Galdhøpiggen – Norges tak

– Sol på søndag!

Planen er å ta med barna på Norges høyeste fjell. De er gira. Storesøster på åtte klarer det helt sikkert, spørsmålet er lillebror på fem. Prøveturen på Vestlandet har gitt både de små og besteforeldrene blod på tann.

– Dere skal ikke bli med da?
– Jo, kanskje det.

Sist mine foreldre var på Galdhøpiggen var i 1986, den gangen jeg selv var 14 og stolt av lillebror på sju som gikk hele veien til topps. Galdhøpiggen er ikke en tur du glemmer. Ikke bare er det Norges høyeste fjell, men har også hytte med kiosk på toppen og krever at du går i tau over bre.

Jeg lærte at Styggebreen ikke har fått navnet sitt fordi den ikke er pen å se på , men fordi «stygg» betyr farlig på dialekt. 30 år etter skal en ny generasjon få prøve.

– Her er det dessverre fullt, svarer de når jeg ringer Juvasshytta, 1800 meter over havet. I 1884 ble den første steinhytta bygget her. Fjellfører Knud O. Vole trengte et sted å raste når han tok med datidens fjellturister på turen fra Røisheim til Norges høyeste fjell.  

Noen uker tidligere har jeg gått kveldstur på ski til Piggen, fra sommerskisenteret som ligger like ved Juvasshytta. Utenfor sesongen kan du være helt alene på toppen. Nå derimot, er det høysesong. 

– Det har bare eskalert. Det har fordoblet seg på den tida vi har drevet her, siden 2006. Og en ser at det er mer og mer uvante fjellfolk som går. Vi bruker lengre tid på turene, fordi det er mindre snø å gå på og mer stein, og folk er mer uvante med å gå i stein og ulendt terreng, forteller Anne Wangen på Juvasshytta.

Vi tar inn på Raubergsstulen, mellomstasjonen 800 meter lengre nede. Det blir en begivenhet. Fra Nordvestlandet kommer onkel Sivert, farfars tvillingbror. Han har aldri vært på Piggen. Treretters middag på sin plass. Isbuffet med så mange porsjoner du vil, får stemningen i taket hos de minste.

– Ja, vi har med oss en femåring, vi da.

Minstemann er for liten til å være med i en guidet gruppe. Ærlig talt er vi ikke så sikre på at han vil holde farten til en sjuåring heller. Vi bestemmer oss for å ordne oss selv, med klatretau og seler.

– Det er lurt å komme seg av gårde tidlig, før gruppene fra Juvasshytta, råder Amund Mundhjeld, hyttevert på Raubergstulen.

Målet er å komme oss opp til brekanten før vi blir tatt igjen. Sommeren 2009 var det rekord i antall folk på Galdhøpiggen på en dag. 900 var på guidet tur i regi av Juvasshytta. I tillegg kom gruppene fra Raubergstulen og Spiterstulen. Dette kan bli en lignende dag. 

Derfor prøver vi å være effektive på morgenen. Parkerer på anvist sted og legger av gårde.

– Hva er det der?

Storesøster synes varder er et fantastisk konsept. Hun setter straks i gang med å finne egnede steiner.

– Egentlig skal man ikke bygge sånne, prøver vi – til liten nytte. 

Farmor har vært syk, og lungekapasiteten er ikke på topp. Dessuten brakk hun beinet på ski i vinterferien. Men hun har bestemt seg for å prøve. Hun liker ikke å gå glipp av store begivenheter. Piggentur med tre generasjoner er definitivt en slik.  

Når jeg snur meg gir synet assosiasjoner til en slagscene i en Hollywood-film. Først dukker det opp noen få. Så er hele horisonten fylt av folk. Gruppene med Piggen-bestigere er i hælene på oss. Men det gjør i grunnen ingen ting. Ved moreneryggen som markerer overgangen fra steinrøys til isbre, blir det en pause på de andre, mens jeg legger ut tauet og ordner knuter.

Les også

Slik fikk de Galdhøpiggen for seg selv

Hvert eneste år hører man om folk som feirer nasjonaldagen på toppen av Norges høyeste fjell. Fjell, Jotunheimen og ski er vel bortimot det norskeste av det norske, og stive plaststøvler passer åpenbart like godt til bunad som til Gore-Tex.

– Da får vi se hva Maridalen breførerlag kan få til, sier jeg.

Klatreselene festes til tauet med skrukarabin, og vi er på nytt i sig framover.

– Seriøst, er dette en bre? lurer storesøster på.

Hvor er blåisen og sprekkene, liksom. Her er bare myk sommersnø. Men faren på Styggebreen er virkelig nok. Gjennom sommeren smelter snøbruene både nedenfra og ovenfra, og det hender rett som det er at noen tråkker gjennom.

Da gjelder det at noen kan hjelpe deg opp igjen. For noen år siden hørte guidene fra Juvasshytta roping fra langt nede i en sprekk. En latvisk turist hadde gått på egen hånd tidlig på morgenen, og stod på en snøbru 18 meter nede i breen.

Breen stiger slakt oppover, og det er tre hardtråkkede spor. Vi velger det høyre og siger sakte av gårde med passe stramt tau. Lillebror i sine forede gummistøvler. Det går ikke fort. Til venstre for oss kommer de forbi, rekke på rekke. Etter hvert blir det to lange tog, som strekker seg mange hundre meter. Du må se nærmere etter for å oppdage at det er mange taulag etter hverandre.

Dette er hele folkets fjelltur. Folk i alle aldre. Motebildet er variert og fottøyet fornuftig. De berømte flipflopsene fra Preikestolen er ikke representert her. Breen stiger mer enn det ser ut til, faktisk et par hundre meter, og vi må jevnlig ta en pust i bakken.

Så er det ut av tauet og opp steinrøysa. Storesøster spretter riktignok av gårde, så mamma bare må prøve å holde følge. Men det er tyngre for farmor og lillebror – i de klumpete gummistøvlene. Hans 63 år eldre turkamerat er sterk som en bjørn.

Av og til tar han et godt grep i klatreselen og sørger for at han flyr et par meter oppover steinura. Farmor tar ett og ett skritt, jobber seg målbevisst oppover.  

Det er litt «ingen grenser» over dette her. Vi møter motstand. Det tar tid. Men det er ikke noen tvil om at alle skal opp. Til slutt er alle samlet på toppen.

– Gratulerer, vi klarte det!

De mange hundre som har gått over Styggebreen møter nå alle som har valgt den lengre ruta fra Spiterstulen. Idrettslag fra Agder til Nordland er representert med sine ovetrekksjakker. Vi snubler rundt og står i veien for hverandres panoramabilder.

Se! Der er Glittertind. Der er Hurrungane. Der er ruta mot Leirvassbu for de som går Høgruta på ski. Og der er sannelig kjentfolk – mors kusine,  i shorts, joggesko og med en toåring på ryggen.

Barna har ikke helt visst om de skulle tro på at det er kiosk på toppen, men joda. Faktisk har det vært servering her siden 1886, da den handlekraftige Knud O. Vole muret opp den første steinbua.

Ennå er det mange timer igjen til vi, som noen av dagens siste, skal komme glade og slitne ned til parkeringsplassen ved Juvasshytta. Men vi blir sittende lenge på toppen, uten å bekymre oss over det. Alle vil på Piggen, og noen har ekstra grunn til å være stolte over å ha klart det. Dette øyeblikket må bare vare så lenge som mulig.

ANDRE AKTIVITETER

Det er mange andre muligheter for familieaktiviteter i området rundt Raubergstulen og Juvasshytta i Lom.

Mimisbrunnr klimapark
Ved foten av Galdhøpiggen er det gravd en istunnel 70 meter inn i isen. Dette er utgangspunkt for en guidet tur hvor du blant annet får vite mer om hvordan folk levde og jaktet i høyfjellet for flere tusen år siden.

Klimapark2469.no 

Klatrepark
Galdhøpiggen klatrepark ligger rett ved turisthotellet Raubergstulen. Her er det seks ulike løyper og en barneløype, slik at utfordringene ligger fra én til 12 meter over bakken. Parken har til sammen 60 ulike utfordringer, blant annet 13 ziplines.
Aktivilom.no

Sommerski
Galdhøpiggen sommerskisenter er tilholdssted store deler av sommerhalvåret for aktive alpinister, men verdt et besøk også for vanlige skientusiaster. Lang bakke med gode muligheter for å finslipe teknikken og terrengpark som trekker til seg de mest vågale.  
gpss.no

Andre fjellturer
Mange andre av Jotunheimens topper er tilgjengelige fra Juvasshytta. Glittertind (2452 moh.), Skarstind (2373 moh.) og Storgjuvtinden (2344 moh.) er noen av dem. Juvasshytta tilbyr føring.