Turguide til Skåbu

Det er et levende bygdemiljø med gårdsbruk og setervirksomhet. Primærnæringene og Krogenæs møbelfabrikk sysselsetter de fleste innbyggerne. Det har vært satt fram flere forklaringer på opprinnelsen til navnet Skåbu, men bygda har mest sannsynlig fått sitt navn etter den norrøne jaktgudinnen Skade. Dalsidene opp til snaufjellet er dominert av furu og fjellbjørk.

Plantelivet er dessuten spesielt både når det gjelder frodighet og mangfold. Mogop er en av våre vakreste vårblomster, og i de områdene av landet hvor den finnes, er det terapi i seg selv å dra på vårtur til fjells for å oppleve blomstringen.

Langs Jotunheimveien er det tepper av planten rett etter at snøen har smeltet om våren. De skinnende hvite blomstene er kledd utvendig med en «pels» av gullhår, og planten blomstrer så tidlig at den har liten konkurranse om skjønnheten fra andre planter.

Mogopen er en vanlig plante i Skåbu. Den er den første planten som blomstrer i høyfjellet etter vinteren. Mogop er fylkesblomst for Oppland. Foto: Egil Skredemellom

Storhøliseter – en tradisjonsrik seter

Storhøliseter ligger i Jotunheimens forgård, 17 km fra Skåbu sentrum, og er et fint utgangspunkt for fotturer i fjellet. Terrenget er åpent og lett å gå, og avstanden til nabohyttene langs de oppmerkede rutene er relativt kort.

Det eldste huset på setra er over 300 år. Setra har blitt brukt i turistsammenheng allerede fra begynnelsen av 1900-tallet, og blant andre bodde vår nasjonaldikter Theodor Caspari (1853–1948) på setra hvert år i 20 år.

Kanskje var det nettopp her han fikk inspirasjon dahan beskrev friluftslivet på Vinsterflya: «Ikke Jotunheimen, men dens«forgårder».

For meg er verken fjellet, fjorden eller dalen det mest særpregede ved norsk natur. Fjell, fjord og dal kan man finne mangesteds i verden. Men vidda, det blomsterkledde, mosetjeldede viddehavet med det yndefulle navn «Fly», den finnes intet annet sted på kloden – jegtar anglesaksiske globetrottere til vitne – enn i Norge. Vinsterflyen har alle viddas gode egenskaper: stillheten, ensomheten, begrensningen, oversiktligheten, moseteppet, sjøene, elven og ørretfisket.»

Mange og varierte turer

I Skåbu og nærtraktene er mulighetene til turer mange og varierte. Sommerterrenget er variert med turer i dalfører og til topper. En spesiell opplevelse er Vinsterfossen med sine levende jettegryter og canyonaktige elveleie.

Du finner merkede DNT-ruter i flere retninger. Mest kjent er kanskje rutene til Storhøliseter, Storkvelvbu, Liomseter, Oskampen, Sikkilsdalsseter og Gjendesheim.

Jotunheimstien går gjennom bygda med overnattingsmuligheter på Storhøliseter. Nærmeste hytte er Storkvelvbu i retning Gausdal Vestfjell/Huldreheimen og Oskampen i retning Sikkilsdalen.

Til Oskampen går du ned til elva Vinstra og over på sommerbru og videre vestover. Nord for Øyangen går du delvis på bilvei fram til Jotunheimveien. Du går langs denne drøyt 100 meter vestover. Videre går du på sti ca. 1 time til Oskampen. En avstikker opp på fjellet Oskampen anbefales. Hvis du skal videre til Sikkilsdalsseter, må du regne med ca. 4,5 timers vandring fra Oskampen.

Fra Storhøliseter er det fine turmuligheter inn i Gausdal Vestfjell/Huldreheimen. Nærmeste selvbetjente hytte er Storkvelvbu som ligger 15 km fra Storhøliseter.

Storhøpiggen (1443 moh.) er tilgjengelig fra Storhøliseter ved Skåbu. Storhøpiggens beskjedne høyde i forhold til sine naboer i vest overskygger ikke utsikten fra toppen. I vest ser du Gjendealpenes mektige topper, i nordøst ruver Rondanemassivet, og i sør ligger den store høyfjellssletta som Theodor Caspari kalte «Jotunheimens forgård».

På vinterstid kan du velge mellom pent oppkjørte løyper i skogsterreng eller fjellterreng. Det går skiløyper fra Skåbu til blant annet Bygdin, Gjendesheim og Beitostølen.

Skåbu er en av de høyest beliggende bygdesamfunn i Norge.

Falkfangerhytta ved Jotunheimveien

Falkfangerhytta ligger ved Kvålsetra ved Jotunheimveien mellom Skåbu og Bygdin. 

Tidlig på våren så snart snøen har gått, kan du oppleve tepper av mogop som blomstrer langs veien. I lang tid har det vært kjent at det i tidligere tider lå et falkfangeranlegg ved Kvålsetra i Skåbu. 1 1991–92 ble anlegget gravd ut og restaurert.

Ut fra funn som ble gjort, kan man fastlå at anlegget var i bruk på 1600-tallet. Falkfangeranlegget er det eneste i Skandinavia som er gjenoppbygd slik at vi kan se hvordan fangsten av falk og andre rovfugler foregikk. Tillatelse til fangsten fikk de av kongen i København. Falkene som ble fanget, ble tatt med til Sentral-Europa.

Etter at fuglene var temmet og dressert, ble de solgt til konger og fyrster for store summer. Falkene ble brukt til jakt på hegrer og andre fugler.

Jakt med falk har vært en sport i flere tusen år og kommer opprinnelig fra India. I middelalderen var flere norske konger glade i å gå på jakt med falk. Norske konger ga falk i gave til arabiske fyrster både i Babylon og Tunis. 

Informasjonstavler ved falkfangerhytta forteller om falkefangsten i gamle dager, om rovfuglenes betydning i naturen og om hvorfor det er viktig å verne om rovfuglene våre i dag. Det er en fantastisk utsikt fra toppen av Falkefangarhøgda.

Hvor du enn vender blikket, er det fjell og blinkende vann i synsfeltet. Over det vidstrakte terrenget kan du være så heldig å få se falk, hauk eller fjellvåk svevende på utstrakte vinger over vidstrakte vidder.

Fiskesleo ved Sandåa – Jotunheimveien

Kulturminnegruppa i Skåbu har ved Sandåa noen kilometer sør for Kvålsetra bygd opp en fiskesleo som viser bruken av denne gamle fiskemetoden. Sleo var en fiskemetode som ble brukt i bekker og elver i tidligere tider.

En sleo var et faststående fiskeredskap i elv, bygd av stein og grove trematerialer. Fisk som kom nedover elva med strømmen, ble ledet langs en steinmur og inn i redskapet, hvor fisken ble silt fra og ledet ned i en kasse med vann.

Informasjonstavler forteller om innlandsfiske, om fiskeredskaper og forskjellige fiskemetoder og om hvilken betydning fisket i fjellvanna hadde for folket i bygdene i tidligere tider.