DAG 1. CHAMONIX – ARGENTIERE

Fire venninner går ut av toppheisen i Grand Montets. Seks dager med ski ligger foran oss. Å, himmelen er skyfri, vi håper intenst at solkrem med faktor 50 vil strekke til disse dagene. Sekken er pakket med kun det aller nødvendigste. Vi er så heldige å ha med oss fjellfører Nils Nielsen har Alpene som arbeidsplass mesteparten av vintersesongen. Han er forlengst høyfjellsbrun og blid – han var på tur forrige uke også – og har ny tur igjen neste uke og den neste igjen. Vi er allerede godt fornøyd etter første nedkjøring, og hører Nils si: 

Annonse

­– ­Vi bruker ikke så mye tid akkurat her. Det blir finere og finere jo lenger inn vi kommer.

Vi er omgitt av tre- og firetusenmetere på hver vår side når vi beveger oss innover Argentiere-breen.

Lyden av fellene mot snøen er god. Jeg kikker opp mot fjellene. Blir gående og smatte på navnene. Aig. Du Argientiere. Aig du Chardonnet, Aig Verte... Vi er omgitt av mektige fjell, det er en smule beroligende å gå her nede på breen og ikke være der oppe. 

Vi går ikke så lenge før vi får øye på Argentiere-hytta. Nå kan vi velge om vi vil gå rett opp, eller om vi vil gå en liten omvei og få en nedkjøring til hytta.

Det er en slik dag.

Vi velger omveien. 

 

LES OGSÅ: Fri Flyts reiseguide til Chamonix

DAG 2 ARGENTIERE – CHAMPEX 

Frokost halv sju, avmarsj klokka sju.

Vi ventes å være framme i 14-tiden, i rimelig tid før skredfaren øker og før snøen blir verre å bevege seg i. Sekken ble klargjort i går før vi la oss. Vi har to trøyer. En å gå i og en tørr til vi kommer fram. Det holder i massevis.

Mange som går denne ruta velger å gå til Trient-hytta denne dagen, men Nils tar til orde for at vi gjør oss ferdig med det meste av nedkjøring mot Champex mens snøen er myk, ikke på morgenkvisten når den er hard og mer krevende. Vi har ingenting å utsette på det.

Det er nokså oppkjørt, og lite som minner om pudder så langt.  

 

DAG 3: CHAMPEX – VALSOREY

Vi starter morgenen med å skli gjennom skogen og ned mot den sveitsiske landsbyen Champex Lac, der en bil venter. Vi svinger innom et bakeri og kjøper med bagetter, frukt og sjokolade ­­– motbakkemat for de neste dagene.

I dag må vi bære skiene på ryggen et godt stykke før vi kommer oss opp til snøgrensa.

Sola er sterk og det blir varmere og varmere, det vet vi. Derfor er det bare å gå og gå. Ikke et vindpust treffer oss mens vi klatrer høydemeter. Det er nå det er fint å være på tur med venner: Karen som alltid har godis, og som alltid tenker på flere enn seg sjøl. Anette: Som aldri går tom for noe å snakke om, og Marit: Som jeg ble kjent med før denne turen, nå er det som vi skulle kjent hverandre bestandig. Å, det er varmt og vi er på vei inn ei gryte. Alle som har gått vårskitur i slike gryter vet at det er hardt arbeid når det er på samme tid er vindstille. Vi smører oss enda en gang med solkrem, forsyner oss med vingummi fra posen til Karen og jobber oss videre. Når jeg anslår at det er femten skritt igjen, er jeg sikker på jeg hadde segnet om hvis det hadde vært tjue skritt. Det er godt å komme fram et sted når man er utslitt. Vi vrenger av vått tøy, skifter til tørt og henger våte trøyer, feller og sokker til tørk i solveggen. Vi får på oss crocsene - skotøyet som alle gjester får utdelt på hyttene. Nils kjøper panache til alle, en blanding av lyst øl og sitronbrus. Gjett om det smaker!

Snart kan vi ta innover oss den helt enormt fantastiske beliggenheten til Valsorey-hytta, 3071 meter over havet. Anette er gira på å komme i gang med Uno igjen. Jeg lover å komme snart. Alpekaiene kretser rundt oss, svartglinsende, lydstille. Langt der borte ruver Mont Blanc. 

Middagen består av grønnsakssuppe, pasta og fruktsalat. Nøkternt, hvis vi befant oss i lavlandet. Nå er festmåltid.

Hver kveld går vi stuptrøtte til sengs klokka ni, og står opp halv sju-sju. Alle følger samme rytme. Klokka 22 er det helt mørkt og stille på sovesalen. Det er uvant mye søvn. Det høres kanskje slitsomt ut med en ukeslang skitur, men jeg kan ikke noe for det. Jeg blir uthvilt av dette opplegget. Er jeg den lykkeligste på sovesal B? Til den tanken sovner jeg. 

«Sola er sterk og det blir varmere og varmere, det vet vi.»

DAG 4. VALSOREY – CHANRION 

– Merde.

En franskmann med pannebånd og stramme bukser er i villrede, og han er sint. Sint på seg selv. Han har mistet en stav, vi så den skli på skaren og ned i bregapet og bli tapt for alltid. 

Det er også en påminnelse om hvorfor Nils har vært så opptatt av at vi måtte være tidlig ut fra hytta denne dagen. Det er et bratt fjellpass vi skal over, og ønskelig å slippe flaskehalser på uheldige steder som kan forårsake ugunstige forbipasseringer. Det er ekstra å tenke på når det er mange i fjellet, ikke minst for fjellførere som ofte får et haleheng av gjester de strengt talt ikke har.

Vi går parallelt med noen andre karer fra Norge som er ifølge med en kollega av Nils, en ekstra trygghet for de arbeidende i tilfelle noe skulle tilstøte oss eller andre.

Med stegjern på og isøksa i hånda jobber vi oss jevnt og sakte oppover. Å, dette fjellivet. Å starte i tussmørket med hodelyktene på, se den rosa og lilla horisonten – og være høyt over havet når en ny dag gryr. Alt dette skygger for tankene om at det kan være bratt og seigt, det vi egentlig holder på med. På toppen av fjellpasset sluker jeg snickersen jeg kjøpte i går, fatter ikke hvorfor jeg ikke kjøpte flere av den.

Av med stegjern og feller, og på med hjelm og goggles. Snart kan vi gi oss hen til nedkjøringen.

Det er like spennende for hver gang vi kommer over et fjellpass og et nytt landskap åpenbarer seg. Nye fjell, samme fjell, men fra nye vinkler.

Snart ser vi også en helling med urørt snø.

– Hvis dere vil, kan vi gå opp der og få noen fine svinger, sier Nils spørrende.

Vi sier unisont ja, noe som passer også han fint. Kjøreføret har hittil vært heller labert. Det er ikke så rart i månedsskiftet mars-april, og med tanke på alle som har gått her før oss. Dermed blir det pur lykke å få bevege seg i det florlette.

Det er nok snø til at vi kan opprettholde den uskrevne regelen skikjørere mellom om å ikke krysse hverandres spor. 

Veien videre i dag er ikke lengre enn at vi snart ser vårt neste bosted, Chanrion-hytta (2462 moh.) langt der nede. Vi har ingen behov for å være framme på hytta på en god stund ennå, klokka er jo bare 14. Vi kunne godt tenke oss å heller slappe av her oppe på en snøfri rabb, om ikke for mer enn en liten halvtime?

– ­Å være på tur med bare damer er annerledes enn å være på tur med bare menn, sier Nils, og ler. 

Han poster et bilde på Instagram og Facebook. «Jobben min ass!», skriver han og tagger alle involverte.

Så legger seg nedpå, han også.

Dag 5 Chanrion – Vignettes

I dag er jeg i kjempeform. Skikkelig superpigg, jeg kan ikke få gått fort nok. Denne kanonformen varer omtrent en times tid. Så er jeg tilbake i det vante drivet igjen.

– Det er det jevne som drar, gjentar Nielsen.

Vi har omtrent 1500 høydemeter opp og 550 høydemeter ned foran oss. Vi skal oppom fjellet Pigne d´Arolla (3796 moh), og veien dit går blant annet over gigantiske Glacier Du Serpentine. Her blir vi små. Morenene viser hvor tydelig det er et at breen er på retrett. Nils forteller at han ikke har opplevd så lite snø som i år noen gang. Bare flystripene forstyrrer over den blå himmelen. Fly på vei til Genève, München, Innsbruck, Chamonix, det er enormt med flytrafikk. E påminnelse om at vi ikke er så langt unna noe som helst, selv om det føles slik. Vi er midt i Europa.

I takt med at vi klatrer høydemeter blir vinden blir surere og surere. Buksa som føltes så altfor varm på vei opp mot Valsorey, kommer nå til sin rett.

Jeg blir trøtt av den konstante vinden, det er fristende å legge seg ned og sove, men det er bare å fortsette. Opp og ut av komforthøyden. Vel oppe kan vi skue ut over fjelltopper på alle kanter. Det er alltid et høydepunkt å nå toppen av et fjell.Nils peker og forklarer. Matterhorn, Allaninhorn. Breithorn. Monte Rosa. Jeg tenker på Tormod Granheim, som har vært på alle 4000-meterne i Alpene. 

Vi forlater Pigne d´Arolla og følger lendet nedover. Med ett får vi øye på den berømte Vignettes-hytta. Du verden. Adkomsten er like imponerende som vi har blitt forespeilet av folk som har gått her før. Det er god arkitektur, den sklir inn i landskapet. Vignettes er en av de største hyttene underveis med god sosial atmosfære. Jeg kommer i prat med en som går i lag med kona. Han holder omsider følge nå, som kona har fått senebetennelse. De har gått puristruta, som inkluderer alle kirker og uten taxitransport underveis. Kvelden går med til kortspill igjen. Nå sitter det ikke bare i hodet, det sitter i fingrene også.

Les også: Først på ski over Mørkgonga

DAG 6. VIGNETTES – ZERMATT

Endelig litt ruskevær, hvis man kan si det slik. Når du har lovet å skrive hjem, kan det fort bli kjedelig lesning om alt bare er sol. Det er ikke sikkert folk vil tro det er sant. Dessuten er det hensynsløst overfor de som har gått klassikeren og slitt med snøvær, motvind, skader og irriterende uvaner i turfølget. Ikke et eneste gnagsår har plaget oss, skjønt det har vært mye sportsteip i omløp. Denne fredagsmorgenen river vinden ytterdøra til Vignettes-hytta ut av hendene mine. Det er bare å stavre seg langs kanten med ski, staver til sjekkpunktet. Det er bratt på alle kanter og en øvelse i vinden.

Sikten er ikke god, men vi har nytte av å følge hverandres hodelykter.

Vi passerer et svensk lag, undrer på hvorfor den fremste guiden går med en sekk foran og en sekk bak. Det viser seg at en i turfølget hadde glemt matpakkene til hele gjengen på hytta. Heldigvis har vi spart Nils for de største brølerne. Han er om mulig enda mer kvikk i motvind, her han kommer opp på siden:

– Hvordan går det med camelbacken, sier han blidt, med henvisning til en stivfrossen slange som henger på høyrereima mi.

Han er langt forbi før jeg rekker å svare. Jeg har ikke akkurat brydd meg om drikkeslangen som henger der, jeg har tross alt varm te i sekken, man blir ikke akkurat tørst av dette været. Det er ikke så lett å forstå, men det er fint inni hetta, selv om det blåser og pisker utenfor. Eller er det fint? Når sant skal sies begynner jeg å bli litt lei av mine egne tanker. Av å måtte tenke på meg sjøl hele tiden. Jeg blir oppstemt av at vi nærmer oss Zermatt og turen hjem. Å komme hjem er definitivt noe å se fram til.    

I dag kan vi si både Ciao, Salut og Hoi ettersom vi går fra den fransktalende til tysktalende delen av Sveits, og er innom Italia to ganger på veien.

Etter tre timer med røft vær stilner det, og jammen dukker sola opp atter en gang. Endelig kan vi gå ved siden av hverandre igjen. Jeg blir gående og snakke med en guide som tilhører en annen gruppe. Han skal snart bli far, men er usikker på hvordan det skal bli. Han er alpinist i hode og hjerte, kjæresten også. De er usikre på hvordan vil gå ut over fjellivet de nå lever.

– Det er umulig å si sikkert, livet må nesten leves forlengs, sier jeg, men jo lengre jeg lever, jo mer får jeg troen på at det kan la seg kombinere.

– Jeg også, sier han.

Slik går vi og snakker om livet i fjellet og kanskje derfor kommer Matterhorn litt vel brått på. Jeg er overhodet ikke forberedt på hvordan det fjellet virker inn. Jeg har vært omgitt av høyreiste tinder i dagevis, men nå må jeg snufse litt. Har sett bilder av Matterhorn utallige ganger, men å ankomme det fjellveien og ha fulgt det ulike flere vinkler først og nå være så nær, er spesielt. Jeg må klemme noen. Det blir Anette, hun står nærmest og snart så klemmer vi hverandre alle sammen. Tar noen obligatoriske bilder med Matterhorn i bakgrunnen. De forteller ingenting, det ut som et helt ordinært fjell. 

Bare nedkjøringen til Zermatt gjenstår.

Matterhorn står og står.

Sier ingenting.

Matterhorn kan ikke snakke.

Kan ikke se.

Kan ikke tenke.

Jeg gjør som folk gjør til folk som er i koma. Sier noe likevel.

Det ligger en flanke med urørt snø ligger foran oss. Vi utnytter siste mulighet og drar i den retningen. Det svenske laget har passert oss igjen, de dro forbi oss mens vi pauset. Sannelig kjører de pent på ski, de alpevante svenskene. Turen er snart over, jeg synes jeg kan slippe på mer nå. Gønner på, glemmer at beina er blitt møre etter så mange høydemeter på ski dag etter dag. Jeg mister fullstendig grepet. 

– Ojojoj, et riktigt framåtfall, sier svenskene til hverandre der nede.

De lurer sannsynligvis på om det gikk bra, om jeg ikke skal reise meg snart. Jeg skal det. Jeg må bare ligge litt til. I mitt hittil 35 år gamle liv slår det meg at jeg faktisk aldri har brekt et eneste bein. Er det fordi jeg drikker melk? Fordi jeg tar for små sjanser? Fordi naturen spenner bein hver gang jeg drar på for hardt? Samme kan det være. Lenge siden jeg har kjent meg så hel. 

LES OGSÅ: Sognefjordruta på ski

SE OGSÅ: Snø? Sjekk Fri Flyt sin snøvarsel