– Vi drar tilbake til hotellet, eller hva?
Stemningen er lettere rådvill der vi står fast i køen på vei opp mot Bjørnfjell mens barna har allsang til Marcus og Martinus.
Kolonnekjøring grunnet dårlig vær var ikke den pangstarten vi hadde sett for oss. Ærlig talt, nok en natt med tv og nettdekning frister lite.
Blikkene levner liten tvil og de neste timene farges hvite. Kart, GPS, Fox og sjokolade er fasiten oppover de tre hundre høydemetrene gjennom snøføyk før omrisset av Næverfjellhytta endelig kan skimtes.
PÅ VEI INN: Påsketur med alt.
Det var ikke fritt for snøvær den 9. april i 1940 heller, da panserskipene Eidsvoll og Norge ble senket utenfor Narvik havn. Jernmalmen som ble skipet ut derifra gjorde Narvik strategisk viktig under 2. verdenskrig. Da de tyske styrkene marsjerte inn denne dagen, gikk startskuddet for 62 dager med intense kamper. Mange av dem foregikk høyt til fjells og under ekstreme forhold.
Det var deler av dette krigshistoriske landskapet skulle vi nå være så heldige å få utforske. Vår rute gikk fra Bjørnfjell over Næverfjell, gjennom Bukkedalen, Gressdalen og Stormyra til Lapphaugen. Sistnevnte skulle spille en uvurderlig rolle i 1940. Nå er det en kafé der som lokker oss.
Vi er en hel flokk.To vennefamilier med totalt fem barn, fire pulker, tørka kjøtt, antall bleier og en umåtelig lyst til å bare være der inne i fjellene. I snøen, i dalene, i et landskap som fra før har vært ukjent for oss.
Det var inatur.no som gjennom kveldslig skanning etter korte og spennende ruter, ga oss svaret. To av Narvik og Omegn Jeger- og Fiskerforening sine hytter var ledige akkurat i et intervall som gjorde det mulig å gå fra A til B med en kombinasjon av telt og hytte.
Det at folk i kondomdress kunne gått de 35 kilometerne på ski i løpet av en snau dag er helt greit. Med pausedager, lange lunsjer og en femåring som går hele veien selv, med sekk, selvfølgelig, vet vi at dette er himmelen for oss.
Tiden er vår venn, og vi går sakte frem.
BRILLEFIN: Skibrillene kommer godt med når Frida (8) viser vei i fokk og rokk.
«Null sikt og to frustrerte fedre som desperat har boret et titalls hull i for tykk is på jakt etter monsterrøya, legger ingen demper på entusiasmen til fem friske frøkner.»
Null sikt og to frustrerte fedre som desperat har boret et titalls hull i for tykk is på jakt etter monsterrøya, legger ingen demper på entusiasmen til fem friske frøkner.
Akebrettkjøring, graving, lek og snøhulebygging gjør seg perfekt med snøbriller på.
Skikjøringen ned til Bukkedalen går i konturløst terreng, byr på mangt et morsomt tryn og ideelle steinoverheng til le-bleieskift på tålmodige Emmylou.
Tim gjør innimellom noen spede forsøk på å lese i medbrakte «Narvik 1940», som om ikke oppfølging av villmarkas familieliv var nok, og han forteller hvordan en norsk brigade førte operasjonene sine på fjellet gjennom Gressdalen og innover mot svenskegrensen.
De var her. Vi er her. Snakk om kontraster.
Bjørkeskogen nærmer seg og været letter.
Fra teltet har vi god sikt bort mot fjellsiden som skrev dyster forsvarshistorie drøyt 40 år etter invasjonen.
Tragedien i Vassdalen i 1986 utløste en ny standard for hvordan Forsvaret ser på sikkerhet. Klokken var 13:05 da flakskredet på omtrent 100 meter løsnet fra Storebalak.
Ulykken er den største det norske forsvaret har opplevd siden krigen. 16 soldater omkom. 15 berget livet.
Nå skinner solen og lunsjbålet brenner når vi skuer bort på det uforståelige, som i dag ser så snilt ut. Vi ser vårt snitt til å på kameratslig, halvpedagogisk vis, forklare åtteåringene om snø, terreng og den menneskelige faktor. Lite vet jeg da at jeg senere må spise skjegget jeg ikke har.
– Det var godt å komme fram, sier Johanna med de røde kinnene, preget av den økende vinden, inne på Gressdalshytta.
Tim leser fra en innrammet attest på veggen at hyttetømmeret er transportert med hest gjennom Vassdalen i 1938. Gressdalshytta ligger i storslåtte omgivelser og lukter historie lang vei.
Barna jubler i solsteiken på pausedag nummer to. Til tross for blåsten, girer de seg opp til større og større fart der de sklir på magen ned ulike småheng rundt hytta med kun meg tilstede. En far og fire barn. Superfornøyd, uten spade.
– Kan vi skli der, hyler de entusiastiske.
– Selvfølgelig, sier jeg avslappet, men med en liten narr i bakhodet som pirker i lærdommen om at selv relativt små humper på rundt fem høydemeter kan gi overraskende store skred.
PUR GLEDE: Johanna og Frida skyter fart i sola med smil om munnen. Lite aner de at hele henget snart skal løsne.
«Vi løp straks opp på nabohaugen for å vise oss i profil, hvis noen hadde sett skredet skulle de kunne telle oss med en gang.»
Det var først da jeg selv satte utfor skavlen at det smalt.
Barna hadde kanskje rukket seks-sju aketurer? Da skosålene traff snøkrystallene i den konvekse, primitive sklia, skøyt det en sprekk ut til venstre og snøen slapp taket.
Flakskredet var et faktum. Over en halvmeter bruddkant og store blokker som seg ned til bunnen av det lille henget.
Åtteåringene var rett til høyre for meg, og de to andre satt nede på flata, litt unna. Nok unna. Alt gikk bra. Heldigvis. Vi løp straks opp på nabohaugen for å vise oss i profil. Hvis noen hadde sett skredet skulle de kunne telle oss med en gang.
FLAKSKRED: Her er flakskredet som gikk i akebakken nært Gressdalshytta. Heldigvis ble ingen tatt i det som ble en unødvendig påminnelse.
Hvorfor så jeg det ikke komme? Jeg hadde nok dessverre altfor lave skuldre etter høy tilfredshet med egen innsats for vellykket orientering i krevende, bratt terreng i null sikt tidligere på turen. Endelig fridag, sol, rett ved hytta, glade barn og null bekymringer.
Bratte leheng gikk i glemmeboka. Dette er en klassisk feilvurdering som det er litt vanskelig å erkjenne at skjedde, særlig siden jeg utvilsomt burde ha kunnskapen for å forhindre det. Men sånn kan skje. Det er en unødvendig, men viktig påminnelse som vi alle vil dra lærdom av.
- Se hva jeg har tegnet, sier Maiken på tre stolt på kvelden.
Far nikker og starter på nok en gjennomgang av dagens episode da han hører at svaret er «snøskred».
PÅSKEMORGEN: Påskeharen hadde gjort en solid innsats langt til fjells. Foto: Eivind Høstmark Borge
Påskemorgen slukker sorgen. Det florerer av egg, snask og godsaker i alle farger og former. Påskeharen har gjort seg flid. Barna leter som gale. Som glade. Det som virkelig gir oss hakeslepp er likevel det som åpenbarer seg ute i snøskavlen når sjarken skal lenses om morgenen.
– Grandiosa? Frossenpizza i snøen, nå tuller du, pappa?
Over natta hadde vinden avslørt en pizza i snøfryseren.
Hadde noen lagt den der på natta?
Hvem driver med sånt?
Den var neppe et historisk krigsminne i alle fall.
På kvelden leser vi i hytteboka at de som hadde hytta før oss fikk en ørret på 1,5 kg.
Jeg tipper en viss middag gikk i glemmeboka og endte i panna vår isteden.
TELTJENTER: Maiken (3), Louise (5), Johanna (7) og Frida (8) er alle glade i vinterteltlivet.
Den siste teltnatta på Stormyra er magisk. Alt har stilnet.
I bakgrunnen ruver majestetiske Rivtinden og vi er i rytme.
Barna er i fri utfoldelse, pulken lettere og Lapphaugen nærmer seg. I den klassiske påskestemningen er det vanskelig å forestille seg aprildagene i 1940.
Kampene ved Lapphaugen, i Gratangsbotn og omliggende områder var intense. Her foregikk noen av de største enkeltslagene i hele landet. Men da tyske styrker endelig ble drevet tilbake mot Narvik av norske og franske soldater, var Hitlers første tilbakeslag i 2. verdenskrig et faktum. Et viktig kapittel i norsk forsvarshistorie.
Det var 6. divisjon som holdt stand ved Lapphaugen. Nå er det fem spreke jenter som entrer kafeen der, fulle av forventning og klare for is. Nyansene har blitt sterkere, nye sider utfoldet seg og samholdet er styrket i løpet av turen. Vi er takknemlige for at vi har fått så mye. Mye vær, mye læring, mye glede og ikke minst mye tid i lag i et fantastisk fjellområde. Det anbefales. Kafeen holder hva den lover og påska er over.
HELT STILLE: Finnes det noe mer fredelig enn barn som sover?
Vintertur med barn
Det finnes mange gode tips for vintertur med barn, men ingen fasit. Et par råd fra vår tur:
Korte dagsetapper og god tid, pausedager, kombiner gjerne telt og hytte, inviter med en venn, grav og lek, vær raus med snask og ros, delta i barnas undring og la dem bidra på turen.
Barna våre synes det er fint å ha med en egen notatbok for tegning og skriving underveis. Transportpulken er populær som akebrett, og det er gøy å se etter sportegn.
For å holde nattevarmen kan en vanlig barnesovepose kombineres med f.eks. en 3-sesongs voksenpose, samt at en varmeflaske i soveposen kan være deilig. Varme sko/fotposer i teltleiren er kjærkomment. Bleieskift kan f.eks. gjøres greit i en vindsekk, pulken eller ved å finne le i terrenget.
En vinterteltnatt i nærområdet kan gjøres enkelt, rimelig og uforglemmelig. Start med det du har og prøv deg frem. Du trenger ikke dra langt, det viktigste er å komme seg ut.
Fjella mellom Nordland og Troms
STEDET: Grensestrøket mellom nordre deler av Narvikfjella (Nordland) og Lavangen kommune i Troms. Storslåtte fjell, fine fiskevann og spennende krigshistorie.
REISEN DIT: Startstedet for vår tur ligger en halvtime i bil fra Narvik eller 3,5 timer fra Tromsø.
TUREN: Turen gikk fra Skitdalsvatnet ved E10 mot Bjørnfjell, til Næverfjellhytta, ned Bukkedalen, opp Gressdalen via Gressdalshytta (Slottet), over Stormyra og til Lapphaugen langs E6. Med bil kjører du distansen på 45 min, på ski er det fint med 2-3 dager, vi brukte en uke.
OVERNATTING: Etter en sen start fra Tromsø overnattet vi første natt på Bjerkvik Hotell for å organisere biler og utstyr. Narvik og Omegn Jeger- og Fiskerforening har flere fine hytter i fjellområdet som kan bestilles via inatur.no. Øst og nordøst for området har Troms Turlag ubetjente hytter, og lengre sør i Narvikfjella har Narvik og Omegn Turistforening et stort hyttenett (ubetjent). Vi sov i telt mellom hyttene.
