saktere enn en skilpadde og med elegansen til en Smurf».
Utrolig nok syntes vår datter at den edle skiløpingen var relativt moro. Ikke så moro at hun ville holde på i tre timer, men jeg synes å huske at hun maktet en økt på hele 22 minutter.
Og det er slettes ikke verst.
Utfordringen for alle foreldre som ønsker å lære sine barn å gå på ski, er å roe helt ned – virkelig roe helt ned – og tolerere det makeløse slow motion-tempoet som vil regjere i flerfoldige år. Det er virkelig noe eget å være ute på tur i to timer og oppdage at man har gått intet mer enn 150 meter. For å si det sånn: Det krever sin mann og kvinne. Derfor kan det lønne seg å kombinere langrennsløpingen med litt lek og moro i alpinbakken.
Alle våre tre barn har fått prøve seg både på langrenn og på alpint helt fra starten av. Det gir fin avveksling, bedre balanse, bedre kontroll i nedoverbakkene og – tør jeg påstå en litt lettere familietilværelse.
De fleste barn vil nok velge alpint foran langrenn – men med enkle overtalelsesteknikker, mye skryt og en rosineske kan du lokke barnet ditt ut igjen i langrennsløypene.
Ingenting slår følelsen av å gli innover skogen eller vidda sammen med sine egne barn.
Tips til langrennsfamilien
Rundt toårsalderen er de fleste barn klare for sine første langrennsski.
Kjøp gjerne brukt langrennsutstyr til både store og små- det er et stort bruktmarked der ute
Husk at små barn skal ha korte ski. Staver er ikke nødvendig på de første turene.
Bindingene på de første skiene kan gjerne være slike som barnet kan ha vanlige vintersko i. Fra firearsalderen er det oftest bedre med regulære skibindinger med tilhørende skisko.
Treski eller smørefrie plastski har mer friksjon mot snøen og gir litt bedre kontroll.
Ta på rikelig med klær, for de første turene vil gå i et svært langsomt tempo. Senk ambisjonene, gå heller flere korte turer enn en lang i løpet av en dag.
Sørg for skryt, oppmuntring og gjerne overraskelser underveis!
Ta gjerne med pulk slik at dere kan veksle på å la barnet gå selv eller sitte i pulken.
Bruk din egen stav som skiheis om det trengs.
Eivind Eidslott
Eivind Eidslott er fast spaltist i UTE, og forfatter av blant annet boka Fjellbarna (2010, en guide til barnefamilier som ønsker å drive et aktivt friluftsliv.
